barns mening

Når bestemmer barn selv hvor de skal bo?

av
Hvordan påvirkes barneloven av barns alder? Hvilke rettigheter har barn i henhold til barneloven? Hvordan vurderes barns mening i juridiske saker? Hva sier barneloven om barns autonomi? Hvordan kan foreldre bidra til å styrke barns selvbestemmelse? Hvilke bestemmelser omhandler barns medbestemmelse i barneloven? Hva betyr det at barnet skal høres etter barneloven? Hvilken alder blir barns meninger viktigere ifølge loven? Hvordan kan barnets mening tas hensyn til i rettslige avgjørelser? Hvilke konsekvenser har barneloven for barns rett til utdanning? Hvordan påvirker barneloven barns rett til å delta i foreninger? Hva betyr det at foreldre skal gi barnet økt selvbestemmelse? Hvordan endrer foreldres ansvar seg med barnets alder ifølge barneloven? Hva betyr det at barnet har rett til autonomi? Hvordan kan barneloven bidra til å styrke barns selvstendighet? Hvilke spørsmål kan barn selv avgjøre i henhold til loven? Hvordan kan foreldre bidra til å styrke barns autonomi? Hva sier loven om barns rett til utdanning? Hvordan påvirker barneloven barns valg av utdanning? Hva sier loven om barns rett til medlemskap i foreninger? Hvordan kan foreldre støtte barns deltakelse i foreninger? Hvilke rettigheter har barnet når det gjelder selvbestemmelse ifølge barneloven? Hvordan kan foreldre legge til rette for barns selvbestemmelse? Hva betyr det at foreldre skal gi barnet økt selvbestemmelse? Hvordan kan barneloven støtte barns rett til medbestemmelse? Hva innebærer det at barnet skal bli hørt ifølge loven? Hvordan kan barnets stemme bli vektlagt i juridiske saker? Hvilken rolle spiller barnets mening i rettslige beslutninger? Hvordan kan foreldre legge til rette for barns medbestemmelse? Hva sier loven om barns rettigheter i juridiske saker? Hvordan kan barneloven bidra til å beskytte barns autonomi? Hvilke rettigheter har barn i henhold til loven? Hvordan kan foreldre støtte barns autonomi i henhold til loven? Hvordan påvirker barneloven foreldres ansvar? Hvilke rettigheter har barn i alderen 15 år ifølge barneloven? Hvordan kan barneloven bidra til å styrke barns selvbestemmelse? Hva betyr det at foreldre skal gi barnet stigende selvbestemmelse? Hvordan påvirker barneloven foreldres ansvar? Hvordan kan barneloven bidra til å styrke barns autonomi? Hvordan endres foreldres plikter med barnets alder ifølge loven? Hva betyr det at barnet har rett til selvbestemmelse ifølge barneloven?

I barneloven er det fastsatt klare bestemmelser om barns rettigheter og muligheter til å delta i avgjørelser som angår dem selv. Disse bestemmelsene er viktige for å sikre at barnets stemme blir hørt og respektert i saker som angår deres personlige forhold. Det er grunnleggende å forstå at barneloven gjelder for personer under 18 år, noe som betyr at barn ikke har rett til å ta egne beslutninger om fast bosted, samvær og foreldreansvar før de når denne alderen. Imidlertid er det også viktig å erkjenne at barnets mening skal tillegges stadig større vekt i løpet av oppveksten deres, og dette prinsippet er nedfelt i barnelovens bestemmelser.

Et vanlig spørsmål er «når bestemmer barn selv hvor de vil bo?» og svaret på det er at det gjør de ikke. Barn bestemmer ikke selv hvor de skal bo, men systemet er laget slik at frem til de blir myndige så øker den vekten man skal legge på deres meninger, samtidig som det alltid, også for store barn slik som 16-17 åringer, kan være forhold som gjør at de ikke får lov å bestemme hvor de skal bo. Kanskje ønsker barnet å bo hos en sterkt alkoholisert forelder, eller det er en fare for overgrep der barnet ønsker å bo. Da kan ikke 17 åringen selv få bestemme.

