barns psykiske helse

Tilknytningens rolle i barns psykiske utvikling – Trygghetssirkelen

av
Tilknytning, Barns psykiske helse, Trygg tilknytning, Tilknytningsteori, Trygghetssirkelen, Psykisk utvikling, Omsorgspersoner, Selvstendighet, Utforskning, Sensitive omsorgspersoner, Barns behov, Tilknytningsmønstre, Utviklingspsykopatologi, John Bowlby, Mary Ainsworth, Trygg base, Utrygg tilknytning, Tidlig intervensjon, Psykiske helse, Selvoppfatning.

Tilknytning er et begrep som har fått økt oppmerksomhet innenfor forskningen om barns psykiske helse de siste tiårene. Denne artikkelen vil utforske tilknytningens betydning for barns utvikling, med spesielt fokus på teorien om trygghetssirkelen.

Tilknytning handler om det grunnleggende behovet for barn å føle seg knyttet til en omsorgsperson, vanligvis foreldre eller andre nære voksne. Dette behovet for tilknytning er dypt forankret i vår biologi og er avgjørende for barns trivsel. Men hva betyr det egentlig å ha en trygg tilknytning?

Trygg tilknytning betyr at barnet føler seg beskyttet, elsket og støttet av sine omsorgspersoner. Det gir barnet trygghet til å utforske verden rundt seg og utvikle seg på en sunn måte. På den andre siden av spekteret er utrygg tilknytning, hvor barnet kan føle seg usikker, engstelig eller avvisende i forhold til omsorgspersonene.

En interessant tilnærming til å forstå tilknytning er konseptet trygghetssirkelen. Dette visuelle verktøyet, utviklet av klinikerne Bert Powell, Glen Cooper, Kent Hoffman og Bob Marvin, illustrerer på en enkel måte hvordan tilknytning og utforskning er sammenvevet i barnets liv. Sirkelen representerer barnets behov for å kunne søke nærhet og trygghet når det er sårbart, samtidig som det kan utforske og lære når det føler seg trygt.

Sirkelen har to deler – den nederste delen representerer den trygge havnen der barnet kan søke trøst og støtte, mens den øverste delen symboliserer barnets selvstendighet og utforskning. Begge deler er like viktige, og det er den voksne omsorgspersonens rolle å være den trygge basen som barnet kan stole på.

Barnet beveger seg kontinuerlig i sirkelen, noen ganger trenger det å søke trygghet, mens andre ganger er det klart til å utforske verden. Dette dynamiske samspillet mellom tilknytning og utforskning er avgjørende for barnets psykiske utvikling.

I tillegg til å forstå betydningen av tilknytningsteori, er det viktig å huske at tilknytning ikke bare handler om enkelte øyeblikk, men om den daglige samhandlingen mellom barn og omsorgspersoner. For å støtte barns tilknytning, må voksne være følsomme for barnets behov og tilby trygghet når det trengs, samtidig som de gir rom for utforskning og selvstendighet.

I avslutningen kan vi konkludere med at tilknytning spiller en avgjørende rolle i barns psykiske utvikling. Trygghetssirkelen er et nyttig verktøy for å forstå denne komplekse dynamikken mellom tilknytning og utforskning. Ved å være bevisst på våre barns behov og tilby en trygg base for utforskning, kan vi bidra til å fremme deres psykiske helse og velvære.

Er “lette klaps” tillatt som en del av barneoppdragelsen?

av
Foreldreansvar, barneloven § 30, oppdragelse uten vold, barnets beste, utdanning for barn, foreldrerettigheter og plikter, emosjonell omsorg for barn, veiledning i barneoppdragelse, forbud mot fysisk straff, kommunikasjon med barn, omsorgsfull oppdragelse, positive oppdragelsesmetoder, barns psykiske helse, støttende foreldreskap, rettigheter for barn, plikter for foreldre, beskyttelse mot mishandling, omsorgsansvar, barneoppdragelse og lovgivning, barns utviklingsbehov, foreldre og barns samspill, effektive oppdragelsesstrategier, kjærlighet og grensesetting, forebygging av barnemishandling, veiledning for nye foreldre, styrking av familiebånd, barn og følelsesmessig sikkerhet, barns rett til utdanning, foreldres veiledningsplikt, samarbeid mellom foreldre og barn.

