barns rettigheter i familierett

Regelverk rundt flytting for barn ut av landet og opphold utenfor landet

av
Regelverk rundt flytting for barn ut av landet og opphold utenfor landet

Barneloven § 40 regulerer spørsmål knyttet til flytting av barn ut av landet og opphold utenfor landet i tilfeller der foreldrene har foreldreansvar. Hvis den ene av foreldrene har foreldreansvaret alene, kan den andre ikke motsi at barnet flytter ut av landet. Dersom foreldrene har foreldreansvaret sammen, kreves det samtykke fra begge foreldrene for at barnet skal flytte ut av landet eller ta opphold utenfor landet som varer lenger enn kortere utenlandsferier.

Dersom barnet er fylt 12 år, må det gi sitt samtykke til en avgjørelse etter første og andre ledd hvis barnet skal flytte eller ta opphold uten en forelder med foreldreansvar. Hvis foreldrene er uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret, flytting med barnet ut av landet eller hvor barnet skal bo fast, kan ikke barnet flytte ut av landet før saken er avgjort.

Denne bestemmelsen har som formål å beskytte barnets beste ved å sikre at barnet ikke blir utsatt for en utilsiktet flytting ut av landet eller et lengre opphold uten samtykke fra begge foreldrene eller barnet selv. Det er viktig å merke seg at selv om en av foreldrene har foreldreansvaret alene, må den andre forelderen fortsatt bli informert om barnets flytting ut av landet, og det er mulig for den andre forelderen å be om at saken blir prøvd i retten dersom de mener at flyttingen vil være skadelig for barnet.

I saker der foreldrene er uenige om flytting ut av landet eller opphold utenfor landet, er det viktig at barnets beste blir vurdert nøye av retten før det blir tatt en avgjørelse. Retten vil ta hensyn til flere faktorer, inkludert barnets tilknytning til begge foreldrene, nettverk, skolegang og helsetjenester. Videre vil retten vurdere foreldrenes evne til å samarbeide og deres vilje til å legge til rette for at barnet kan ha kontakt med begge foreldrene etter flyttingen.

I tilfeller der foreldrene er enige om flytting ut av landet eller opphold utenfor landet, er det likevel viktig å ha en klar avtale om hvordan samvær med den andre forelderen skal organiseres og opprettholdes. En tydelig avtale vil bidra til å sikre at barnet opprettholder en god og stabil relasjon med begge foreldrene, selv om det bor i et annet land.

Hva er prinsippet om barnets beste i norsk lovgivning?

av
barnets beste, barnerettigheter, barneloven, prinsippet om barnets beste, FNs barnekonvensjon, Grunnloven § 104, barns rettigheter, barns beste interesse, barneomsorg, juridiske rettigheter for barn, saksbehandling i barnesaker, foreldreansvar, samvær, barnets rett til å bli hørt, internasjonale menneskerettigheter, barnekonvensjonen, barn og lovgivning, barn og rettssystem, beslutninger som berører barn, rettigheter for mindreårige, barnets beste i norsk lov, barns medvirkning, barnevern, barns omsorgsrettigheter, norske barnerettigheter, foreldres rettigheter, barnets rett til beskyttelse, barn og vold, barns rettigheter i familierett, juridisk vern for barn, barns beste interesse i rettsprosesser.

Prinsippet om barnets beste er et av de mest sentrale prinsippene i norsk barnerett. Det er forankret i FNs barnekonvensjon og er også inntatt i Grunnloven § 104. Dette prinsippet har stor betydning for hvordan saker som angår barn blir behandlet i rettssystemet, spesielt innenfor barneloven.

Gjeldende rett: Prinsippet om barnets beste er nedfelt som en innledningsbestemmelse i barneloven, nærmere bestemt i § 48 første ledd. Denne bestemmelsen slår fast at avgjørelser om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, fast bosted, samvær og saksbehandlingen av slike saker skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Bestemmelsen ble inkludert i loven gjennom en lovendring i 2003 og samlet flere tidligere bestemmelser som hadde samme formål. Prinsippet om barnets beste var allerede anerkjent i norsk rett før vedtagelsen av FNs barnekonvensjon.

Menneskerettslige rammer: I tillegg til å være forankret i nasjonal lovgivning, har prinsippet om barnets beste en solid forankring i internasjonale menneskerettigheter. FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn, uavhengig av om de utføres av offentlige eller private organer.

Det er viktig å merke seg at begrepet «handling» i denne sammenhengen ikke bare omfatter beslutninger, men også alle handlinger, atferd, forslag, tjenester, prosedyrer og andre tiltak som kan påvirke barn. Prinsippet om barnets beste er derfor svært omfattende og dekker en bred rekke handlinger og situasjoner som involverer barn.

Barnekomiteen, som overvåker implementeringen av barnekonvensjonen, har også utdypet prinsippet om barnets beste. De understreker at det er en tredelt idé som inkluderer:

  1. En selvstendig rettighet for barnet til å få vurdert hva som er i deres beste interesse.
  2. Et juridisk prinsipp som krever at tolkningen som best ivaretar barnets beste skal legges til grunn.
  3. En prosedyreregel som krever at beslutningsprosesser som påvirker barn må inkludere vurderinger av konsekvensene for barn.

Komiteen påpeker også at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn og må veie tungt i beslutningsprosesser som angår barn.