Barneloven i Norge legger et solid fundament for reguleringen av samværsrett, og dette er spesielt viktig i tilfeller der foreldre ikke lever sammen. Sentralt i denne reguleringen er barnelovens § 43, som omhandler hvordan foreldre skal avtale omfanget av samværsretten. Det essensielle prinsippet her er at avtalen skal være basert på hva foreldrene mener er best for barnet, noe som understreker barnets velferd som den overordnede faktoren i alle avgjørelser.
I henhold til § 43 annet ledd i Barneloven, må foreldrene ikke bare vurdere hva som er best for barnet, men også ta hensyn til barnets egne meninger. Dette er særlig relevant ettersom barnets alder og modenhet kan påvirke deres kapasitet til å uttrykke gyldige og gjennomtenkte synspunkter. Barneloven anerkjenner barn som aktive deltakere i beslutningsprosessen, og ikke bare som passive mottakere av voksne beslutninger.
Hvis foreldrene ikke kommer til enighet om samværsrett, må saken bringes for retten, som det er fastsatt i barneloven § 56. Retten har da oppgaven med å fastsette samværet. I denne prosessen er rettens primære fokus, som i § 48 første ledd, barnets beste. Dette innebærer en omfattende vurdering av barnets fysiske og psykiske helse, samt en vurdering av risikoen for vold eller annen skadelig behandling.
I tillegg til disse hovedpunktene, fastsetter § 43 annet ledd tredje punktum spesifikke kriterier som både foreldrenes avtale og rettens avgjørelse skal baseres på. Disse kriteriene inkluderer hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, tilknytning til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene og andre relevante aspekter av barnets liv og velferd. Disse kriteriene ble introdusert ved en lovendring i 2006, og forarbeidene til denne endringen understreker at listen over kriterier ikke er uttømmende. Andre relevante hensyn kan inkludere, men er ikke begrenset til, foreldrenes tidligere omsorgsutførelse, barnets tilknytning til den ene av foreldrene, foreldrenes karaktertrekk, og behovet for trygghet og stabilitet.