Foreldreansvaret er en grunnleggende del av foreldrerollen, regulert av barnelovens § 30, som fastsetter at barn har rett til omsorg og omtanke fra de som har foreldreansvaret. Dette ansvaret inkluderer retten og plikten til å ta avgjørelser på vegne av barnet i personlige forhold, med utgangspunkt i barnets interesser og behov. Det er viktig å understreke at foreldreansvaret skal utøves med barnets beste for øye, noe som innebærer en forsvarlig oppdragelse og forsørgelse, samt tilrettelegging for utdanning som samsvarer med barnets evner og anlegg.

En av de mest fundamentale prinsippene i loven er forbudet mot vold og annen skadelig behandling i oppdragelsen. Dette forbudet er tydelig og utvetydig; det er ingen rom for “lette klaps” eller annen fysisk straff som en del av barneoppdragelsen. Loven erkjenner imidlertid at det i noen situasjoner kan være nødvendig å anvende fysisk tvang for å beskytte barnet eller andre fra skade, forutsatt at handlingen står i forhold til den faren som skal avverges.

Videre omfatter forbudet mot skremmende eller plagsom oppførsel, eller annen hensynsløs atferd, alle former for ikke-fysisk skadelig behandling som kan påføre barnet frykt, avmakt, eller andre negative følelser. Dette kan inkludere trusler, ydmykelser, verbal trakassering, og emosjonell avvisning. Det er avgjørende at voksne anerkjenner den dype og varige innvirkningen slike handlinger kan ha på et barns psykiske helse og velvære.

I lys av disse prinsippene må foreldre og andre omsorgspersoner tilnærme seg oppdragelsen med et bevisst fokus på kjærlighet, respekt, og empati. Foreldreansvaret bør utøves gjennom veiledning og støtte, fremfor straff og frykt. Det er også viktig å oppmuntre til åpen kommunikasjon, hvor barnets meninger og følelser blir hørt og tatt på alvor.

Til sist, er det verdt å merke seg at loven gir en klar retning om at foreldreansvaret ikke kun er en rett, men også en dyp forpliktelse til å sikre barnets fysiske, emosjonelle, og sosiale utvikling. Ved å sette barnets behov og velferd først, legger vi grunnlaget for en sunn utvikling og et sterkere samfunn.

Hva er ondsinnet-foreldresyndrom og dens effekter på barn?

av
ondsinnet foreldre syndrom, barns rettigheter ved skilsmisse, foreldresamarbeid etter skilsmisse, barnefordelingssaker, familielov, barns emosjonelle helse, konfliktfylte skilsmisser, skilsmisseprosesser, psykologisk skade på barn, familieterapi, barns mentale helse, foreldrekonflikter, barnefordeling etter skilsmisse, barns forhold til foreldre, konfliktløsning, foreldreveiledning, rettigheter for skilte foreldre, barns velvære etter skilsmisse, barns psykiske helse, barnefordelingssaker i retten, emosjonell skade, foreldrekrangel, rettigheter for barn, skilsmisse og barns helse, barns velvære i skilsmisse, psykologisk skade på barn etter skilsmisse, barns rettigheter ved foreldrekonflikt, foreldrekrangler og barns helse, foreldresamarbeid og barns trivsel, familielov og barns beskyttelse, barns rettigheter ved foreldres skilsmisse, barns helse og skilsmisse.

Mens de fleste barn fra skilte familier ønsker å opprettholde forholdet til begge foreldre, er det en liten andel barn, spesielt de mellom 9 og 12 år, som nekter å besøke samværsforelderen som er involvert i foreldrekonflikten.