I følge barneloven § 31 har barnet rett til å være med på avgjørelser som angår dem selv. Dette betyr at foreldrene skal lytte til hva barnet har å si før de tar beslutninger om barnets personlige forhold. Vekten som legges på barnets mening vil variere i henhold til barnets alder og modenhet. Selv unge barn, fra fylte syv år (noen ganger yngre enn det) og oppover, skal få muligheten til å uttrykke sine synspunkter og få informasjon før avgjørelser tas, spesielt angående spørsmål om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Jo eldre barnet blir, desto større vekt skal legges på deres mening. Når barnet når 12 års alder, skal deres synspunkter veie tungt i beslutningsprosessen.

Videre gir barneloven barn over 15 år rett til å bestemme spørsmål knyttet til utdanning og medlemskap i organisasjoner. Dette viser en gradvis overføring av beslutningsmyndighet til barnet selv, i tråd med prinsippet om økende selvbestemmelse etter hvert som barnet modnes. Foreldre har en plikt til å gi barnet stadig større grad av selvbestemmelse etter hvert som det vokser opp og nærmer seg myndighetsalderen på 18 år.

Disse bestemmelsene understreker viktigheten av å respektere barnets rettigheter og å inkludere dem i avgjørelser som angår deres liv. Selv om foreldre har ansvar for å veilede og støtte barnet i beslutningsprosesser, er det avgjørende å anerkjenne barnets egen stemme og autonomi. Etter hvert som barnet vokser og utvikler seg, bør foreldre og andre omsorgspersoner legge til rette for en gradvis overgang til større selvbestemmelse, samtidig som de tar hensyn til barnets beste og behov.

Avtalefrihet når samvær skal fastsettes

av
barneloven, samværsrett, barnets beste, avtalefrihet, barns mening, alder og modenhet, foreldresamarbeid, barnerettigheter, inkludering av barn, rettslige retningslinjer. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva innebærer avtalefriheten i barneretten? Hvordan skal foreldrenes avtale om samværsretten ta hensyn til barnets beste? På hvilken måte skal barnets mening inkluderes i avgjørelser om samværsrett? Hvilke retningslinjer fastsetter barneloven § 43 for avtaler om samværsrett? Hvorfor er prinsippet om barnets beste avgjørende i barnerettslige avgjørelser?

I barneretten er avtalefriheten et sentralt prinsipp, noe som innebærer at foreldrene har en vid mulighet til å komme til enighet om ordninger som berører barnet, inkludert samværsretten. Dette prinsippet er imidlertid ikke uten begrensninger, ettersom barnets beste alltid skal være det avgjørende hensynet i saker som omhandler barn. Dette er klart uttrykt i barneloven § 43, hvor det er nedfelt retningslinjer for hvordan samværsretten skal avtales og utøves.

Etter barneloven § 43 annet ledd første punktum, er det opp til foreldrene å avtale omfanget av samværsretten, basert på deres vurdering av hva som er best for barnet. Dette gir foreldrene et ansvar for å vurdere barnets behov og interesser i forbindelse med samvær, og å legge dette til grunn for avtalen. Foreldrenes avtalefrihet er dermed styrt av en overordnet forpliktelse til å prioritere barnets velferd.

Er barnets rett til å bli hørt en viktig menneskerettighet?

av
barns rettigheter, barnekonvensjonen, Grunnloven § 104, rett til å bli hørt, barns medvirkning, barns mening, familiemessige beslutninger, barns beste, FNs barnekomité, barnerettigheter, menneskerettigheter for barn, barns deltakelse, barns synspunkter, rettssystemet, barn og skilsmisse, barn og separasjon, informasjon til barn, barneoppdragelse, barns utvikling, barns deltagelse i beslutninger, barns rettigheter i Norge, barneomsorg, barnets stemme, barns innflytelse, barns deltakelse i mekling, yngre barns rettigheter, beslutninger som påvirker barn, barn og familielovgivning, barnevern, barnefordeling, barn og rettsprosesser, rettsbeslutninger og barn

