Foreldreansvar defineres og reguleres i Norge av barneloven, hvor kapittel 5 gir en detaljert oversikt over dette viktige konseptet. Felles foreldreansvar er den grunnleggende normen, hvilket betyr at begge foreldre har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold.
Når foreldre har felles foreldreansvar, krever loven enighet mellom dem om betydelige beslutninger knyttet til barnet. Barnelovens § 30 nevner spesifikt beslutninger om barnets skolegang, religion, navn, samtykke til adopsjon, utstedelse av pass og beslutninger om helsehjelp.
En grunnleggende prinsipp i utøvelsen av foreldreansvar er at det skal være basert på barnets behov og interesser. Foreldrenes vurdering av hva som er best for barnet skal også ta hensyn til barnets mening, og denne vektleggingen skal øke i takt med barnets alder og modenhet. Dette prinsippet understreker barnets rett til å bli hørt og dens voksende kapasitet til å forme egne synspunkter.
I rettstvister om foreldreansvar kan domstolen be om en utredning fra en sakkyndig. Denne utredningen kan inkludere vurdering av spesifikke grunner som kan hindre foreldre i å samarbeide om beslutninger under foreldreansvaret. Eksempler på slike vurderinger kan omfatte foreldrenes evne til å kommunisere og samarbeide, deres forståelse av barnets beste og deres evne til å sette barnets behov foran egne. Sakkyndige kan også vurdere om det er spesielle omstendigheter som gjør det problematisk for en av foreldrene å ha del i foreldreansvaret.