Disse barna oppfatter at denne forlater familien og allierer seg derfor med forelderen som føler seg forlatt og avvist i skilsmissen. Disse barna ser ut til å ha dårligere mental helse og deler noen felles kjennetegn kjent som ondsinnet foreldre syndrom.

Hva er ondsinnet foreldresyndrom?

Ondsinnet foreldre syndrom er en barndomsforstyrrelse som oppstår nesten utelukkende i høykonflikt-skilsmisser med barns foreldrerettssaker. Den fremmedgjorte forelderen engasjerer seg i et mønster av unormal atferd med hensikt å få barnet til å avvise den andre forelderen.

De lyver ofte, manipulerer eller kommer med falske beskyldninger om misbruk eller forsømmelse. Denne lidelsen skader barnets emosjonelle velvære og forholdet til den fremmedgjorte forelderen. Ondsinnet foreldre syndrom var opprinnelig kalt ondsinnet mors syndrom av forfatteren Ira Turkat, men forskere fant senere ut at det var kjønnsnøytralt. Både ondsinnede mødre og fedre kan begå ondsinnede handlinger.

Tegn på ondsinnet foreldreatferd

Her er noen eksempler på ondsinnet atferd fra foreldre som er ment å plage eller forfølge den andre forelderen. Den ondsinnede forelderen forsøker å falskt anklage den andre forelderen for overgrep, programmere gjentatte ganger det fremmedgjorte barnet til å tro at overgrep har skjedd, si til barna at den andre forelderen ikke elsker dem for å skade forholdet mellom foreldre og barn, sterkt overdrive den andre forelderens feil, oppfordre barna til å bruke aggresjon mot den andre forelderen, bruke overdreven rettsforfølgelse for å begrense den andre forelderens samvær eller utfordre omsorgsordninger, gi feilinformasjon til den andre forelderen om skoleaktiviteter eller hindre dem i å delta i barnets skoleliv, isolere barna fra utvidet familie og normale sosiale interaksjoner, vise irrasjonell og ekstrem atferd når de prøver å holde barna borte fra den andre forelderen, og tro at de fremmedgjorte foreldrene er ansvarlige for bruddet helt, mens de selv ikke har gjort noe galt.

Tegn på barn med ondsinnet foreldre syndrom

Her er tegn på ondsinnet foreldre syndrom hos barn: eldre barn viser motvilje og nekter å besøke foreldrene (spesielt pre-tenåringer og tenåringer), barn allierer seg refleksivt med foreldrene som fremmedgjør den andre forelderen uten berettiget grunn, insisterer på at følelsene for den andre forelderen er deres egne uavhengige vurderinger, ikke påvirket av hevnlystne foreldre, tror at allierte foreldre ikke kan gjøre noe galt, lager falske anklager mot den andre forelderen uten støttende detaljer eller fakta, manglende positive følelser mot den andre forelderen, manglende skyldfølelse for sin fiendtlige atferd mot den andre forelderen, bruker allierte foreldres historier eller forklaringer for å uttrykke hvorfor de forakter de andre foreldrene, og viser forakt mot andre som er assosiert med de andre foreldrene.

Kilde: 19 Signs Of Malicious Parent Syndrome and Effects On Children (parentingforbrain.com)

Foreldrefremmedgjøring: Et skjult problem vi må adressere

av
Foreldrefremmedgjøring, skilsmissekonflikter, barns velvære, foreldrekonflikter, samværssabotasje, helsekonsekvenser, psykologisk påvirkning, foreldre-barn-forhold, gjenopprettelse av forhold, familierådgivning, skilsmisseveiledning, foreldreveiledning, barns rettigheter, foreldres rettigheter, familiepsykologi, skilsmissestøtte, foreldre-alienasjon, barns psykiske helse, foreldre-barn-terapi, familiemediering, foreldrekonfliktløsning, samværsrett, foreldre-barn-bånd, gjenforeningsterapi, foreldre-barn-kommunikasjon, skilsmissekonsekvenser, foreldre-barn-samspill, familieterapi, foreldrerettigheter, foreldre-barn-tilknytning.

