barns rettigheter

FNs barnekonvensjon artikkel 11

av
FNs barnekonvensjon, internasjonal avtale, barns rettigheter, beskyttelse, FNs generalforsamling, ratifisert, Norge, 54 artikler, barns rett til liv, utvikling, beskyttelse, vold, misbruk, utnyttelse, artikkel 11, frihet fra ulovlig frihetsberøvelse, arrestasjon, fengsling, utvisning, utlevering, utskillelse fra foreldrene, rettferdig behandling, advokat, retten til å anke, umiddelbar og regelmessig kontakt med foreldrene, familien, medisinsk behandling, helse, utdanning, kultur, religion, fritid, diskriminering, urfolksbarn, flyktningbarn, asylsøkerbarn

I dette blogginnlegget vil vi fokusere på artikkel 11 i FNs barnekonvensjon, som omhandler beskyttelse mot ulovlig bortføring og tilbakeføring av barn til hjemlandet. Artikkel 11 fastslår at statene som har ratifisert barnekonvensjonen, skal samarbeide for å hindre ulovlig bortføring av barn og for å sikre at slike barn blir raskt tilbakeført til sitt hjemland.

Artikkel 11 lyder som følger: «Statene skal treffe tiltak for å hindre ulovlig og utilsiktet bortføring eller tilbakeføring av barn til et annet land. For dette formål skal statene, i den grad det er mulig, samarbeide om å utvikle avtaler og prosedyrer for å sikre gjenforening av barnet med hans eller hennes familie.»

Artikkel 11 understreker at bortføring av et barn til et annet land uten samtykke fra begge foreldrene, eller uten domstolens tillatelse, er ulovlig og kan ha alvorlige konsekvenser for både barnet og familien. Bortføring kan føre til en langvarig og smertefull juridisk prosess, som kan ta mange år før barnet blir gjenforent med sin familie.

Artikkel 11 gir også retningslinjer for tilbakeføring av bortførte barn til sitt hjemland. Ifølge artikkelen skal statene samarbeide for å sikre at barnet blir raskt og trygt tilbakeført til sin familie og sitt hjemland, og at prosessen med tilbakeføring skjer på en human og respektfull måte som tar hensyn til barnets beste.

Konvensjonen pålegger også statene å samarbeide om å utvikle avtaler og prosedyrer som kan bidra til å hindre bortføring av barn. Dette kan inkludere tiltak som økt grensekontroll og samarbeid mellom politimyndigheter og rettsvesen i ulike land.

I Norge har artikkel 11 blitt implementert i barnebortføringsloven, som gir retningslinjer for tilbakeføring av bortførte barn til sitt hjemland. Loven fastslår at barnets beste skal være det avgjørende hensynet i slike saker, og at barnet skal gis anledning til å uttale seg før det tas en avgjørelse om tilbakeføring.

FNs barnekonvensjon artikkel 10

av
FNs barnekonvensjon, barns rettigheter, barns beskyttelse, ratifisering, artikkel 10, foreldrekontakt, barns rett til liv og utvikling, vold mot barn, misbruk av barn, utnyttelse av barn, adskilte foreldre, regelmessig personlig kontakt, barns beste interesse, beskyttelse mot mishandling, hindring av kontakt, internasjonale avtaler, barnebortføringsloven, barneloven, skilsmisse, separasjon, domstolsavgjørelser, implementering av artikkel 10, retningslinjer for foreldre, og staters ansvar for å beskytte barns rettigheter.
FNs barnekonvensjon er en av de mest omfattende internasjonale avtalene om barns rettigheter og beskyttelse. Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989, og ble ratifisert av Norge i 1991. Konvensjonen har 54 artikler, som dekker alt fra barns rett til liv og utvikling, til beskyttelse mot vold, misbruk og utnyttelse. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på artikkel 10, som omhandler barns rett til å få kontakt med sine foreldre. Artikkel 10 lyder som følger: «I tilfelle foreldre, eller enten av dem, bor adskilt fra et barn, har barnet rett til å opprettholde regelmessig personlig kontakt og direkte forhold til begge foreldrene. Unntak kan bare gjøres når det anses å være i barnets beste interesse; slikt skritt kan være nødvendig i et bestemt tilfelle, for eksempel for å beskytte barnet mot mishandling eller forsømmelse fra foreldrenes side eller hvis en av foreldrene lever under forhold som kan føre til skade for barnet.» Denne artikkelen er en viktig del av barnekonvensjonen fordi den understreker betydningen av at barn skal ha mulighet til å opprettholde kontakt med begge foreldrene sine, selv om de lever adskilt. Det gir også retningslinjer for når unntak kan gjøres, og understreker at eventuelle avgjørelser om å hindre slik kontakt må være basert på det som er til barnets beste. Artikkel 10 gjelder også for situasjoner der en av foreldrene bor i utlandet eller der det er hindringer for kontakt mellom foreldre og barn. I slike tilfeller må myndighetene sørge for å tilrettelegge for regelmessig kontakt og samvær, med mindre det anses å være i barnets beste interesse å begrense eller hindre slik kontakt. Konvensjonen pålegger statene å respektere og beskytte barns rettigheter, og artikkel 10 er en viktig del av dette. For å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt, er det viktig at myndighetene tar ansvar for å følge opp artikkel 10 og andre relevante artikler i barnekonvensjonen. I Norge har artikkel 10 blitt implementert i barnebortføringsloven og barneloven, som gir retningslinjer for foreldre som ønsker å opprettholde kontakt med sine barn etter en separasjon eller skilsmisse. Det er viktig å være klar over at selv om artikkel 10 gir retningslinjer for å opprettholde kontakt mellom foreldre og barn, så vil det alltid være opp til domstolene å avgjøre hva som er til barnets beste i hver enkelt sak.
Sakkyndige i foreldretvistsaker: En veileder for oppnevning og bruk
Sakkyndige i foreldretvistsaker: En veileder for oppnevning og bruk
Domstolen har et viktig ansvar for å sikre at saker blir tilstrekkelig opplyst. I en foreldretvistsak...
Les
Barneloven, farskap, foreldre, regler, kapittel 2, mor, far, medmor, endring, farskapssak, dom, rettskraftig, foreldreansvar, barnets faste bosted, samværsrett, myndighet, rettigheter, plikter, separasjon, avtale, avgjerd, domstolene, tildele, situasjon, NOU 2009:5, Farskap og annen morskap, juridisk far, departementet, forslag, Prop.105 L (2012-2013), krav, fremsatt, tilkjennes, adgang, søksmål, tvisteloven, EMK, rettigheter, eksisterer
Barneloven og farskapets betydning: Hva skjer når farskapet endres?
Høyesteretts dom HR-2022-847-A gir oss et godt innblikk i hvordan barneloven regulerer farskapets betydning....
Les
FNs barnekonvensjon, internasjonal avtale, barns rettigheter, beskyttelse, FNs generalforsamling, ratifisert, Norge, 54 artikler, barns rett til liv, utvikling, beskyttelse, vold, misbruk, utnyttelse, artikkel 11, frihet fra ulovlig frihetsberøvelse, arrestasjon, fengsling, utvisning, utlevering, utskillelse fra foreldrene, rettferdig behandling, advokat, retten til å anke, umiddelbar og regelmessig kontakt med foreldrene, familien, medisinsk behandling, helse, utdanning, kultur, religion, fritid, diskriminering, urfolksbarn, flyktningbarn, asylsøkerbarn
FNs barnekonvensjon artikkel 11
I dette blogginnlegget vil vi fokusere på artikkel 11 i FNs barnekonvensjon, som omhandler beskyttelse...
Les
Om oppnevning av egen advokat for barnet
Om oppnevning av egen advokat for barn i saker etter barneloven
I Norge er det ikke uvanlig at barn blir involvert i foreldrenes konflikter, spesielt i forbindelse med...
Les
Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine
Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine
Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon omhandler barn som midlertidig eller permanent er fratatt sin familie...
Les
Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen
Barnevernets avslutning av undersøkelser
  Barnevernet har en viktig oppgave med å ivareta barns rettigheter og behov. En av de sentrale...
Les
mekling, protokollføring, meklingsattest, begjæring om mekling, foreldres personalia, møtetidspunkt, avslutning av saken, ikke-møtende foreldre, innkalling, innsynsrett, informasjonsplikt, meklingsprotokoll, kassasjon, elektronisk protokoll, papirbasert protokoll, familievernet, klientjournal, journalforskriften, oppbevaring av dokumenter, korrespondanse, personvern, datasikkerhet, eksterne meklere, Bufetat, kontorrutiner, statistiske formål, forsvarlig dokumentasjon, sensitive opplysninger, konfidensialitet, meklingsprosessen
Sakkyndighet i barnefordelingssaker: Hvor viktig er observasjon av begge foreldre?
Når foreldre går fra hverandre, kan det være utfordrende å bestemme hva som er det beste for barna. I...
Les
FNs barnekonvensjon, barns rettigheter, barns beskyttelse, ratifisering, artikkel 10, foreldrekontakt, barns rett til liv og utvikling, vold mot barn, misbruk av barn, utnyttelse av barn, adskilte foreldre, regelmessig personlig kontakt, barns beste interesse, beskyttelse mot mishandling, hindring av kontakt, internasjonale avtaler, barnebortføringsloven, barneloven, skilsmisse, separasjon, domstolsavgjørelser, implementering av artikkel 10, retningslinjer for foreldre, og staters ansvar for å beskytte barns rettigheter.
FNs barnekonvensjon artikkel 10
FNs barnekonvensjon er en av de mest omfattende internasjonale avtalene om barns rettigheter og beskyttelse....
Les
mekling, protokollføring, meklingsattest, begjæring om mekling, foreldres personalia, møtetidspunkt, avslutning av saken, ikke-møtende foreldre, innkalling, innsynsrett, informasjonsplikt, meklingsprotokoll, kassasjon, elektronisk protokoll, papirbasert protokoll, familievernet, klientjournal, journalforskriften, oppbevaring av dokumenter, korrespondanse, personvern, datasikkerhet, eksterne meklere, Bufetat, kontorrutiner, statistiske formål, forsvarlig dokumentasjon, sensitive opplysninger, konfidensialitet, meklingsprosessen
Viktigheten av Protokollføring i Meklingssaker
I henhold til Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven § 9 er det pålagt meklere å føre...
Les

Muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling

av
Muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling

Barneloven § 25 omhandler muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling, og det er et viktig aspekt av norsk familierett som kan påvirke mange menneskers liv. Denne paragrafen gir retten mulighet til å avsi dom basert på DNA-tester, uten at det er nødvendig med en hovedforhandling.

Farskapssaker kan være følelsesladde og utfordrende for alle involverte parter. I noen tilfeller er det ikke nødvendig med en hovedforhandling for å fastslå farskapet til et barn. Dette kan være tilfellet når DNA-testen enten viser at en mann er far til barnet, eller at det er klart at han ikke kan være far til barnet. Dersom partene er enige, kan også retten gi frifinnelsesdom for alle menn som er involvert i saken.

Hovedhensikten med § 25 i barneloven er å sikre at avgjørelser om farskap blir tatt på en rettferdig og pålitelig måte, og at partene i saken blir gitt anledning til å uttale seg om forholdene rundt farskapet. Det er også viktig å merke seg at beslutningen om å avsi dom uten hovedforhandling kun kan tas etter en grundig og tilstrekkelig gransking av blodprøver og forklaringer fra partene og vitner.

Det er også verdt å påpeke at denne bestemmelsen i barneloven ikke bryter med EMK artikkel 8, FNs Barnekonvensjon artikkel 3 eller Grunnloven §§ 102 og 104. Dette skyldes at det er en forutsetning at alle rettslige avgjørelser i farskapssaker må være i tråd med disse lovbestemmelsene.

Det er også verdt å merke seg at selv om farskap kan fastslås på grunnlag av pater est-regelen, betyr ikke dette at farskapet nødvendigvis må opprettholdes dersom det senere viser seg å være uriktig. Retten til å kjenne sin biologiske far er en grunnleggende rettighet, og det er derfor viktig at alle farskapssaker blir behandlet på en nøye og rettferdig måte, uansett hvilken metode som brukes for å fastslå farskapet.

Tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen: Hvorfor har ikke Norge ratifisert den?

av
Tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen: Hvorfor har ikke Norge ratifisert den?

Tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen er et dokument som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2011. Protokollen gir barn muligheten til å klage til FNs barnekomité dersom deres rettigheter blir krenket og nasjonale rettsmidler ikke gir tilstrekkelig beskyttelse.

Protokollen gir også FNs barnekomité muligheten til å gjennomføre undersøkelser i land der det er mistanke om alvorlige og systematiske brudd på barns rettigheter. Dette gjør det mulig for internasjonale organer å gripe inn og stille land ansvarlige for brudd på barnerettighetene.

Selv om Norge har ratifisert barnekonvensjonen, har landet ennå ikke ratifisert tilleggsprotokollen. Årsakene til dette er sammensatte.

For det første mener noen at protokollen vil gi internasjonale organer for mye makt over nasjonale myndigheter. Det kan også være en frykt for at nasjonale myndigheter vil miste kontrollen over egne saker og at beslutninger vil bli tatt av en utenlandsk komité.

En annen grunn kan være at Norge allerede har gode nasjonale rettsmidler for å beskytte barns rettigheter. Barn i Norge har for eksempel tilgang til en egen ombudsmann for barn og ungdom som skal ivareta deres interesser og rettigheter.

Det kan også være praktiske årsaker til at Norge ennå ikke har ratifisert tilleggsprotokollen. Ratifisering av internasjonale konvensjoner og protokoller kan være en komplisert og tidkrevende prosess som krever tilpasning av nasjonal lovgivning.