Barns rettigheter er en betydelig del av det moderne rettssystemet, og et av de mest grunnleggende prinsippene som understrekes i barnekonvensjonen er barnets rett til å bli hørt. Dette prinsippet er også inkorporert i Grunnloven § 104 i Norge, med en litt annerledes ordlyd. I denne artikkelen skal vi utforske betydningen av barnets rett til å bli hørt som en menneskerettighet og dens implikasjoner.

Ifølge barnekonvensjonen artikkel 12 har barn som er i stand til å danne egne synspunkter, rett til fritt å uttrykke disse synspunktene i alle forhold som vedrører dem. Videre skal barnets synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Denne rettigheten strekker seg til både rettslige og administrative saksbehandlinger som berører barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et passende organ.

Det er viktig å merke seg at prinsippet om barns rett til å bli hørt ikke er begrenset til bestemte situasjoner eller emner. Det har en omfattende anvendelse og gjelder for et bredt spekter av beslutningsprosesser som påvirker barnet. Dette inkluderer familiemessige forhold, juridiske saker som skilsmisse eller separasjon, og andre administrative beslutninger som kan ha konsekvenser for barnet.

I den generelle kommentaren utgitt av Barnekomiteen fremheves familien som en viktig arena der barnet skal ha rett til å uttrykke sine synspunkter. Det legges vekt på betydningen av å gi barn muligheten til å bli hørt fra tidlig alder, da dette fungerer som forberedelse for at de skal kunne utøve denne rettigheten i samfunnet generelt. Statene oppfordres til å utvikle programmer som gir støtte og opplæring til foreldre for å sikre at barns rett til å bli hørt i familien blir realisert.

I tillegg til familiemessige forhold, er rettigheten til å bli hørt spesielt viktig i rettslige og administrative prosesser. Dette inkluderer saker som involverer skilsmisse og separasjon, der lovgivningen må sørge for at barnet har rett til å bli hørt både av beslutningstakere og i meklingsprosesser.

En viktig del av prinsippet om barns rett til å bli hørt er at barnet skal kunne uttrykke sine synspunkter fritt, uten press eller påvirkning. Barnet skal selv kunne velge om de ønsker å benytte seg av denne rettigheten. Videre må barnets alder og modenhet tas i betraktning når deres synspunkter vurderes.

Det er også viktig å merke seg at retten til å bli hørt ikke står i motsetning til prinsippet om barnets beste. Tvert imot, for å fastslå hva som er til barnets beste, er det nødvendig å høre barnet. Dette gir en balanse mellom å ivareta barnets rettigheter og sikre deres velvære.

I Norge er barnets rett til å bli hørt også nedfelt i Grunnloven § 104. Denne bestemmelsen gir barnet rett til å uttrykke seg i saker som angår dem, uavhengig av om det involverer offentlige myndigheter, foreldre eller andre private parter. Det understrekes at barnets mening må vurderes i henhold til deres alder og utvikling.

I avsluttende merknader til Norges oppfølging av barnekonvensjonen har FNs barnekomité påpekt at selv om det rettslige rammeverket i stor grad er i samsvar med prinsippene i konvensjonens artikkel 12, må Norge øke innsatsen for å styrke gjennomføringen av retten til å bli hørt i praksis. Dette gjelder spesielt for yngre barn som har en tendens til å bli ekskludert fra denne retten. Komiteen har også understreket viktigheten av å informere barn om deres mulighet til å delta i meklingsprosesser når foreldre går fra hverandre.

Samlet sett er barnets rett til å bli hørt en sentral menneskerettighet som gir barn muligheten til å delta i beslutningsprosesser som påvirker deres liv. Denne rettigheten bidrar til å fremme deres velvære og utvikling og er en viktig del av det moderne rettssystemet. Det er avgjørende for samfunnet å sikre at denne rettigheten blir respektert og praktisert, slik at barnets stemme blir hørt og deres rettigheter blir ivaretatt.