Foreldrefremmedgjøring er et fenomen som har fått økende oppmerksomhet de siste årene, men som fortsatt er undervurdert i mange samfunn. Dette er en situasjon hvor et barn blir påvirket til å avvise, mistro eller mislike en av sine foreldre uten en gyldig grunn. Ofte er det et resultat av den andre forelderens negative påvirkning, spesielt i sammenheng med skilsmisser eller foreldrekonflikter.

Ifølge en artikkel fra Tidsskriftet, kan foreldrefremmedgjøring ha alvorlige helsekonsekvenser for både barnet og den fremmedgjorte forelderen. Dette er ikke bare en personlig tragedie for de involverte, men også en samfunnsmessig utfordring som vi må ta på alvor.

En annen kilde, Psykologtidsskriftet, belyser hvordan barn kan bli påvirket til å mistro og mislike en av foreldrene. Dette kan skje over tid, og prosessen kan starte lenge før en eventuell skilsmisse. Det er viktig å forstå at fremmedgjøring ikke skjer over natten. Det kan starte med små kommentarer og handlinger som gradvis eskalerer.

Men hva kan vi gjøre for å bekjempe dette problemet? For det første må vi anerkjenne at det eksisterer. Som Line Strandvik påpeker, er det viktig å forstå fenomenet for å kunne motvirke det. Foreldre som føler at de blir fremmedgjort fra sine barn, må få støtte og veiledning for å gjenopprette forholdet.

Videre, ifølge en kronikk i Forskersonen, er det viktig å forstå at foreldrefremmedgjøring kan være en del av et større bilde av vold i nære relasjoner. Dette er ikke bare et individuelt problem, men et samfunnsproblem som krever kollektiv handling.

For å konkludere, foreldrefremmedgjøring er et alvorlig problem som vi ikke kan ignorere. Det er på tide at vi som samfunn tar ansvar, anerkjenner problemets alvor og jobber sammen for å finne løsninger. Barn fortjener å ha et sunt forhold til begge foreldrene, og foreldre fortjener rettferdighet og støtte. La oss holde fokus på dette viktige temaet og jobbe sammen for å skape positive endringer.

Hvorfor forblir barn taus om vold?

av
selvtillit hos barn, barndomstraumer, hjelp til barn, beskyttelse av barn, barns rettigheter, barns sikkerhet, vold mot barn, forebygge vold mot barn, støtte til traumatiserte barn, barns psykiske helse, traumebehandling for barn, barn og overgrep, hjelp til traumatiserte barn, barns velvære, barns emosjonelle helse, trygge oppvekstvilkår, foreldreansvar, oppdage barnemishandling, omsorg for barn, barn og samfunn, barn og vold i hjemmet, barns traumer, barnevern, barns taushet om vold, barns behov, barns rett til beskyttelse, vold mot barn rapportering, hjelpe traumatiserte barn, barn og omsorgssvikt, traumer hos barn, styrke barns stemme

I et ideelt samfunn skulle alle barn vokse opp i trygge omgivelser, beskyttet mot enhver form for vold og overgrep. Dessverre er realiteten annerledes. Mange barn lider i stillhet, utsatt for vold fra voksne og jevnaldrende, ofte uten å dele sin smerte med noen. Hva får barn til å tie om volden de opplever? Dette er et spørsmål som krever grundig refleksjon.

Å forstå hvorfor barn ikke rapporterer voldelige hendelser er en kompleks oppgave. Noen av årsakene som ofte kommer til syne er:

1. Manglende forståelse: Noen barn vet ikke engang at det de opplever er vold, eller de er uvitende om at vold mot dem er ulovlig. Dette fører til at de ikke varsler noen om situasjonen.

2. Normalisering av vold: Noen barn kan tro at det er vanlig å bli utsatt for vold, spesielt hvis det skjer jevnlig i hjemmet eller miljøet rundt dem. De ser kanskje ikke volden som noe unormalt.

