Navneloven § 2: Plikt til å velge navn for barn

Meklingsapparat, Godkjenning av meklere, Mekleransvar, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Meklingsbevillinger, Meklingsprosess, Mekling etter samlivsbrudd, Foreldreansvar, Meklingsgebyr, Meklingsordning, Kvalifiserte meklere, Mekling i Norge, Ventetid mekling, Barneloven, Ekteskapsloven, Dimensjonering av meklingsapparatet, Geografisk tilgjengelighet mekling, Valgfrihet for foreldre, Meklerkompetanse, Effektiv mekling, Meklingsprosessens betydning, Rettigheter ved samlivsbrudd, Konfliktløsning mekling, Meklingstjenester, Meklerbevilling, Retningslinjer for meklere, Mekleransettelse, Mekling og barnets beste, Mekling og juridiske krav, Tidsrammer for mekling.

Når et barn når seks måneders alder, er det pålagt at den eller de som har foreldreansvaret for barnet, sender en melding om hvilket navn barnet skal ha.

Dersom barnet når seks måneder uten at en slik melding er sendt, eller hvis meldingen ikke kan godtas av en eller annen grunn, vil barnet få morens etternavn. Dette gjelder ikke for etternavn som er nevnt i § 4 første ledd nr. 2. Hvis moren ikke har et annet etternavn, vil barnet i stedet få morens fornavn med en ending som viser slektskapet.

Det er viktig å merke seg at paragrafen svarer til tilsvarende bestemmelser i den tidligere navneloven fra 1964 (§§ 2 og 14). Imidlertid er det en forskjell i forhold til den tidligere loven, da lovforslaget her ikke skiller mellom førstegangs navnevalg og senere navneendringer. Ved førstegangs navnevalg etter denne paragrafen har foreldrene de samme valgmulighetene som ved senere endringer av barnets navn.

Selv om begge foreldrene har del i foreldreansvaret, kan en melding om navnevalg bli godtatt fra kun en av dem dersom det finnes en særlig grunn til dette. Dette fremgår av § 12 i loven, som gir visse unntak fra kravet om at begge foreldre må sende inn meldingen.

Denne bestemmelsen sikrer en strukturert og ordnet praksis for navnevalg for barn og er en videreføring av tidligere lovgivning på området. Gjennom å følge denne paragrafen, vil vi kunne sikre en klar og entydig identifikasjon av barnet i samfunnet.

Navneloven § 3: Frie, beskyttede og nye etternavn

meklingsprosess, mekling etter samlivsbrudd, meklingssted, barneloven, ekteskapsloven, meklergodkjenning, meklingsbevilling, foreldrekonflikt, samværsavtale, barnets beste, meklerkvalifikasjoner, mekleropplæring, telefonsamtaler, videokonferanse, geografisk tilgjengelighet, meklingstjenester, foreldremekling, rettferdig mekling, meklerkompetanse, barnefordeling, verneting, meklerkrav, meklingssaker, meklerrolle, meklingsprosedyre, familiemekling, konfliktløsning, meklerfleksibilitet, samlivsbruddrådgivning, foreldreveiledning.

Navneloven § 3 regulerer hvilke etternavn som er å betrakte som frie, beskyttede eller nye. For å sikre klarhet og ordnede forhold i forbindelse med navnevalg, fastsetter loven klare retningslinjer for hvilke navn som kan tas som etternavn uten samtykke, hvilke som krever samtykke, og hvilke som kan tas som nye etternavn.

Etternavn som har over 200 personer i landet med samme etternavn, kan tas som etternavn av andre uten samtykke fra de som allerede har navnet. Dette betyr at disse etternavnene er å betrakte som frie, og alle som ønsker å benytte seg av dem som sitt eget etternavn, har rett til å gjøre det.

Når et etternavn er båret av 200 eller færre personer i landet, kan det bare tas som etternavn dersom samtlige som allerede bærer navnet, gir sitt samtykke. Dette gjelder for personer som ønsker å ta et beskyttet etternavn, og for barn under 18 år må samtykke gis av de som har foreldreansvaret.

Navn som ikke allerede er registrert i Folkeregisteret som etternavn i Norge, kan tas som nye etternavn. Det er viktig å merke seg at visse begrensninger gjelder for hvilke navn som kan tas som nye etternavn.

For det første kan ikke nye etternavn være så like beskyttede etternavn at navnene lett kan bli forvekslet. Dersom alle som har det beskyttede etternavnet gir sitt samtykke, kan imidlertid det nye etternavnet likevel tas i bruk.

For det andre kan ikke nye etternavn være identiske eller likne beskyttede navn som er kjente varemerker, foretaksnavn, institusjonsnavn, kjente kunstnernavn, eller andre kjennetegn som er vernet i Norge. Dette skyldes hensynet til å unngå forveksling og beskytte berettigede interesser.

For det tredje kan ikke nye etternavn være allerede registrert som fornavn i Folkeregisteret. Unntaket er hvis navnet har en etablert tradisjon som etternavn i Norge eller i utlandet, eller hvis navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

Denne paragrafen er viktig for å regulere adgangen til å ta visse etternavn og sikre at det ikke oppstår forvirring eller konflikter i forbindelse med navnevalg. Ved å følge disse retningslinjene, vil vi kunne opprettholde en ryddig og oversiktlig praksis for navnevalg i Norge.