Uansett årsakene til at Norge ennå ikke har ratifisert tilleggsprotokollen, er det viktig å understreke betydningen av å beskytte barns rettigheter på internasjonalt nivå. Å sikre barns rettigheter er en av de viktigste oppgavene vi har som samfunn, og internasjonalt samarbeid er avgjørende for å nå dette målet.

Som et av verdens mest utviklede land og en stor bidragsyter til FNs arbeid, har Norge også et ansvar for å være en pådriver for å beskytte barns rettigheter. Ratifisering av tilleggsprotokollen kan være et viktig skritt i denne retningen.

Mer om dette:

  1. https://www.advokatenhjelperdeg.no/barnerett/ – En nettside som tilbyr gratis juridisk hjelp og informasjon om barnerett og foreldrekonflikter i Norge.
  2. https://www.advokatforeningen.no/fag-og-rett/advokatene-og-samfunnet/barnerett/ – Informasjon om advokaters rolle innenfor barnerett i Norge, fra Advokatforeningen.
  3. https://www.bufdir.no/Barnevern_og_barnets_bestep/Barn_i_rettsprosesser/ – En nettside fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet med informasjon om barns rettigheter og støtte i rettsprosesser som omhandler barnerett.

Om «vanlig samvær» i barneloven

av
Om "vanlig samvær" i barneloven

Barneloven i Norge gir foreldre anledning til å avtale samværsrett på bakgrunn av hva de mener er best for barnet. Dette kan gjøres i samarbeid med hverandre eller ved at domstolen fatter en avgjørelse. Når foreldrene avtaler samvær skal det legges vekt på flere faktorer, blant annet omsynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, tilknytning til nærmiljøet og reiseavstand mellom foreldrene. Dersom partene velger å avtale eller fastsette en «vanlig samværsrett» gir dette rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uka med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jul-, vinter- og påskeferie.

Det er viktig å påpeke at denne definisjonen av vanlig samvær kun er en definisjon, og at mange velger å avtale noe annet enn dette. Videre vil domstolene som regel skreddersy et samværsopplegg basert på barnets behov og foreldrenes situasjon, og vil derfor ikke alltid følge denne definisjonen.

Mens barneloven gir foreldre stor frihet til å avtale samvær, er det viktig å huske på at denne avtalen skal være til barnets beste. Foreldrene skal altså ikke avtale et samvær som går på bekostning av barnets behov og interesser. Dersom partene ikke klarer å avtale samvær på en tilfredsstillende måte, kan domstolen bistå med å fastsette et samværsopplegg som tar hensyn til barnets behov.

Barneloven fastsetter ingen minstesamvær eller garantert samvær. Dette betyr at det ikke finnes noen lovpålagt rett til samvær mellom foreldre og barn. Samvær skal avtales ut fra hva som er best for barnet, og det er ingen selvfølgelig rettighet for en forelder å få samvær. Dersom det er forhold som tilsier at samvær vil være skadelig for barnet, kan domstolen avslå en forelders krav om samvær.

Samvær er ofte en av de mest utfordrende delene av en barnefordelingssak. Foreldre kan ha ulike oppfatninger om hva som er best for barnet, og det kan være følelser knyttet til saken som gjør det vanskelig å komme til enighet. Det kan også være praktiske utfordringer, som for eksempel avstand mellom foreldrene, som påvirker samværsordningen. Dersom partene ikke klarer å komme til enighet om samvær, kan det derfor være lurt å søke hjelp fra en advokat eller mekler som kan bistå med å finne en løsning som tar hensyn til både foreldrenes og barnets behov.

Rett til utdanning og like muligheter for alle

av
Rett til utdanning og like muligheter for alle

Grunnloven § 109 er en av de viktigste bestemmelsene i norsk lov når det gjelder utdannelse. Den fastslår at enhver har rett til utdannelse, og at barn spesielt har rett til å motta grunnleggende opplæring. Men hva betyr egentlig dette i praksis, og hva slags konsekvenser har det for oss som samfunn?

Retten til utdannelse er en grunnleggende menneskerettighet som skal sikre at alle har like muligheter til å utvikle seg og oppnå sine mål i livet. Utdannelse er ikke bare viktig for den enkeltes personlige utvikling og livskvalitet, men også for samfunnets utvikling og vekst.

Grunnleggende opplæring er en rettighet for alle barn, og det er statens ansvar å sikre at denne rettigheten blir oppfylt. Opplæringen skal tilpasses den enkeltes evner og behov, og skal bidra til å fremme verdier som respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

I tillegg fastslår § 109 at statens myndigheter skal sikre like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner. Dette betyr at alle skal ha like muligheter til å ta videregående opplæring og utdanne seg videre på høyskole eller universitet, uavhengig av bakgrunn eller økonomisk situasjon.

Det er imidlertid viktig å merke seg at det ikke er nok å bare ha tilgang til utdanning. For at retten til utdanning skal være reell, må også kvaliteten på utdanningen være god. Det er derfor viktig at både offentlige myndigheter og private aktører jobber for å sikre at utdanningen som tilbys er av høy kvalitet og tilpasset den enkeltes behov.

I dagens samfunn er utdanning en stadig viktigere faktor for å lykkes både personlig og profesjonelt. Derfor er det avgjørende at grunnlovens bestemmelser om retten til utdanning blir fulgt opp og ivaretatt av samfunnet som helhet. Vi må alle jobbe for å sikre at alle har like muligheter til å utvikle seg og oppnå sine mål, uavhengig av bakgrunn eller økonomisk situasjon.

Barneombudenes fem trinn for å ivareta barns rettigheter

av
Barneombudenes fem trinn for å ivareta barns rettigheter

Å ivareta barns rettigheter er en av de viktigste oppgavene for alle samfunn. De europeiske barneombudene har utviklet en modell for å vurdere hvordan nye lover og politikk vil påvirke barns rettigheter. Modellen består av fem trinn som kan hjelpe beslutningstakere med å identifisere og håndtere mulige negative konsekvenser for barn.

Hoveddeler:

  1. Fase 1: «Screening»: finne ut om forslaget påvirker barns rettigheter
  2. Fase 2: «Analyse»: utfyllende analyse av forslaget.
  3. Fase 3: «Kunnskapsinnhenting», inkludert hva barn og unge mener.
  4. Fase 4: «Konsekvensvurdering»: vurdere konsekvensene av forslaget for barn og unge.
  5. Fase 5: Konklusjoner og anbefalinger.

Hvordan kan politikere og beslutningstakere bruke disse trinnene for å ivareta barns rettigheter? I første trinn bør man raskt finne ut om forslaget vil påvirke barns rettigheter. Hvis svaret er ja, går man videre til neste trinn hvor man utfører en grundig analyse av forslaget. Her vurderer man hvilke av barns rettigheter som sannsynligvis vil bli påvirket, hva som er målet med forslaget og hvilke barn og unge som blir berørt av forslaget.

Det tredje trinnet handler om å samle inn kunnskap og informasjon som kan hjelpe beslutningstakerne å forstå hvordan barns rettigheter kan bli påvirket. Her kan man samle inn synspunkter fra ulike grupper av barn og unge som kan bli berørt av den nye loven eller politikken.

