Når et barn når seks måneders alder, er det pålagt at den eller de som har foreldreansvaret for barnet, sender en melding om hvilket navn barnet skal ha.
Dersom barnet når seks måneder uten at en slik melding er sendt, eller hvis meldingen ikke kan godtas av en eller annen grunn, vil barnet få morens etternavn. Dette gjelder ikke for etternavn som er nevnt i § 4 første ledd nr. 2. Hvis moren ikke har et annet etternavn, vil barnet i stedet få morens fornavn med en ending som viser slektskapet.
Det er viktig å merke seg at paragrafen svarer til tilsvarende bestemmelser i den tidligere navneloven fra 1964 (§§ 2 og 14). Imidlertid er det en forskjell i forhold til den tidligere loven, da lovforslaget her ikke skiller mellom førstegangs navnevalg og senere navneendringer. Ved førstegangs navnevalg etter denne paragrafen har foreldrene de samme valgmulighetene som ved senere endringer av barnets navn.
Selv om begge foreldrene har del i foreldreansvaret, kan en melding om navnevalg bli godtatt fra kun en av dem dersom det finnes en særlig grunn til dette. Dette fremgår av § 12 i loven, som gir visse unntak fra kravet om at begge foreldre må sende inn meldingen.
Denne bestemmelsen sikrer en strukturert og ordnet praksis for navnevalg for barn og er en videreføring av tidligere lovgivning på området. Gjennom å følge denne paragrafen, vil vi kunne sikre en klar og entydig identifikasjon av barnet i samfunnet.