Håndtering av barns mening i saker om foreldreansvar: etiske og juridiske overveielser

av
foreldreansvar, barns mening, rettssaker, barnefordeling, fast bosted, samvær, barnets beste, medvirkning, kontradiksjon, juridiske overveielser, etiske dilemmaer, barnets deltakelse, rettssikkerhet, dokumentasjon, barnets ønsker, foreldrenes involvering, rett til å bli hørt, familiekonflikter, rettferdige avgjørelser, rettigheter for barn, domstolens beslutning, barns rettigheter, balanse, praktisk tilnærming, objektiv dokumentasjon, respektfull håndtering, rett til å uttrykke seg, beskyttelse av barn, barnets velvære, ansvarlige beslutninger, foreldreansvar, forsørgingsplikt, barneloven § 66, juridiske plikter for foreldre, foreldreansvar etter død, forsørging og utdanning av barn, rettigheter for barn, forsørgingsbidrag, foreldreansvar ved samlivsbrudd, ansvar for barns velferd, juridiske aspekter ved foreldreansvar, barns rettigheter etter foreldres død, foreldreansvar og samfunn, juridisk beslutning om foreldreansvar, rettigheter for foreldre, barns utdanning og foreldreansvar, rettferdig forsørgingsplikt, forsørgingsansvar etter dødsfall, foreldreansvar og familielov, plikter for foreldre ved utdanning, foreldreansvar og rettssystemet, barnelovens bestemmelser, forsørgingsplikt for barnets beste, foreldreansvar og samfunnsansvar, forsørgingsplikt og juridisk beslutning, foreldreansvar og rettigheter, barneloven § 66 og forsørgingsansvar, foreldreansvar og barnets velferd, juridisk ansvar for foreldre, forsørgingsplikt for barnelovens bestemmelser, barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, advokater som jobber med barneloven, advokat barnerett, advokat wulff mosjøen, advokat foreldreansvar, barnefordelingssaker, juridisk hjelp ved foreldrekonflikter, barnelov og advokattjenester, barnefordeling og advokatbistand, rettshjelp for foreldreansvar, barnerett advokatfirma, ekspertise i foreldreansvar, barnelovsadvokater, advokattjenester for barnefordeling, foreldrekonflikt løsninger, barnefordeling juridisk bistand, erfarne barnefordelingsadvokater, advokat rådgivning for foreldre, barnerett spesialist, wulff mosjøen advokatkontor, kompetanse innen foreldreansvar, barnefordeling og lovverket, barneloven og advokatrådgivning, profesjonell advokat barnerett, rettshjelp ved foreldreansvarssaker, advokatfirma for foreldrekonflikter, barnefordeling rettigheter, erfarne advokater for foreldreansvar, barnefordeling og juridisk veiledning, barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, barneloven spesialist, barnerett advokat, Wulff Mosjøen advokat, foreldreansvar ekspert, samvær juridisk rådgivning, fast bosted advokat, rettshjelp barnefordeling, advokat for foreldreansvar, erfarne barnerett advokater, juridisk støtte ved foreldrekonflikter, ekspertise i barneloven, advokatbistand for samvær, kompetanse innen fast bosted, barnefordelingsprosedyrer, juridisk veiledning for foreldreansvar, barnefordelingsrettigheter, barneloven tolkning, barnerett og rettsprosesser, advokat for foreldreansvarssaker, samværsavtale juridisk bistand, bostedsordning juridisk hjelp, rettigheter i barneloven, barnefordeling og advokattjenester, advokat for foreldrekonflikter, Wulff Mosjøen advokatfirma, juridisk ekspertise i foreldreansvar, barnefordeling og rettssystemet, barnerett advokatbyrå

I møte med komplekse beslutninger om foreldreansvar, fast bosted og samvær, står hensynet til barnets medvirkning sentralt. Barnets rett til å uttrykke sin mening og hvordan denne skal vektlegges, reiser viktige etiske og juridiske spørsmål. Er det riktig å basere avgjørelser på det barnet sier, og hvordan sikrer man barnets deltakelse på en måte som ivaretar deres beste?