Det fjerde trinnet er konsekvensvurderingen, hvor man undersøker og avgjør hva man tror konsekvensene vil være for barns og unges rettigheter. Her må man gjøre en vurdering av om det vil være ulike konsekvenser for ulike grupper av barn og unge. Hvis man tror at konsekvensene vil være negative, kan man foreslå forskjellige måter å forhindre dette på.

I det femte trinnet oppsummerer man sine konklusjoner og hva man tror de endelige konsekvensene vil være for barns og unges rettigheter. Hvis man tror at forslaget vil ha negative konsekvenser, bør man gi forslag til de viktigste tingene som må endres og hvordan.

FNs barnekonvensjon

av

FNs barnekonvensjon

FNs barnekonvensjon er en internasjonal avtale som fastsetter barns grunnleggende rettigheter. Den ble vedtatt av FN i 1989 og ratifisert av Norge i 1991. Konvensjonen har som formål å sikre at barns rettigheter blir beskyttet og at de blir behandlet med verdighet og respekt. Det er viktig å påpeke at konvensjonen gjelder for alle barn, uavhengig av deres etniske bakgrunn, religion, kjønn eller annen status.

Det mest sentrale ved FNs barnekonvensjon er at den fastsetter en rekke grunnleggende rettigheter som alle barn har krav på. Disse inkluderer retten til liv, utdanning, helse, beskyttelse mot vold og overgrep, og deltakelse i samfunnet. Konvensjonen fastsetter også at det er statens ansvar å sikre at barns rettigheter blir beskyttet og at de får den støtten de trenger for å kunne utøve sine rettigheter. Foreldre og foresatte har også en viktig rolle i å veilede og støtte barna sine, slik at de kan utøve sine rettigheter på best mulig måte.

FNs barnekonvensjon er viktig fordi den setter en internasjonal standard for hvordan barn skal behandles. Konvensjonen har ført til en økt bevissthet rundt barns rettigheter og har bidratt til å endre holdninger og praksis på en rekke områder. Konvensjonen har også ført til at barns rettigheter har blitt en integrert del av lovgivningen og politikken i mange land, og har blitt brukt som et verktøy for å påvirke myndigheter til å gjøre endringer til det bedre for barn.

Til tross for dette er det fortsatt mange utfordringer knyttet til å sikre barns rettigheter. Mange barn opplever diskriminering og urettferdighet på grunn av sin etniske bakgrunn, religion, kjønn eller annen status. Barn blir også fortsatt utsatt for vold, overgrep og utnyttelse i ulike former. Det er derfor viktig at vi fortsetter å jobbe for å beskytte og styrke barns rettigheter, både nasjonalt og internasjonalt.

I sum er FNs barnekonvensjon viktig fordi den fastsetter grunnleggende rettigheter som alle barn har krav på. Konvensjonen har ført til økt bevissthet rundt barns rettigheter og har bidratt til å endre holdninger og praksis på en rekke områder. Det er imidlertid fortsatt mye arbeid som må gjøres for å sikre at alle barn får den beskyttelsen og støtten de trenger for å kunne utøve sine rettigheter på best mulig måte.

Barneombudet – Hva de gjør og hvorfor det er viktig for barns rettigheter

av
Barneombudet - Hva de gjør og hvorfor det er viktig for barns rettigheter

Innledning: Barneombudet er en uavhengig organisasjon som jobber for å ivareta barns interesser og rettigheter i samfunnet. I dette innlegget skal vi se nærmere på hva Barneombudet gjør, hvorfor deres arbeid er viktig, og hva du som forelder eller samfunnsborger kan gjøre for å støtte deres arbeid.

Hva gjør Barneombudet? Barneombudet har som hovedoppgave å fremme barns interesser i samfunnet og å følge med på utviklingen av barns oppvekstkår. De skal spesielt følge med på at barns interesser blir ivaretatt i lovgivningen og at Norge overholder FNs barnekonvensjon. Barneombudet gir også råd og veiledning til barn, foreldre, og andre som jobber med barn.

Hvorfor er Barneombudets arbeid viktig? Barn er en sårbar gruppe som trenger beskyttelse og støtte for å kunne utvikle seg til selvstendige og ansvarlige voksne. Barneombudet spiller en viktig rolle i å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt og at deres stemme blir hørt i samfunnet. Barneombudet jobber også med å øke kunnskapen om barns rettigheter og behov, og bidrar dermed til å skape et samfunn som er mer inkluderende og tilgjengelig for barn og unge.

Hvordan kan du støtte Barneombudets arbeid? Som forelder eller samfunnsborger kan du støtte Barneombudets arbeid ved å være oppmerksom på barns rettigheter og behov, og ved å ta tak i saker der barn blir utsatt for urettferdighet eller diskriminering. Du kan også støtte Barneombudet økonomisk eller ved å spre kunnskap om deres arbeid til andre.

Avslutning: Barneombudet spiller en viktig rolle i å ivareta barns interesser og rettigheter i samfunnet. Deres arbeid er avgjørende for å sikre at barn får den beskyttelsen og støtten de trenger for å kunne utvikle seg til selvstendige og ansvarlige voksne. Vi oppfordrer alle til å støtte Barneombudets arbeid og til å ta ansvar for å ivareta barns rettigheter og behov i samfunnet.

Barns rettigheter i den norske grunnloven

av
Barns rettigheter i den norske grunnloven

Som et moderne og utviklet samfunn setter Norge stor pris på sine innbyggere, inkludert barna. Det er ikke overraskende at norsk grunnlov har spesielle bestemmelser som beskytter barnas rettigheter og velferd. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på hvilke bestemmelser i den norske grunnloven som er spesielt rettet mot barn.

  1. § 104 – Barns rettigheter

I paragraf 104 i den norske grunnloven står det følgende: «Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.»

Denne bestemmelsen understreker betydningen av å respektere barns menneskeverd og beskytte deres rettigheter. Videre gir det barn rett til å bli hørt i saker som angår dem, og at deres meninger skal tas i betraktning i henhold til deres alder og modenhet.

  1. § 102 – Rett til vern om personlige forhold

§ 102 fastslår at «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.» Dette inkluderer også barns rett til vern om personlige forhold, og sikrer at deres privatliv og familieforhold skal beskyttes.

  1. § 104a – Barns rett til omsorg og beskyttelse

§ 104a i den norske grunnloven sier at «Barn har rett til omsorg og til å vokse opp i et trygt hjem.» Dette gir en sterk rettighet for barn som sikrer at de skal ha omsorg og beskyttelse fra voksne, og en trygg oppvekst.

  1. § 106 – Rett til utdanning

Paragraf 106 i den norske grunnloven gir rett til utdanning. «Alle barn i Norge har rett til grunnskoleopplæring.» Dette sikrer at alle barn i Norge har tilgang til utdanning og at deres rett til utdanning skal ivaretas.

