Har barn rett til å bli hørt?

barns rettigheter, barneloven, barns medvirkning, barnekonvensjonen, barns stemmerett, barn og lov, barns rett til å bli hørt, barn i juridiske saker, barns deltakelse, barns innflytelse, barn og beslutningstaking, barn og familielov, barn og rettssaker, juridiske rettigheter for barn, barns rettigheter i Norge, FNs barnekonvensjon, barnelov i Norge, barn og foreldreansvar, barn og samvær, barn og bosted, barns mening i lovprosesser, barns rett til informasjon, barns rettigheter i rettssystemet, barns synspunkter i saker, barns deltagelse i juridiske avgjørelser, barn og juridisk representasjon, barn og beslutningsprosesser, barn og juridisk medvirkning, barns stemme i lovsaker, barns rettigheter i samlivsbrudd

Barns rettigheter har alltid vært en viktig del av juridiske diskusjoner og lovgivning, og i Norge er dette reflektert i både Grunnloven og barneloven. Et av de fire generelle prinsippene i FNs barnekonvensjon, som også er eksplisitt nedfelt i barneloven, er barnets rett til å si sin mening og å bli hørt. Men hva betyr egentlig denne retten, og hvordan manifesterer den seg i norsk lov?

I motsetning til prinsippet om «barnets beste» i barneloven, som ofte veier tungt i avgjørelser som påvirker barn, er retten til å bli hørt nedfelt i to dimensjoner i barneloven. Den første dimensjonen handler om barnets rett til å uttrykke seg innad i familien, og den andre dimensjonen vedrører saksbehandling i situasjoner der det tas avgjørelser om barnets personlige forhold.

Barneloven § 31 første ledd fastsetter reglene for barns uttalerett i familien. Denne bestemmelsen sier at så snart et barn er i stand til å danne egne synspunkter om saker som angår dem, skal foreldrene lytte til hva barnet har å si før de tar beslutninger om barnets personlige forhold. Dette prinsippet er ikke nytt, det ble også inkludert i den tidligere barneloven av 1981, selv om det har blitt endret flere ganger siden den gang.

En viktig endring i § 31 første ledd var å senke aldersgrensen for barns uttalerett fra tolv til syv år. Dette ble gjort for å sikre at barnets stemme blir hørt tidligere i deres utvikling. Samtidig ble det understreket at denne bestemmelsen ikke gir barnet en ubetinget selvbestemmelsesrett, men at foreldrenes beslutninger ikke skal treffe barnet uten hensyn til deres meninger.

I tillegg til foreldrene, gjelder også bestemmelsen for andre som barnet bor hos eller som har en betydelig rolle i barnets liv. Dette inkluderer verger, fosterforeldre, institusjoner eller andre som har en innvirkning på barnets personlige forhold.

Retten til å bli hørt i saksbehandlingen følger også av barneloven, spesielt § 31 annet ledd. Denne bestemmelsen fastslår at et barn som er fylt syv år, eller yngre barn som er i stand til å danne egne synspunkter, skal ha rett til informasjon og mulighet til å uttrykke sine meninger før det tas beslutninger om deres personlige forhold. Her skal barnets mening bli vektlagt i henhold til deres alder og modenhet. Når barnet når tolv år, skal deres mening tillegges betydelig vekt i avgjørelser.

Denne bestemmelsen er spesielt relevant i saker som angår spørsmål om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær. Den gir også en viktig retningslinje for hvordan beslutningstakere, som for eksempel fylkesmannen og retten, skal håndtere barns rett til å bli hørt.

Selv om barneloven gir klare retningslinjer for når og hvordan barn skal bli hørt, er det viktig å merke seg at dette ikke gir barnet en selvbestemmelsesrett i juridiske spørsmål. Foreldrenes beslutninger skal tas med hensyn til barnets meninger, og det er et viktig skritt mot å sikre barns rettigheter og interesser.

I tillegg til barneloven, gir også andre juridiske bestemmelser, som vergemålsloven, regler om å høre barn i visse situasjoner. Dette viser hvor viktig det er å gi barn muligheten til å uttrykke seg og bli hørt i saker som påvirker deres liv.

Hvordan ivaretas barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser i det norske rettssystemet?

barns rettigheter, rett til å bli hørt, barn i rettssystemet, midlertidige avgjørelser, barnekonvensjonen, barns deltakelse, juridiske prosesser, barns synspunkter, barn i rettssaker, barns beste, lagmannsrettens praksis, rettssystemets utfordringer, barneloven, barn og rettsvesen, barnekomiteens tolkning, barns stemmerett, barn i rettssaker, barn i norske domstoler, barns rettssikkerhet, barn og lagmannsretten, barns deltakelse i rettsprosesser, høring av barn, barn i norsk rett, barn som vitner, barn i rettssystemet, barn som parter, barn i familierettssaker, barn og koronapandemien, barns medvirkning, barn i juridiske prosesser, barns rettigheter i rettssystemet.

Dagens rettssystem setter barnets deltakelse og rettigheter i sentrum av juridiske prosesser, men det reises stadig spørsmål om hvorvidt barn faktisk blir hørt ved midlertidige avgjørelser. En avgjørelse som har vakt betydelig interesse er HR-2020-1619-U. Denne kjennelsen har kastet lys over praksisen rundt barns rett til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser i norske domstoler.

I denne saken varierte barnas alder fra fire til 17 år. Overraskende nok ble kun to unntak gjort, der barna ikke fikk anledning til å uttale seg i tingretten. Det første tilfellet involverte 7 barn i alderen 2 til 15 år, og tingrettens begrunnelse for manglende uttalelse var at det ikke hadde vært «mulig å snakke med barna så langt,» noe som i stor grad kan tilskrives koronapandemien. Lagmannsretten valgte å oppheve tingrettens avgjørelse og forventet en mer overbevisende begrunnelse for fraværet av barnas stemmer.

Det andre tilfellet, avgjort av Borgarting lagmannsrett i 2020, handlet om samvær med støttet tilsyn for et barn som nærmet seg fire år. I dette tilfellet konkluderte lagmannsretten med at det ikke var nødvendig å innhente barnets synspunkter. Dette baserte de på at det allerede var bestilt en sakkyndig rapport for hovedforhandlingen, og de ønsket å unngå unødvendige parallelle prosesser som kunne forvirre barnet.

Det er klart at hovedregelen i tingretten er at barna skal få anledning til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser, uavhengig av alder. Dette følger i tråd med barnekomiteens ønske om en bred tolkning av hvem som kan høres, med mål om å sikre at så mange barn som mulig får muligheten til å uttrykke sine synspunkter. Men situasjonen i lagmannsretten tegner et annet bilde, der ingen av barna ble hørt på nytt ved behandling.

Dette bringer oss til et viktig spørsmål: Hvordan skal rettssystemet balansere hensynet til barnets beste med behovet for rask saksbehandling? Er det tilstrekkelig å høre barna i tingretten, eller bør retten til å bli hørt gjentas i lagmannsretten? Hvor lang tid kan gå mellom hver gang barnet får anledning til å uttale seg på nytt? Dette er komplekse spørsmål som rettssystemet kontinuerlig må adressere for å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt på best mulig måte.

Barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser er en sentral del av rettssystemets arbeid med å beskytte barns interesser. Det er åpenbart behov for en grundig evaluering av hvordan denne rettigheten praktiseres i lagmannsretten for å sikre en mer enhetlig tilnærming og for å oppfylle barnekonvensjonens mål om å gi barn en tydelig stemme i juridiske prosesser.