Foreldrene har en rett til å bli informert om opplysninger som kan påvirke domstolens beslutning og gis muligheten til å kommentere disse. Denne prinsippen om kontradiksjon er sentral. Dette inkluderer også opplysninger om barnets syn. Men hvordan skal barnets ønsker håndteres når de uttrykkes i slike situasjoner?

Ved møtet med barnet må en viktig balanse ivaretas. Barnet må forstå at det som sies kan få konsekvenser for hvordan foreldrenes synspunkter formidles. Samtidig skal barnet ikke føle et uforholdsmessig press til å uttale seg eller endre sin mening. Her spiller foreldrenes involvering en vesentlig rolle, som både støtte for barnet og forståelse for deres situasjon.

Den praktiske tilnærmingen til å dokumentere barnets mening er også avgjørende. En skriftlig rapport eller referat kan tjene som en form for objektiv dokumentasjon. Likevel er det en fin balansegang, hvor hensynet til barnets følelsesmessige velvære og familiekonflikten ikke må forverres.

Noen situasjoner kan være mer utfordrende enn andre. Barnet kan dele opplysninger som de ikke ønsker skal nå foreldrene, eller det kan være reell bekymring for press eller represalier etter samtalen. Dette utfordrer både de juridiske rammene og de etiske overveielsene. Hvordan skal slike tilfeller håndteres på en måte som ivaretar både barnets beste og rettssikkerheten?

Barnets beste og barnets med- og selvbestemmelsesrett

av
barnets beste, medbestemmelsesrett, selvbestemmelsesrett, barneloven, foreldreansvar, barnets rettigheter, barns mening, barn og beslutninger, FNs barnekonvensjon, barnets beste i praksis, barns medvirkning, foreldreavgjørelser, barns rett til å bli hørt, barn og lovgivning, beslutninger som angår barn, barns autonomi, barn og juridiske rettigheter, barnets rett til informasjon, barns innflytelse, barn og lovverk, barns rett til deltakelse, foreldres ansvar, barns synspunkter, beslutningsprosesser med barn, barn og familierett, barnets stemme, barnets mening i rettsaker, barns rettigheter og plikter, barns rett til privatliv, barns medvirkning i avgjørelser

Barnets beste er et fundamentalt hensyn som skal veie tungt i alle beslutninger som berører barn og deres liv. Før foreldre eller andre myndigheter treffer avgjørelser som påvirker barnets personlige forhold, har barnet rett til å bli informert og hørt.

Barnets med- og selvbestemmelsesrett er regulert i barneloven, nærmere bestemt i §§ 31-33. I tillegg kan andre lover inneholde spesifikke bestemmelser om barnets med- og selvbestemmelsesrett.

Før foreldre eller andre beslutter noe som angår barnets personlige forhold, har barnet rett til å motta informasjon og bli gitt muligheten til å uttrykke sine synspunkter. Denne retten gjelder fra det tidspunktet barnet er i stand til å danne egne meninger.

Barnets meninger skal tillegges vekt i henhold til dets alder og modenhet. Fra barnet fyller 12 år, skal det i enda større grad legges vekt på hva barnet selv mener.

Selv om foreldrene har betydelig frihet til å bestemme foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samværsrett, må barnets beste alltid være det overordnede hensynet i slike avgjørelser og avtaler. Hva som anses som barnets beste vil variere fra sak til sak og bør baseres på en helhetsvurdering. Foreldrenes valg og beslutninger bør også tilpasses barnets utvikling, og de bør være åpne for å imøtekomme barnets behov.

