barns rett til informasjon

Barneloven § 31 fremhever at barn, i takt med sin evne til å danne egne synspunkter, skal få informasjon og mulighet til å uttale seg før det tas avgjørelser i personlige forhold. Samtidig understrekes det at meningene de kommer med, skal tillegges økende vekt med barnets alder og modenhet. Likevel står man ofte overfor en grunnleggende spenning: Hvilken informasjon gir et barn forutsetninger for å bli hørt på en reell måte, og hvor mye skal holdes tilbake av hensyn til barnets trygghet?

Noen mener at begrenset åpenhet skjermer barnet mot unødvendige belastninger. Andre vil hevde at akkurat denne tilbakeholdenheten kan føre til at barnets meninger bygger på et ufullstendig grunnlag. Hvis for eksempel et barn skal si sin mening om hvor det vil bo, men ikke kjenner de mer alvorlige konfliktene i hjemmet, kan det gi en viljeerklæring som egentlig ikke kan sies å være fritt dannet. Her ligger en risiko for at de voksnes ønske om å beskytte barnet indirekte påvirker barnets konklusjon mer enn de innser.

Dersom barnet heller ikke er klar over årsaken til at én forelder fremstår redd eller oppjaget, kan dette fort oppfattes som urimelig oppførsel. Barnet kan da trekke slutninger som gir en skjev oppfatning av hjemmesituasjonen, noe som i sin tur kan prege hva barnet uttrykker. Barneloven § 31 krever at barnet skal få informasjon, men det står ikke noe om hvor grensen går mellom nødvendig innblikk og en belastende detaljgrad. Å finne denne grensen kan utløse tvil hos voksne som frykter at åpenhet påfører barn større bekymringer enn de kan håndtere. Samtidig risikerer man det motsatte – at fravær av opplysninger skaper enda mer usikkerhet og misforståelser.

I tilfeller med alvorlige problemer som vold eller rus, blir dilemmaet ekstra tydelig. Et barn kan mene at alt er i orden, fordi det ikke vet at den ene forelderen har et skadelig forbruk av rusmidler eller har bedrevet handlinger som skaper frykt hos den andre. Når barnet ikke har hele bildet, kan dets oppfatninger bli farget av den manglende innsikten. Det juridiske prinsippet om å gi barnets mening større vekt jo eldre det blir, forutsetter en viss modenhet. Men selv et modent barn er avhengig av korrekt og tilstrekkelig informasjon. Lovbestemmelsen sier heller ikke noe om hvordan vanskelige realiteter skal formidles, kun at barnet skal høres og få anledning til å uttale seg før en avgjørelse tas.

Noen peker på at barn, særlig i tenårene, kan ha et klart syn på eget beste. Likevel er selvstendigheten begrenset av hva de vet, og hvordan de tolker det de vet. Hvis en 12-åring formelt får «stor vekt» i en beslutning, men samtidig ikke forstår realitetene som har ledet til konflikten, kan det paradoksalt nok resultere i at barnet tar et valg som ikke er til eget beste. De voksne kan på sin side fristes til å bruke barnelovens betoning av barnets uttalerett som en bekreftelse på at barnets stemme bør bli avgjørende, uten å spørre seg om barnet har fått de verktøyene som trengs for å vurdere situasjonen.

I søken etter balanse kan det være nyttig å erkjenne at informasjon i seg selv er påvirkning. Å gi mye innsikt påvirker barnet i én retning, mens å holde tilbake informasjon påvirker på en annen måte. Lovverket gir ikke en eksakt mal for hvordan dette skal håndteres, men forplikter de voksne til å ta barnets meninger på alvor. Det innebærer også å reflektere over hva barnet faktisk vet, og om det finnes vesentlige faktorer det bør få innsikt i for å kunne si noe meningsfylt. En oppmerksomhet rundt denne sammenhengen er kanskje den viktigste forutsetningen for at barnet skal få reell medvirkning, og ikke bare fremstå som hørt på papiret.