3. Skyld og ansvar: Barn kan føle en ufortjent følelse av skyld eller ansvar for volden de utsettes for. Dette kan være forårsaket av manipulasjon eller trusler fra overgriperen.

4. Mangel på tillit: Noen barn har mistet tilliten til voksne eller myndighetsfigurer, og tror derfor ikke at de vil bli trodd eller at hjelp vil komme hvis de snakker ut.

5. Frykt for represalier: Overgripere kan true barna med alvorlige konsekvenser hvis de avslører volden. Dette skaper en frykt for “systemet” eller at barnevernet vil gripe inn på en måte som gjør situasjonen verre.

6. Mangel på informasjon: Noen barn vet ikke hvor de skal henvende seg for hjelp eller hvordan de kan få støtte. Manglende tilgjengelighet av informasjon og hjelpetjenester kan være en barriere.

7. Troen på at de ikke blir tatt seriøst: Enkelte barn kan ha prøvd å fortelle om vold tidligere, men føler at de ikke ble lyttet til eller tatt seriøst, noe som gjør at de ikke lenger vil dele sin opplevelse.

Det er viktig å merke seg at disse grunnene ikke er uttømmende og kan variere fra situasjon til situasjon. Å hjelpe barn til å bryte tausheten og dele sine erfaringer med vold er en kompleks oppgave som krever sensitivitet og støtte fra omsorgspersoner og samfunnet som helhet.

Barn som har opplevd vold fortjener beskyttelse, støtte og hjelp til å komme seg gjennom traumene de har blitt påført. Dette kan bare oppnås ved å skape et miljø hvor barn føler seg trygge og ivaretatt når de bestemmer seg for å dele sin historie. Det er vår kollektive plikt å arbeide mot en verden hvor barn ikke lenger blir tvunget til å bære byrden av vold i stillhet.

Kilde: Fakta om vold mot barn – Redd Barna

Den sakkyndige rapporten i saker etter barneloven: Hva må du vite?

av
Barnelovsaker, Sakkyndig rapport, Barnets beste interesse, Den sakkyndiges rolle, Tvisteloven, Sakkyndig vurdering, Foreldrekonflikt, Juridisk rådgivning, Barns rettigheter, Familievernkontor, Barnefordeling, Barns omsorgsbehov, Juridisk bistand, Psykologisk utredning, Barnelovens krav, Domstolsavgjørelser, Konfliktløsning, Samværsrett, Advokat for barn, Barnefordelingssaker, Familiemedling, Sakkyndig psykolog, Juridisk prosess, Foreldrerettigheter, Barns psykiske helse, Rettslige spørsmål, Barnerettigheter, Foreldrekonflikthåndtering, Sosialtjenesten, Juridisk veiledning.

Formålet med den sakkyndige rapporten er å gi en grundig vurdering av faktiske forhold i en sak etter barneloven. Rapporten skal hjelpe domstolen med å fatte beslutninger som ivaretar barnets beste interesse. Det er viktig å merke seg at hver sak er unik, og derfor vil den sakkyndige rapportens innhold variere avhengig av sakens kompleksitet og omfang.

Den sakkyndige rapporten skal utformes som et selvstendig dokument som er forståelig for alle parter, selv de som ikke har spesialisert kunnskap om saken. Her er noen nøkkelretningslinjer for innhold og utforming:

1. Opplysningenes opprinnelse

Det må tydelig fremkomme hvilke opplysninger som er resultatet av den sakkyndiges eget arbeid, hva som er hentet fra dokumenter i saken, og hvilke kilder som ble brukt som datagrunnlag. Det er viktig å unngå overdreven bruk av psykologisk fagterminologi, men hvis nødvendig, må slike begreper forklares.