Loven forplikter oss til å gi vekt til barnets meninger når vi evaluerer hva som er i dets beste interesse. Denne forpliktelsen er i tråd med prinsippene nedfelt i Grunnloven og FNs barnekonvensjon. Barnets rett til å bli hørt og respektert er grunnleggende for å sikre at beslutninger som angår barnet, blir tatt med omtanke og respekt for barnets egen stemme.

Snøballeffekten av barns utsagn som bevis i saker etter barnevernloven

av

bokfallwulffI saker etter barnevernloven hvor bekymringer og senere vedtak bygger på barns uttalelser ser en ofte at utsagnet eller utsagnene fra barnet får en snøballeffekt hvor ordene som er sagt forsterkes i hvert ledd de gjentas.

Det er ikke uvanlig at utsagnene refereres av barnevernet, sakkyndig og andre gjennom prosessen. Etter hvert som snøballen har vokst blir det vanskeligere for de private parter med å bli hørt dersom de er uenige i at uttalelsene kan være slik de er fremsatt.

Uttalelsene får ofte ikke en god kontradiktorisk behandling når de fremkommer. Det vil si at barnet ikke blir testet i særlig grad på situasjonen ved å sette den i sammenheng tidsmessig og plassere den i andre kontekster.

Vanligvis får vi heller ikke senere i prosessen en god kontradiksjon dersom det ikke blir gjennomført dommeravhør av barna som ledd i en straffeprosess. Når slike opprinnelige utsagn får et eget liv gjennom prosessen så kan det forplante seg på flere nivåer. Ansatte i barnevernet kan tilnærme seg barna med spørsmål og tema som legger dette til grunn som en selvfølgelighet i stedet for å teste opplysningene. For eksempel i en samtale noen måneder etter kan det være at samtaler med barnet innledes med ”går det bedre nå”, ”hvordan går det nå som du ikke” osv. Altså med klare føringer som forsterker barnets første uttalelse i stedet for å teste uttalelsen.

I straffesaker godtar vi ikke dette. Da skal barna høres gjennom dommeravhør. Helst på barnehus der det er mulig. Det skal filmes og filmen skal kunne utleveres til advokatene og til og med skrives ut for å kunne brukes. Det slår meg som manglende rettssikkerhet, og kanskje i strid med EMK artikkel 6, at barn som høres i saker etter barnevernloven, men kanskje også barneloven, ikke får samme behandling. Avgjørelsene som skal tas vil som regel ha mye større innvirkning på foreldrenes og barnas liv enn i straffesaker. Hva påvirker barnets liv mest? At far får 3 mnd fengselsstraff eller at barnet flytter fra en by i Nord-Norge til en gård i Valdres til fremmede mennesker? Jeg spår at det vil komme flere barnehus og at de i større grad vil bli brukt til å høre barn også i sivile saker med samme kontradiksjonsmuligheter som det er i straffeprosessen. Eneste motargumentet jeg kan se er at det koster penger. Barns rettssikkerhet bør vises romslighet i ethvert budsjett.

Barnets egen mening

av

Jeg har mange klientsamtaler med folk som er av den oppfatning at så snart barnet er 12 år så kan de bestemme selv. Dette er en oppfatning som synes å ha spredt seg på samme måte som at det skal finnes en samboerlov. Rettigheter og plikter har det vi kaller hjemmel. Det vil si at de må utledes av en bestemmelse. Barns egen mening hjemler vi vanligvis i barneloven § 31.

§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Barneloven § 31 på sin side kan i stor grad føres tilbake til Barnekonvensjonen Artikkel 12.

Art 12.

1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.

Barns egne meninger er et stort tema i barneretten og den relative vekten man tillegger meningene er som anvist i begge hjemlene avhengig av barnets alder og modenhet. Barnets alder og modenhet er ingen eksakt vistenskap og det er mange risikofaktorer for at håndteringen av barnets egne meninger ikke blir god nok. Deriblandt uerfarne dommere eller uegnede dommere. I for stor grad opplever jeg at mange tingretter ikke følger anbefalningene om å ikke la dommerfullmektiger håndtere slike saker uten spesiell kunskap eller erfaring på feltet.