Konklusjon

Som vi har sett i dette blogginnlegget, er det flere bestemmelser i den norske grunnloven som er spesielt rettet mot barn. Disse bestemmelsene understreker betydningen av å respektere barns menneskeverd og beskytte deres rettigheter. Videre gir de rett til omsorg og beskyttelse, samt retten til utdanning. Norge har dermed en viktig grunnlovgivning som sikrer at barns rettigheter og velferd blir beskyttet og ivaretatt.

Fire vanlige misforståelser om barnerettigheter

av
Fire vanlige misforståelser om barnerettigheter

Barnerettigheter er viktige for å beskytte og fremme barns velferd og utvikling. Dessverre er det mange vanlige misforståelser om barnerettigheter som kan føre til at barn ikke får den beskyttelsen og støtten de trenger. I dette innlegget vil vi gå gjennom fem vanlige misforståelser om barnerettigheter og forklare hva som faktisk er sant.

Misforståelse #1: Foreldre har ubegrenset autoritet over barna sine Mange tror at foreldre har ubegrenset autoritet over barna sine, men dette er ikke sant. Barnerettigheter inkluderer retten til å bli beskyttet mot vold og overgrep, samt retten til å bli hørt og respektert. Foreldre har ansvar for å ivareta barnas behov og rettigheter, men dette betyr ikke at de kan gjøre hva de vil med barna sine.

Misforståelse #2: Barn har ingen rettigheter før de når en viss alder Noen tror at barn ikke har noen rettigheter før de når en viss alder, men dette er heller ikke sant. Barnerettigheter gjelder for alle barn, uavhengig av alder eller kjønn. Selv små barn har rettigheter som må respekteres, inkludert retten til å bli beskyttet mot vold og overgrep, samt retten til å ha tilgang til grunnleggende behov som mat, vann og helsehjelp.

Misforståelse #3: Barnerettigheter går på bekostning av foreldreansvar Noen tror at barnerettigheter går på bekostning av foreldreansvar, men dette er en falsk motsetning. Foreldreansvar inkluderer å ivareta barnas behov og rettigheter, og barnerettigheter er en viktig del av dette. Ved å respektere barnas rettigheter og gi dem støtte og beskyttelse, kan foreldre oppfylle sitt ansvar på en god måte.

Misforståelse #4: Barnerettigheter er bare en formell rettighet Noen tror at barnerettigheter bare er en formell rettighet som ikke har noen reell betydning i praksis, men dette er ikke sant. Barnerettigheter er en viktig del av internasjonale konvensjoner og nasjonale lover, og de har en reell betydning for barns velferd og utvikling. Ved å respektere barnerettigheter, kan samfunnet og foreldre gi barna den støtten de trenger for å vokse opp til sunne og lykkelige individer.

Hvis du har behov for en advokat som jobber med barnerett kan du kontakte meg her:

Refresh

Barns rett til å bli hørt: En viktig menneskerettighet i henhold til Barnekonvensjonen

av
Barns rett til å bli hørt: En viktig menneskerettighet i henhold til Barnekonvensjonen

Innledning: Barnekonvensjonen gir alle barn og unge grunnleggende menneskerettigheter, og en av de viktigste rettighetene er barns rett til å bli hørt. I denne artikkelen vil vi se på hvorfor det er så viktig å la barn og unge få uttrykke sine meninger, og hva som skjer når disse rettighetene ikke blir oppfylt.

Hoveddel 1: Hvorfor er barns medvirkning viktig? Barnekonvensjonen anerkjenner barns rett til å bli hørt i alle saker som påvirker dem, enten det gjelder deres egen situasjon, saker som berører grupper av barn og unge, eller saker som berører alle barn og unge. Å la barn og unge medvirke er ikke bare viktig fordi det er en menneskerettighet, men også fordi det gir dem muligheten til å påvirke sin egen situasjon og fremtid.

Hoveddel 2: Hva skjer når barns rettigheter ikke blir oppfylt? Dessverre blir ikke barns rettigheter alltid oppfylt. I mange tilfeller blir ikke barn og unge hørt slik de har rett til. Dette kan føre til at de ikke får oppfylt sine grunnleggende behov og ønsker, og at de ikke har noen reell innflytelse på sin egen situasjon. Dette kan igjen føre til at barn og unge føler seg ekskludert og oversett, og at de mister troen på systemet som skal beskytte dem.

Hoveddel 3: Hvordan kan vi sikre at barn og unge blir hørt? For å sikre at barn og unge blir hørt, er det viktig å legge til rette for medvirkning på alle nivåer. Dette kan inkludere å etablere dialog og samarbeid mellom voksne og barn og unge, å gi barn og unge informasjon om sine rettigheter, og å gi dem muligheten til å delta aktivt i beslutningsprosesser som påvirker deres liv.

Konklusjon: Barnekonvensjonen gir alle barn og unge grunnleggende menneskerettigheter, og en av de viktigste rettighetene er barns rett til å bli hørt. Å la barn og unge få uttrykke sine meninger og få reell innflytelse på sin egen situasjon er ikke bare en menneskerettighet, men også en nødvendighet for å sikre deres velvære og fremtid. Vi må alle jobbe sammen for å sikre at barn og unge blir hørt og at deres rettigheter blir oppfylt.

Parental Alienation Syndrome (PAS): 5 kjennetegn hos barn du bør være oppmerksom på

av
Parental Alienation Syndrome (PAS): 5 kjennetegn hos barn du bør være oppmerksom på - barnerettsadvokat Christian Wulff Hansen

Foreldre separasjon eller skilsmisse kan være en tøff tid for alle involverte, spesielt for barna. Men i noen tilfeller kan en forelder eller en annen voksen i barnets liv bruke manipulasjon og emosjonell press for å ødelegge forholdet mellom barnet og den andre forelderen. Dette kalles Parental Alienation Syndrome (PAS), og det kan ha alvorlige konsekvenser for barnets mentale helse og deres forhold til begge foreldrene.

Forskning har vist at PAS er en ekte tilstand og en form for barnefordelingssyndrom. Det har blitt dokumentert at foreldre som engasjerer seg i PAS, har en negativ effekt på barns følelser, og kan føre til redusert selvverd, depresjon og angst. Det er viktig for foreldre, advokater og domstoler å være oppmerksom på disse risikoene og å kunne identifisere kjennetegnene til PAS. Her er fem tegn som indikerer at et barn kan være utsatt for PAS:

  1. Avvisning: Barnet kan avvise eller unngå å snakke med den andre forelderen. De kan også uttrykke negative følelser mot den andre forelderen, uten å kunne forklare årsakene til følelsene.
  2. Fravær av skyld: Barnet viser ingen skyldfølelse når de snakker om den andre forelderen. De kan også være likegyldige til forelderen sin, og virke likegyldige til å tilbringe tid med dem.
  3. Hjernevasking: Barnet gjentar ord og holdninger som har blitt plantet av den andre forelderen. De kan ha fått falske minner og kan til og med ha begynt å tro på løgner som har blitt fortalt om den andre forelderen.
  4. Mangel på respekt: Barnet kan være respektløs eller kritisk mot den andre forelderen. De kan også oppføre seg respektløst i den andre forelderens nærvær.
  5. Ugyldiggjøring: Barnet kan begynne å nekte å delta i aktiviteter som involverer den andre forelderen. De kan også nekte å ha kontakt med slektninger og venner av den andre forelderen.