2. Kort, poengtert og leservennlig

Rapporten bør være kortfattet, men samtidig poengtert og pedagogisk oppbygd. Det innebærer å presentere vesentlig informasjon uten at det går på bekostning av klarhet og begrunnelse. Opplysninger bør gis i en oppsummert form, selv om noen sekvenser fra samtaler eller observasjoner kan gjengis detaljert for å illustrere viktige poenger. Det bør også tilstrebes en beskrivende stil for å fremme objektivitet.

3. Beskrivelser og vurderinger

Rapporten skal inneholde en grundig beskrivelse av det observerte og den sakkyndiges vurderinger. Den sakkyndige skal besvare alle mandatets punkter, og eventuelle unbesvarte punkter skal begrunnes. Det er også viktig å drøfte alternative hypoteser og tolkningsmuligheter før konklusjoner trekkes.

4. Barnets behov i fokus

Barnets behov skal være i sentrum av utredningen. Den sakkyndige skal belyse foreldrenes refleksjoner rundt hvordan barnets behov best kan ivaretas.

5. Underskrift og innsending

Rapporten avsluttes med den sakkyndiges underskrift. Den skal sendes til Barnesakkyndig kommisjon for gjennomgang og vurdering, med kopi til oppdragsgiver.

Kilde: veileder-for-sakkyndig-utredningsarbeid-i-foreldretvistsaker-etter-barneloven-.pdf (regjeringen.no)

Parental Alienation Syndrome (PAS): 5 kjennetegn hos barn du bør være oppmerksom på

av
Parental Alienation Syndrome (PAS): 5 kjennetegn hos barn du bør være oppmerksom på - barnerettsadvokat Christian Wulff Hansen

Foreldre separasjon eller skilsmisse kan være en tøff tid for alle involverte, spesielt for barna. Men i noen tilfeller kan en forelder eller en annen voksen i barnets liv bruke manipulasjon og emosjonell press for å ødelegge forholdet mellom barnet og den andre forelderen. Dette kalles Parental Alienation Syndrome (PAS), og det kan ha alvorlige konsekvenser for barnets mentale helse og deres forhold til begge foreldrene.

Forskning har vist at PAS er en ekte tilstand og en form for barnefordelingssyndrom. Det har blitt dokumentert at foreldre som engasjerer seg i PAS, har en negativ effekt på barns følelser, og kan føre til redusert selvverd, depresjon og angst. Det er viktig for foreldre, advokater og domstoler å være oppmerksom på disse risikoene og å kunne identifisere kjennetegnene til PAS. Her er fem tegn som indikerer at et barn kan være utsatt for PAS:

  1. Avvisning: Barnet kan avvise eller unngå å snakke med den andre forelderen. De kan også uttrykke negative følelser mot den andre forelderen, uten å kunne forklare årsakene til følelsene.
  2. Fravær av skyld: Barnet viser ingen skyldfølelse når de snakker om den andre forelderen. De kan også være likegyldige til forelderen sin, og virke likegyldige til å tilbringe tid med dem.
  3. Hjernevasking: Barnet gjentar ord og holdninger som har blitt plantet av den andre forelderen. De kan ha fått falske minner og kan til og med ha begynt å tro på løgner som har blitt fortalt om den andre forelderen.
  4. Mangel på respekt: Barnet kan være respektløs eller kritisk mot den andre forelderen. De kan også oppføre seg respektløst i den andre forelderens nærvær.
  5. Ugyldiggjøring: Barnet kan begynne å nekte å delta i aktiviteter som involverer den andre forelderen. De kan også nekte å ha kontakt med slektninger og venner av den andre forelderen.

Hvis du som forelder eller en annen voksen mistenker at et barn i livet ditt er utsatt for PAS, er det viktig å ta det på alvor og å søke hjelp så snart som mulig. Jo tidligere du kan gripe inn, desto bedre sjanser har du for å hjelpe barnet ditt.

Kilder:

  1. Bernet, W., et al. (2013). Parental alienation, DSM-5, and ICD-11. The American Journal of Family Therapy, 41(1), 1-17.
  2. Baker, A. J. L. (2010). The Cult of Parenthood: A Qualitative Study of Parental Alienation Syndrome. Children and Society, 24(3), 242-252.