Som man kan lese ut av hjemlene så er det ikke slik at barn bestemmer selv når de fyller 12 år. Det er fortsatt slik at de høres, men bestemmer ikke utfallet. Det kan være flere grunner til at barnet ikke får viljen sin selv etter fylte 12 år. Det kan være en forelders alkoholproblem, overgrepsproblematikk, voldsproblematikk osv. Det kan være at barnet har særlige utfordringer som den ene forelderen er bedre utrustet til å følge opp osv. Praksis er likevel at barn som har fylt 15 år som regel får sin vilje igjennom, men fortsatt med visse forbehold. Det skal mye til for at retten skal komme til et annet resultat enn det et barn på 15 år selv ønsker. Etter vergemålsloven har barn flere og flere rettigheter som 15 åring og man kommer fort i en situasjon hvor det retten bestemmer blir illusorisk da barnet handler som barnet vil.

På den andre siden så er det sjeldent retten velger å høre barn under 7 år. Etter min mening er dette noe merkelig både da barnekonvensjonen ikke setter noen nedre aldersgrense og da bl. § 31, 1. ledd ikke setter noen nedre aldersgrense. Det at det vil være en saksbehandlingsfeil ikke å høre et barn som har fylt 7 år og de fleste domstoler synes å være mer opptatt av ikke å begå en saksbehandlingsfeil enn å finne ut hva barnet faktisk ønsker. Det er vel liten tvil om at når det gjelder modenhet så er det ingen svart hvit grense som kan trekkes på 7årsdagen. Her bør domstolene i mye større grad vurdere hvorvidt også en 6åring bør høres. Det kan være at man får en stemningsmåling i saken som man ellers ikke ville fått.

Barns reaksjoner på å bli hørt i en barnefordelingssak

av

Barn er forskjellige. Det vet de fleste. Selv om en del reaksjoner og mønster i oppførsel kan spores hos barn i samme alder, håndterer barn i samme alder det å bli hørt av en dommer eller en sakkyndig forskjellig. Barnas personlige forutsetninger mht modenhet, erfaringsbakgrunn, tilknytning til foreldrene osv varierer og derfor varierer også reaksjonene på å bli satt i en situasjon der deres meninger skal frem.

Mange foreldre har en oppfatning av hva barna vil si og ikke si når de skal høres. Generelt kan man si at barnas mening blir klarere med alderen. Det kan være flere grunner til dette. Ikke bare formulerer eldre barn sine ønsker bedre, men yngre barn kan lett forstå spørsmålene feil. Det er mer vanlig enn uvanlig at barn i 7-8 års alderen sier de vil ha delt fast bosted da de kan oppfatte mellom linjene dette som et spørsmål om hvem de er mest glad i. Eldre barn reflekterer lettere over de forskjellige hensyn som spiller inn i et slikt valg de blir satt overfor.

Også foreldrenes væremåte vil kunne styre hva barna sier. Dersom et barn anser den ene forelderen som langt nede eller på annen måte å være i en svakt stilt situasjon er det ikke uvanlig at barnets uttalelser er farget av ikke å skuffe denne forelderen.

Barns reaksjoner på å bli hørt i en barnefordelingssak

av

Barn er forskjellige. Det vet de fleste. Selv om en del reaksjoner og mønster i oppførsel kan spores hos barn i samme alder, håndterer barn i samme alder det å bli hørt av en dommer eller en sakkyndig forskjellig. Barnas personlige forutsetninger mht modenhet, erfaringsbakgrunn, tilknytning til foreldrene osv varierer og derfor varierer også reaksjonene på å bli satt i en situasjon der deres meninger skal frem.