Hvis du som forelder eller en annen voksen mistenker at et barn i livet ditt er utsatt for PAS, er det viktig å ta det på alvor og å søke hjelp så snart som mulig. Jo tidligere du kan gripe inn, desto bedre sjanser har du for å hjelpe barnet ditt.

Kilder:

  1. Bernet, W., et al. (2013). Parental alienation, DSM-5, and ICD-11. The American Journal of Family Therapy, 41(1), 1-17.
  2. Baker, A. J. L. (2010). The Cult of Parenthood: A Qualitative Study of Parental Alienation Syndrome. Children and Society, 24(3), 242-252.

Trenger du bistand i din sak? Kontakt meg på dette skjemaet:

 

Refresh

Når foreldrene skiller lag – Hvordan det påvirker barna og hva du kan gjøre for å hjelpe dem

av
Når foreldrene skiller lag - Hvordan det påvirker barna og hva du kan gjøre for å hjelpe dem

Hvert år opplever tusenvis av barn i Norge at foreldrene deres går fra hverandre. Skilsmisse eller separasjon kan være en tøff og utfordrende tid for både foreldre og barn. I denne artikkelen vil vi se nærmere på statistikken rundt skilsmisser og separasjoner i Norge, hvordan dette påvirker barna og hva du som leser kan gjøre for å hjelpe.

Statistikk: I 2010 opplevde omtrent 10 000 barn under 18 år at foreldrene deres ble skilt, mens 13 200 barn opplevde separasjon. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil 24% av ekteskapene som inngås i dag ende i skilsmisse i løpet av de første ti årene. For samboere med barn finnes det ingen presis statistikk, men oppløste samboerskap sto for 30% av de 20 500 meklingssakene som ble avsluttet ved familievernkontorene eller hos eksterne meklere i 2010.

Hvordan påvirker dette barna? Skilsmisse eller separasjon kan være en tøff tid for barna som er involvert. Mange barn kan oppleve en følelse av tap, sorg og usikkerhet. Det kan være vanskelig for dem å forstå hva som skjer, og de kan bli påvirket av foreldrenes konflikter og uenigheter. Forskning viser at barn som opplever foreldrenes skilsmisse eller separasjon kan ha høyere risiko for blant annet depresjon, angst og atferdsproblemer.

Hva kan du gjøre for å hjelpe? Det er viktig å støtte og hjelpe barna som er involvert i en skilsmisse eller separasjon. Å være en lyttende og støttende voksen kan gjøre en stor forskjell for barnets trivsel. Du kan hjelpe ved å være til stede for barnet, lytte til deres bekymringer og være en trygg person de kan snakke med. Det kan også være lurt å gi barnet informasjon som er tilpasset deres alder og modningsnivå. Det kan være nyttig å kontakte en profesjonell som kan gi råd og veiledning om hvordan du kan hjelpe barnet.

Ny veileder for høring av barn i foreldretvister

av
høring av barn i domstolene

Veilederen som har fått tittelen «Praktiske anbefalinger for domstolsbehandling til barnet beste i foreldretvistsaker, og saker om tvangsfullbyrdelse jf. barneloven § 65» tar sikte på å sikre en god prosess for barnets medvirkning i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Veilederen er utarbeidet av et utvalg i regi av Domstoladministrasjonen.

Punkter som jeg ser vil kreve nye tanker i mange tingretter er:

Barn som skal høres og informeres, jf. bl. § 31, bør gis anledning til dette så tidlig i den rettslige prosessen som dommeren finner forsvarlig.

Så tidlig som mulig er ikke slik domstolene alltid har praktisert høringen av barna. Mange barn høres veldig sent i prosessen og selv om de fleste nok høres i forkant av et saksforberedende møte kan det være noen måneder etter stevning er innkommet. Jeg har opplevd ved flere anledninger at det første saksforberedende møtet berammes ca et halvår etter innkommet stevning og at det tar like lang tid å høre barna. I noen av disse sakene har partene kommet til enighet før rettsmøtet, men da også før barna er hørt og dermed har ikke barna vært med å påvirke resultatet. I noen tilfeller har foreldrene hørt barna eller de er hørt på familievernkontoret, hos helsesøster, hos barnevernet eller av andre. Det kan også hende at det må innhentes mer informasjon før barnet kan høres. Jeg tenker likevel det er forbedringspotensial hos mange domstoler ved å planlegge barnesamtalen tidlig i prosessen.

Barn som skal høres i medhold av bl. § 31, bør gis mulighet til å snakke direkte med dommeren i saken dersom de ønsker det, så fremt ikke hensynet til barnets beste taler imot dette.

Det er et økt fokus på ikke å sette høringen av barn ut til sakkyndige i stedet for at dommeren, som bestemmer i saken, hører barna direkte. Veilederen sier nå at barna skal spørres om de vil snakke direkte med den som bestemmer og ha muligheten for dette dersom de vil det. Jeg kjenner til mange dommere som ikke vil ta slike samtaler eller ikke føler seg kompetente til å ta slike samtaler. Disse dommerene må da vurdere om de er den rette dommeren til å ta den aktuelle saken. Hvis det er viktig for et barn å få snakke direkte med dommeren som skal ta avgjørelsene, kan ikke barnet måtte gå omveier gjennom en sakkyndig bare fordi dommeren ikke vet hvordan han skal snakke med et barn.

Dersom prosessfullmektigene ikke har opplysninger om barnet ønsker å snakke direkte med dommeren, kan det oppnevnes en sakkyndig til å forespørre barnet om dette…

Dersom retten beslutter at en sakkyndig skal snakke med barnet alene, kan det i mandatet fremgå at barnet skal forespørres om det i tillegg ønsker å snakke direkte med dommeren.

Også dette er nytt. Det har mange gode hensyn for seg at dette gjøres, men jeg tror i praksis det bare vil gjelde de eldste barna da de yngre nok med vilje styres bort fra en slik løsning dersom dommer/sakkyndig ikke ønsker å legge opp til at dommer skal snakke direkte med barna.

Dersom det ikke er oppnevnt sakkyndig, bør det av notoritetshensyn være en saksbehandler eller et rettsvitne til stede mens dommeren snakker med barnet.

