I møtet med rettsvesenets aktører, enten det er en dommer eller en sakkyndig, vil barn på samme alderstrinn kunne reagere på vidt forskjellige måter. Dette divergerende mønstret av reaksjoner er en funksjon av flere faktorer som er unike for hvert enkelt barn: erfaringsbakgrunn, temperament, tilknytningsforhold og generell utviklingsstatus, for å nevne noen.
Det er påfallende hvordan noen barn, med en ubesværet åpenhet, deler tankene og opplevelsene sine. I kontrast kan andre barn stå steilt på sitt og erklære klart og tydelig at de ikke har noen intensjon om å ytre seg – det er opp til foreldrene å beslutte. Bak dette kan ligge en rekke grunner: en mangel på spesielle meninger om saken, en frykt for å involvere seg, eller en motvilje mot å si noe som kan skade en av foreldrene.
Videre kan noen barn uttale seg med kraftig overbevisning om hva de mener, men med en skjevhet som favoriserer den ene forelderen og skjærer ulempene til den andre. Andre kan overlevere den ene forelderens synspunkter med en intensitet som om de var deres egne, uten å nødvendigvis reflektere en uavhengig holdning. Noen barn kan til og med ha en tendens til å beskytte en av foreldrene ved å formidle dennes perspektiv som om det var deres eget, drevet av medlidenhet. Paradoksalt nok finnes også de barna som opererer med et begrenset mandat, hvor de holder tilbake vesentlige detaljer og synspunkter av frykt for konsekvensene som kan oppstå hvis disse ble kjent.
I mange tilfeller vil det være avgjørende å komplettere barnets uttalelser med ytterligere informasjon fra flere kilder. Kombinasjonen av barnets stemme, andres perspektiver og observasjoner av samspillet, kan utgjøre en kritisk mosaikk av innsikt. Denne ekstra innsikten kan enten styrke barnets utsagn ved å bekrefte det, eller så tvile på det ved å synliggjøre diskrepansene mellom det som sies og de faktiske forholdene som fremkommer.