barns rettigheter ved foreldres skilsmisse

Mens de fleste barn fra skilte familier ønsker å opprettholde forholdet til begge foreldre, er det en liten andel barn, spesielt de mellom 9 og 12 år, som nekter å besøke samværsforelderen som er involvert i foreldrekonflikten.

Disse barna oppfatter at denne forlater familien og allierer seg derfor med forelderen som føler seg forlatt og avvist i skilsmissen. Disse barna ser ut til å ha dårligere mental helse og deler noen felles kjennetegn kjent som ondsinnet foreldre syndrom.

Hva er ondsinnet foreldresyndrom?

Ondsinnet foreldre syndrom er en barndomsforstyrrelse som oppstår nesten utelukkende i høykonflikt-skilsmisser med barns foreldrerettssaker. Den fremmedgjorte forelderen engasjerer seg i et mønster av unormal atferd med hensikt å få barnet til å avvise den andre forelderen.

De lyver ofte, manipulerer eller kommer med falske beskyldninger om misbruk eller forsømmelse. Denne lidelsen skader barnets emosjonelle velvære og forholdet til den fremmedgjorte forelderen. Ondsinnet foreldre syndrom var opprinnelig kalt ondsinnet mors syndrom av forfatteren Ira Turkat, men forskere fant senere ut at det var kjønnsnøytralt. Både ondsinnede mødre og fedre kan begå ondsinnede handlinger.

Tegn på ondsinnet foreldreatferd

Her er noen eksempler på ondsinnet atferd fra foreldre som er ment å plage eller forfølge den andre forelderen. Den ondsinnede forelderen forsøker å falskt anklage den andre forelderen for overgrep, programmere gjentatte ganger det fremmedgjorte barnet til å tro at overgrep har skjedd, si til barna at den andre forelderen ikke elsker dem for å skade forholdet mellom foreldre og barn, sterkt overdrive den andre forelderens feil, oppfordre barna til å bruke aggresjon mot den andre forelderen, bruke overdreven rettsforfølgelse for å begrense den andre forelderens samvær eller utfordre omsorgsordninger, gi feilinformasjon til den andre forelderen om skoleaktiviteter eller hindre dem i å delta i barnets skoleliv, isolere barna fra utvidet familie og normale sosiale interaksjoner, vise irrasjonell og ekstrem atferd når de prøver å holde barna borte fra den andre forelderen, og tro at de fremmedgjorte foreldrene er ansvarlige for bruddet helt, mens de selv ikke har gjort noe galt.

Tegn på barn med ondsinnet foreldre syndrom

Her er tegn på ondsinnet foreldre syndrom hos barn: eldre barn viser motvilje og nekter å besøke foreldrene (spesielt pre-tenåringer og tenåringer), barn allierer seg refleksivt med foreldrene som fremmedgjør den andre forelderen uten berettiget grunn, insisterer på at følelsene for den andre forelderen er deres egne uavhengige vurderinger, ikke påvirket av hevnlystne foreldre, tror at allierte foreldre ikke kan gjøre noe galt, lager falske anklager mot den andre forelderen uten støttende detaljer eller fakta, manglende positive følelser mot den andre forelderen, manglende skyldfølelse for sin fiendtlige atferd mot den andre forelderen, bruker allierte foreldres historier eller forklaringer for å uttrykke hvorfor de forakter de andre foreldrene, og viser forakt mot andre som er assosiert med de andre foreldrene.

Kilde: 19 Signs Of Malicious Parent Syndrome and Effects On Children (parentingforbrain.com)

Å gi barn en stemme i avgjørelser som berører deres livssituasjon har i økende grad blitt anerkjent som en viktig prinsipiell rettighet i familieretten. Denne retten, som er nedfelt i barneloven § 31, setter fokus på barnets rett til å uttale seg og hvordan deres synspunkter skal tas i betraktning. Spørsmålet som naturlig melder seg er: Hvorfor er det så viktig at barnets stemme blir hørt, og hva innebærer dette for rettssystemet og saksbehandlingen?

I mange tilfeller er det heldigvis foreldrenes ønsker og barnas ønsker i samsvar når et samlivsbrudd skaper utfordringer. Imidlertid oppstår det situasjoner der konfliktnivået mellom foreldrene er så høyt at saken ender opp foran domstolen. Dette er spesielt relevant i saker som skal følge reglene i § 61 i barneloven. I slike tilfeller er det av avgjørende betydning at barnas stemme blir hørt. Men hvordan sikrer man egentlig at dette skjer på en hensiktsmessig måte?

For å gi barn muligheten til å uttale seg, er det nødvendig å skape en arena der barna kan føle seg trygge og respektert. Dette kan være utfordrende, spesielt i situasjoner der barnets alder og modenhet spiller en rolle. Å gi barn tilpasset informasjon om saken og hva som forventes av dem, er en viktig del av dette. Dersom barna ønsker å uttale seg, bør dette respekteres og tilrettelegges for på en måte som ikke påfører dem unødig press eller ansvar.

Samtalene med barna skal ikke bare gi dem en stemme, men også sikre at barnas syn blir riktig forstått. Det er her viktig å balansere barnets ønsker og vurderinger, samtidig som man tar hensyn til deres begrensninger. Ikke alle barn er like flinke til å skille mellom egne meninger og påvirkning fra andre. Noen barn kan også ha begrensninger i å forstå konsekvensene av deres synspunkter.

I en ideell situasjon bør barns deltakelse i saker ikke bare være et krav, men også en mulighet til å gi verdifull informasjon om deres liv og behov. Ved å oppmuntre barn til å uttrykke sine tanker og følelser, kan retten få et bredere bilde av hva som er til barnets beste. Det er viktig å unngå at barn føler seg presset til å bestemme, samtidig som deres stemme blir en ressurs i saksbehandlingen.

Det er også relevant å merke seg at barn ikke nødvendigvis må ha en mening om utfallet av saken for å uttale seg. Deres syn på hverdagen, forholdet til foreldrene og dagliglivet kan gi verdifulle perspektiver som bør tas med i betraktningen. Å gi barn en reell mulighet til å bli hørt, uten å pålegge dem beslutningsansvar, er nøkkelen til en vellykket implementering av barneloven § 31.

Hva er ondsinnet-foreldresyndrom og dens effekter på barn?

Hvordan inkludere barna i rettens avgjørelse?