Vi begynner å se et notoritetsfokus som jeg har mast om i mange år. Vi har sett mange ganger at det er korte notat på en halv side fra en sakkyndig som har snakket med barna i over en time. Vi vet altså ikke alltid hvordan informasjonen er bearbeidet og behandlet, silet, før den kommer partene til kunnskap. Vi kommer nok en dag til å se at høring av barn vil skje med videopptak i stedet for samtaler med etterfølgende notat. Det er etter min mening et rettssikkerhetsproblem at de som skal avgjøre saken (dommeren, men også i realiteten sakkyndige) har mulighet til å bearbeide informasjonen slik at den passer inn i sine holdninger til saken. Ettersom barnas meninger blir mer og mer sentrale bør meningene ufiltrert legges frem. Det bør også vises om barna er ukomfortabel, virker oppriktige, presses eller på andre måter ledes. Det er bra at veilederen sier at det skal være noen tilstede med dommeren, men det er en svak løsning. Skal en saksbehandler i tingretten på noen måte forventes å stoppe dommeren eller korrigere dommeren i sin fremleggelse av barnets mening overfor partene? Det kan fungere som en viss trygghet for barna i noen tilfeller da enkelte dommere sikkert kan virke skremmende for barna, men enda en fremmed i rommet motvirker ikke sikkert en slik frykt.

Dersom det oppnevnes sakkyndig etter bl. § 61 første ledd nr. 3, bør barnet likevel få anledning til å uttale seg direkte til dommeren dersom det ønsker det. Det kan fremgå av mandatet etter bl. § 61 første ledd nr. 3 at den sakkyndige skal spørre barnet om det ønsker å snakke med dommeren.

Dette vil også være nytt. Jeg har ikke vært borti at en dommer hører et barn som har uttalt seg en eller flere ganger til sakkyndige under en nr. 3 -utredelse.

Samtalen med barnet foregår uten at foreldrene er til stede. – Dersom det er flere søsken som skal høres, kan den generelle informasjonen gis til søsknene samlet. Deretter høres ett og ett av barna i den rekkefølgen dommeren bestemmer etter å ha konferert med barna

Presiseringen er god. Mange dommere synder her. Noen ganger er til og med foreldre med under samtalen med barna og ofte høres barna samlet og det mest dominerende barnet kan fort bli den som styrer alles vilje.

Informer barnet om at det vil få opplest dommerens / den sakkyndiges notater på slutten av samtalen slik at barnet gis mulighet til å korrigere dersom det har oppstått misforståelser av hva barnet har ment.

Jeg er usikker på om dette praktiseres i særlig grad, men det er viktig at barna får opplest det som er tenkt videreformidlet da jeg vil anta at barn lett føler seg misforstått og vil ha et behov for å korrigere den voksnes forståelse av det de har sagt.

Samtalen med barnet skal ikke være et bevisopptak eller avhør. Samtalen er kun ment som en mulighet for barnet til å gi uttrykk for sin oppfatning i saken dersom det har noen.

Dette er en noe merkelig uttalelse. Barnas uttalelser er et sentralt vurderingstema i de fleste saker etter barneloven og det er både lovfestet, grunnlovfestet og konvensjonsbestemt at barna skal være med å utforme sin egen situasjon. Når de så uttalelser seg og vi vet at noen ganger har disse uttalelsene avgjørende vekt, så skal man ikke kalle den avgjørende samtalen et bevisopptak. Selvfølgelig er det et bevisopptak. Det er ingen vei utenom at dette er sikring av et bevis som det vil bli prosedert på i de fleste hovedforhandlinger. At formaliseringen av dette som et bevisopptak bringer på banen mange flere prosesshandlinger, som tilstedeværelse av prosessfullmektiger og tilrettelagte avhør-lignende situasjoner, styrer nok begrepsbruken slik at sakene ikke blir for ressurskrevende. Så sentral som barnets mening har blitt i slike saker blir det på et tidspunkt uunngåelig med en bedre sikring av prosessen.

Spør barnet om det har noen oppfatning om hvem som skal orientere det om resultatet i saken, og om hvordan dette skal skje, jf. bl. § 61 første ledd nr. 4.

Lenge slurvet domstolene med å gi barna tilbakemelding og fortsatt er det noen domstoler som slurver med dette. Kanskje gjennom å presisere at dette skal være en del av samtalen så får dommeren en større bevissthet rundt at barnet faktisk skal ha tilbakemelding.

Referatet bør fortrinnsvis gjengi samtalen i kronologisk rekkefølge.

Her er syndene mange og store. Ikke minst blir det syndet i den sakkyndiges gjengivelse hvis samtalene bare fremgår av sakkyndiges rapport. Det syndes forsåvidt uansett. Ofte er de så korte referatene at å snakke om kronologi blir unødvendig.

Referatet bør utformes etter samme mal uavhengig av om det er dommer eller sakkyndig som utarbeider dette.

Dette gjøres ikke i dag og vil være en stor endring slik jeg ser det. Tror det tar lang tid før domstolene følger opp dette. Det er enda domstoler som ikke følger opp tidligere veiledere eller har implementert nye agendaen tilpasset barnesaker i planleggingsmøtene. DA må bruke ressurser på å sørge for at domstolene faktisk følger opp veilederne slik at det skaper forutsigbarhet for partene.

Det må utarbeides dokumentasjon på når, hvor, av hvem, og hvordan tilbakemelding ble gitt til barnet. Se vedlagt mal. – Dokumentasjonen bør sendes ut til partenes prosessfullmektiger

Dette vil være nytt. Jeg har aldri fått noen slik dokumentasjon tidligere og det blir spennende å se når dette for første gang dukker opp i aktørportalen.

Les eller last ned veilederen her: Praktiske anbefalinger for domstolsbehandling til barnet beste i foreldretvistsaker, og saker om tvangsfullbyrdelse jf. barneloven § 65.

Barn som har fylt 15 år

av

Flere lover inneholder bestemmelser hvor barn gis råderett på diverse områder når de fyller 15 år.

Det følger av barneloven § 33 at barn skal gis mer og mer selvråderett frem til de fyller 18 år.

 

§ 33.Barnet sin sjølvråderett

Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det fyller 18 år.

 

Likevel er 15 år den alderen der barn tillegges mest selvråderett. Her er et utvalg av bestemmelser knyttet til 15-års alderen:

 

Barneloven § 6.Endring av farskap etter §§ 3 og 4 for domstolane

Barnet kan alltid reise sak for domstolane om farskap etter ekteskap eller erklæring. Er barnet mindreårig, vert saka reist av oppnemnd verje. Er barnet fylt 15 år, kan verja ikkje reise sak utan samtykke frå barnet. Når særlege grunnar taler for det, kan Arbeids- og velferdsdirektoratet reise saka.

Kvar av foreldra kan reise sak om farskapen dersom vedkomande legg fram opplysningar som tyder på at ein annan kan vere far til barnet. Saka må reisast innan eitt år etter at vedkomande vart kjend med opplysningane, likevel slik at fristen tidlegast vert rekna frå tidspunktet då barnet vart født. Retten avgjer i orskurd om vilkåra for å reise sak ligg føre, og kan i orskurd gjere unntak frå eittårsfristen når særlege grunnar talar for det.

Den som meiner at han er far til barnet, kan fram til barnet fyller tre år, reise sak om farskapen dersom han legg fram opplysningar som tyder på at han kan vere far. Retten kan i orskurd gjere unntak frå treårsfristen når særlege grunnar talar for det. Reglane i andre stykket andre og tredje punktum gjeld tilsvarande.

