Det beste for barnet, men innenfor hvilken ramme?

Etter barneloven § 48 er det slik at avgjørelser som tas etter barneloven skal tas med barnets beste som viktigste ledesnor. Det som ikke fremgår er at barnets beste kanskje ikke er mulig å komme til. Jeg har tidligere sett litt på lovgivningen i enkelte stater i USA, deriblandt California. I California har retten muligheten i en barnefordelingssak å komme til at barnet skal bo et annet sted enn hos sine biologiske foreldre. I Norge er dette ikke mulig etter barneloven, men må komme på banen som et spørsmål for barnevernet dersom det vurderes at omsorgssvikt forekommer der hvor barnet har fast bosted.

Dersom barnets beste virkelig er det viktigste så bør en åpne for at andre parter kan delta i en sak om fast bosted dersom det er god grunn til det. Det kan være et fosterhjem eller annen slekt eller lignende som i realiteten har fulgt opp barnet over tid og barnet har det trygt og stabilt i dette hjemmet. At personer som har vært sentrale i barnets liv og som fremstår som det beste bostedsalternativet skal være helt rettighetsløs strider i prinsippet mot barneloven § 48. Et annet tenkt eksempel som ikke er upraktisk er fedre som har vært far til et barn i mange år, men som etter DNA test blir uten rettigheter når det konstateres at de ikke er barnets biologiske far. Det er meningsløst i et samfunn som skal ta vare på barnas behov at slike omsorgspersoner kan stå rettsløs bare fordi de ikke deler biologi med barnet. Her har lovverket en vei å gå for å gi slike fedre rettigheter, fosterfamilier og andre.

Det beste for barnet, men innenfor hvilken ramme?

Etter barneloven § 48 er det slik at avgjørelser som tas etter barneloven skal tas med barnets beste som viktigste ledesnor. Det som ikke fremgår er at barnets beste kanskje ikke er mulig å komme til. Jeg har tidligere sett litt på lovgivningen i enkelte stater i USA, deriblandt California. I California har retten muligheten i en barnefordelingssak å komme til at barnet skal bo et annet sted enn hos sine biologiske foreldre. I Norge er dette ikke mulig etter barneloven, men må komme på banen som et spørsmål for barnevernet dersom det vurderes at omsorgssvikt forekommer der hvor barnet har fast bosted.

Dersom barnets beste virkelig er det viktigste så bør en åpne for at andre parter kan delta i en sak om fast bosted dersom det er god grunn til det. Det kan være et fosterhjem eller annen slekt eller lignende som i realiteten har fulgt opp barnet over tid og barnet har det trygt og stabilt i dette hjemmet. At personer som har vært sentrale i barnets liv og som fremstår som det beste bostedsalternativet skal være helt rettighetsløs strider i prinsippet mot barneloven § 48. Et annet tenkt eksempel som ikke er upraktisk er fedre som har vært far til et barn i mange år, men som etter DNA test blir uten rettigheter når det konstateres at de ikke er barnets biologiske far. Det er meningsløst i et samfunn som skal ta vare på barnas behov at slike omsorgspersoner kan stå rettsløs bare fordi de ikke deler biologi med barnet. Her har lovverket en vei å gå for å gi slike fedre rettigheter, fosterfamilier og andre.