Mange foreldre har en oppfatning av hva barna vil si og ikke si når de skal høres. Generelt kan man si at barnas mening blir klarere med alderen. Det kan være flere grunner til dette. Ikke bare formulerer eldre barn sine ønsker bedre, men yngre barn kan lett forstå spørsmålene feil. Det er mer vanlig enn uvanlig at barn i 7-8 års alderen sier de vil ha delt fast bosted da de kan oppfatte mellom linjene dette som et spørsmål om hvem de er mest glad i. Eldre barn reflekterer lettere over de forskjellige hensyn som spiller inn i et slikt valg de blir satt overfor.

Også foreldrenes væremåte vil kunne styre hva barna sier. Dersom et barn anser den ene forelderen som langt nede eller på annen måte å være i en svakt stilt situasjon er det ikke uvanlig at barnets uttalelser er farget av ikke å skuffe denne forelderen.

Barns rett til å bli hørt i saker etter barneloven

av

Barns rett til å bli hørtEt praktisk viktig tema i barneretten og i alle samlivsbrudd hvor partene har mindreårige barn, er når barnas mening skal frem og hvor stor vekt deres mening skal tillegges.

Barneloven § 31 regulerer dette spørsmålet, men det vil tidvis komme frem spørsmål som ikke direkte er regulert av lovens bestemmelse.

§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Endra med lov 20 juni 2003 nr. 40 (i kraft 1 april 2004, etter res. 20 juni 2003 nr. 728).

Som du kan se er det i lovens bestemmelse ingenting som tilsier at barnet på noe tidspunkt kan bestemme selv hvor det skal bo. Det er ikke uvanlig at klienter har for seg at når barna når en viss alder så bestemmer de selv hvor de skal bo. Riktignok fremgår det av første ledd i bestemmelsen at man skal tillegge meningen vekt etter alder og modenhet, da slik at det selvfølgelig skal mer og mer til jo nærmere myndig alder barnet er, for at man ikke skal la barnet få sin vilje. Likevel vil det noen ganger være slik at selv et barn i relativ moden alder ikke selv kjenner hele situasjonen og er i stand til å vurdere konsekvensen av sine egne ønsker og standpunkt. Det kan være rusproblemer barnet ikke kjenner til eller det kan være mors flytteplaner. Da avgjørelse som omhandler barn skal være en totalvurdering vil det alltid være en totalvurdering hvor alle relevante momenter tas i betraktning som skal gjøres. Det man kan si er at momentets relative vekt vil øke med barnets alder og desto færre andre momenter som spiller inn i vurderingen. Dersom begge partene kan skilte med nesten like boforhold, egenskaper og forhold ellers, vil barns mening nesten alltid være avgjørende, uavhengig av alder.

Andre ledd sier noe om når barn skal høres og når de skal tillegges stor vekt. Barn som har fylt 7 år skal høres, men innsikten i egen situasjon tilsier mindre vekt i denne alderen. Barn som har fylt 12 år skal man tillegge stor vekt, men ikke avgjørende vekt nødvendigvis. Som sagt beror dette på hvilke andre momenter som spiller inn på avgjørelsen.

At barn skal ha fylt 7 år før barneloven pålegger domstolene og foreldrene til å høre på barna før viktige avgjørelser om dem tas, betyr ikke at barn under 7 år ikke skal høres. Noen barn på 6 år kan være mer modne enn barn på 7 år. Noen ganger er det fornufitg at også yngre barn får gi sin mening. Meningen til yngre barn vil mer ofte fremkomme gjennom omveier hvor de forteller om hva de gjør hos foreldrene og hva de synes er morsomt eller negativt. Mange tingretter er svært restriktiv med å høre barn under 7 år da dette ikke vil være en saksbehandlingsfeil hvis det unnlates. Etter min mening vil det spesielt i saker hvor det er en oppnevnt sakkyndig være naturlig også å høre litt på yngre barn, uten at disse spørres direkte. De indikasjoner som da fremkommer kan i noen tilfeller hindre at den «tapende» part går til søksmål basert på barnets ønske når barnet fyller 7 år.