 

 

Barneloven § 32.Utdanning, medlemskap i foreiningar.

Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.

 

Barnevernloven § 4-26.Tilbakehold i institusjon på grunnlag av samtykke.

Et barn med alvorlige atferdsvansker kan tas inn i en institusjon som omfattes av § 4-24 første og annet ledd, også på grunnlag av samtykke fra barnet og de som har foreldreansvaret for barnet. Har barnet fylt 15 år, er barnets samtykke tilstrekkelig.

Når et barn blir tatt inn i en institusjon på grunnlag av samtykke, kan institusjonen sette som vilkår at barnet kan holdes tilbake i institusjonen i opptil tre uker regnet fra inntaket. Ved inntak i en institusjon med sikte på behandling eller opplæring i minst tre måneder, kan det også settes som vilkår at barnet kan holdes tilbake i opptil tre uker etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake.

Dersom barnet rømmer, men blir brakt tilbake innen tre uker, regnes utgangspunktet for tilbakeholdelsesfristen fra det tidspunkt barnet er brakt tilbake til institusjonen.

Barnets samtykke skal være skriftlig og skal gis til institusjonsledelsen senest når oppholdet begynner. Før samtykke blir gitt, skal barnet gjøres kjent med eventuelle vilkår som nevnt i annet ledd.

 

 

Barnevernloven § 6-3.Barns rettigheter under saksbehandlingen.

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part.

 

(at barn har partsrettigheter i barnevernsaker fra fylte 15 år betyr også at de har rett til egen advokat på statens regning)

 

Vergemålloven § 10.Den mindreåriges adgang til å inngå arbeidsavtaler

En mindreårig som har fylt 15 år, kan selv inngå arbeidsavtale. En mindreårig som er under 15 år, kan inngå arbeidsavtale med vergens samtykke. En mindreårig kan uansett alder selv si opp en arbeidsavtale.

Vergen kan ikke inngå arbeidsavtale på den mindreåriges vegne. Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen med rimelig varsel heve arbeidsavtalen for den mindreårige.

 

§ 12.Rådighet over midler den mindreårige har tjent eller fått til egen rådighet

En mindreårig råder selv over midler som han eller hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år, eller som vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet, samt normal avkastning av slike midler.

Rådigheten gir ikke den mindreårige adgang til å foreta disposisjoner som etter kapittel 6 krever samtykke fra fylkesmannen.

Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen frata den mindreårige rådigheten over midler som nevnt i første ledd. Er den mindreårige fylt 15 år, kreves det samtykke fra fylkesmannen for å frata den mindreårige rådigheten.

 

Straffeloven § 46.

Ingen kan straffes for handling foretatt før det fylte 15 år.

(Siden barn defineres å være under 18 år ilegges barn i Norge også straff og fengsles også selv om det i straffeutmåling er ønskelig å unngå.)

 

Tvisteloven § 14-1.Partenes innsynsrett

(1) Partene har rett til innsyn hos domstolen i prosesskriv, rettsbøker, rettsavgjørelser og andre dokumenter i saken og kan forlange kopi av dem eller få dem tilsendt elektronisk. Mindreårige parter over 15 år har samme rett til innsyn. Parter under 15 år kan gis innsyn når deres alder og modenhet tilsier det, men skal ikke gjøres kjent med opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt.
(2) Innsynsretten gjelder ikke for rettens interne dokumenter.
(3) Den som har et begrunnet behov i egen rettsstilling, har samme rett til innsyn som partene i saken.

 

 

Arbeidsmiljøloven § 11-1.Forbud mot barnearbeid

(1) Barn som er under 15 år eller skolepliktige skal ikke utføre arbeid som går inn under denne lov unntatt
a) kulturelt eller lignende arbeid,
b) lett arbeid og barnet har fylt 13 år,
c) arbeid som ledd i barnets skolegang eller i praktisk yrkesorientering som er godkjent av skolemyndighetene og barnet har fylt 14 år.
(2) Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hva slags arbeid som skal være tillatt etter første ledd. Det kan fastsettes nærmere vilkår for slikt arbeid.
(3) Personer under 18 år må ikke utføre arbeid som kan være til skade for deres sikkerhet, helse, utvikling eller skolegang. Departementet kan i forskrift bestemme hva slags arbeid som er omfattet av dette forbudet og om listeføring av arbeidstakere under 18 år.

 

 

Arbeidsmiljøloven § 11-2.Arbeidstid

(1) Arbeidstiden for personer under 18 år skal legges slik at den ikke hindrer skolegang, eller hindrer dem i å dra nytte av undervisningen.

 

(2) For barn som er under 15 år eller er skolepliktig skal arbeidstiden ikke overstige:
a) 2 timer i døgnet på dager med undervisning og 12 timer i uken i uker med undervisning,
b) 7 timer i døgnet på undervisningsfrie dager og 35 timer i undervisningsfrie uker,
c) 8 timer i døgnet og 40 timer i uken for samlet arbeids- og skoletid der arbeidet er ledd i en ordning med vekslende teoretisk og praktisk utdanning.

 

(3) For ungdom mellom 15 og 18 år som ikke er skolepliktig, skal arbeidstiden ikke overstige 8 timer i døgnet og 40 timer i uken.

 

(4) Ved ansettelse hos flere arbeidsgivere skal arbeidstiden beregnes samlet. Arbeidsgiver plikter å skaffe seg kjennskap til arbeidstiden hos eventuelle andre arbeidsgivere.

 

(5) Departementet kan i forskrift fastsette unntak fra
a) andre ledd bokstav a for kulturelt eller lignende arbeid, og
b) andre ledd bokstav c og tredje ledd, dersom særlige grunner foreligger.

Forskrift etter dette ledd kan inneholde vilkår.

Arbeidsmiljøloven § 11-3.Forbud mot nattarbeid

(1) Barn som er under 15 år eller er skolepliktig skal ikke arbeide mellom kl. 2000 og kl. 0600.

 

(2) Ungdom mellom 15 og 18 år som ikke er skolepliktig skal ha en arbeidsfri periode på minst 8 timer som omfatter tiden mellom kl. 2300 og kl. 0600. Arbeid mellom kl. 2100 og kl. 2300 er nattarbeid og er ikke tillatt med mindre arbeidets art gjør det nødvendig eller det foreligger et særlig og tidsavgrenset behov for nattarbeid.

 

(3) Andre ledd gjelder ikke for arbeid som på grunn av naturhendelser, ulykke eller andre uforutsette begivenheter må foretas for å avverge fare for eller skade på liv eller eiendom, og det er strengt nødvendig å nytte vedkommende ungdom i arbeidet. Ungdom som tar del i dette arbeidet skal ha en etterfølgende kompenserende hvileperiode.

 

(4) Departementet kan i forskrift bestemme at den arbeidsfrie perioden kan være kortere for visse typer arbeid, og fastsette nærmere regler om dette, herunder vilkår.