Trenger du bistand i din sak? Kontakt meg på dette skjemaet:

 [wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Barns beste og stortingets rolle: Er delt fast bosted svaret?

av
barnas beste, delt fast bosted, barneloven, foreldres skilsmisse, tilknytningstrygghet, barns psykiske helse, samvær med begge foreldre, emosjonell utrygghet, relasjonskvalitet, foreldrekonflikter, Stortinget, forskning, rettsnorm, barnas beste etter skilsmisse, barns sosiale helse, likeverdig foreldreskap, delt omsorg, barnets rettigheter, samværstid, familiekonflikter, barnefordeling, barnelovendringer, barns trivsel, barnets perspektiv, foreldresamarbeid, foreldrenes rolle, barnets velvære, foreldreansvar, barnets omsorg, barneoppdragelse, barnets behov

Vi står overfor en betydningsfull diskusjon i 2022, hvor Stortinget vurderer endringer i Barneloven. Spesielt en paragraf, paragraf 36, har fanget oppmerksomheten. Denne paragrafen har lenge vært kjent for å vanskeliggjøre delt fast bosted for barn etter foreldrenes skilsmisse. Spørsmålet er om delt fast bosted bør bli en rettsnorm og hva det kan bety for barnas beste.

Forskningen og årsakssammenhenger

Folkehelseinstituttet (FHI) og flertallet i Barnelovutvalget har hevdet at forskningen ikke gir en entydig pekepinn på sammenhengen mellom samværstid med begge foreldre og barns emosjonelle og sosiale helse. De hevder at årsakssammenhenger ikke er klart dokumentert, men er det riktig?

En av forskerne som har brukt betydelig tid på å utforske denne sammenhengen er utviklingspsykologen William Fabricius ved Arizona State University. Han og hans team har studert foreldre, barn og ungdom i over ti år og har kommet frem til interessante funn.

Tilknytningstrygghet og psykisk helse

Fabricius og hans team har målt tilknytningstrygghet blant barn og ungdom. Dette har de gjort ved å se på hvor viktige barna følte seg for hver av foreldrene. Tilknytningstrygghet er knyttet til rapportert psykisk helse, og denne sammenhengen er dokumentert i både tverrsnitts- og kohortstudier.

Dette indikerer at tilknytningstrygghet er knyttet til barnas psykiske helse, og at samvær med begge foreldre spiller en rolle.

Relasjonskvalitet og samværstid

Fabricius og hans team har også undersøkt relasjonen mellom barn og hver av foreldrene. De har funnet at jo flere overnattinger barna har hos faren, desto bedre blir relasjonskvaliteten med ham. Dette er interessant fordi relasjonen til moren tradisjonelt har vært sterkere, men ved likeverdig samvær blir relasjonskvaliteten med begge foreldre like god.

Utrygghet og konflikter

I tillegg har Fabricius vist at emosjonell utrygghet knyttet til foreldrekonflikter øker når samværstiden med far er rundt 30 prosent. Imidlertid faller denne utryggheten til gjennomsnittsnivå når samværstiden øker til 50 prosent delt bosted. Dette antyder at delt bosted faktisk kan redusere barns emosjonelle utrygghet.

En mulig vei fremover

Forskningen begynner å indikere at det kan være en sammenheng mellom delt fast bosted og barns psykiske og sosiale helse. Dette er en viktig faktor for Stortinget å vurdere når de endrer Barneloven.

Kanskje er tiden inne for å innføre delt fast bosted som en rettsnorm, noe som allerede er praksis i enkelte delstater i USA og Belgia. Dette kan potensielt bidra til barnas beste ved å sikre dem tid med begge foreldre og redusere konfliktnivået mellom foreldrene.

Kilde: Stortinget kan ivareta «barnas beste» (dagensmedisin.no)