barns velvære

Hvordan kan vi bedre lytte til barns stemmer?

av
barns rettigheter, Mosaic Approach, barns stemmer, barnehagemiljø, barns perspektiver, barnehagedesign, tidlig barndom, slow research, inkluderende forskning, barnehagesamfunn, barn og voksne, identitet og tilhørighet, barneforskning, pedagogisk praksis, barndomsopplevelser, barns deltakelse, barn og natur, barnehageutvikling, barns erfaringer, barns kommunikasjon, barnehageskole, barns meningsdanning, barnehageidentitet, forskning med barn, barns velvære, barnehagesamfunn, barnehagekartlegging, barnehageintervjuer, barns kreativitet, barndomspsykologi, barnehagefotografering

Barns rettigheter er en viktig og verdifull del av samfunnet vårt. Konvensjonen om barns rettigheter gir et klart rammeverk for hvordan vi bør behandle barn og sikre at deres stemmer blir hørt. Men hvordan kan vi virkelig sikre at vi lytter til barns perspektiver og erfaringer? Dette er et spørsmål som er verdt å utforske grundig.

En måte å nærme seg dette spørsmålet på er gjennom det som kalles «Mosaic Approach.» Dette er en tilnærming til forskning og praksis som tar sikte på å inkludere barns stemmer på en grundig og meningsfull måte. Denne tilnærmingen ser på barn som «eksperter i sine egne liv» og som dyktige kommunikatorer, aktive deltakere, meningsdannere, forskere og utforskere. Ved å bruke ulike metoder som barnas egne intervjuer, fotografering, turer, kartlegging og tegning, kan vi invitere barn til å uttrykke sine perspektiver på en måte som gir innsikt i deres verdener.

En viktig del av denne tilnærmingen er å forstå hvordan barn opplever verden rundt seg, inkludert deres følelse av identitet og tilhørighet. Det handler også om å se på forholdet mellom barn og voksne, samt miljøet deres, spesielt i tidlig barndom. Dette kan hjelpe oss med å utforme bedre barnehage- og skolemiljøer som tar hensyn til barns behov og ønsker.

Det er også viktig å merke seg at denne tilnærmingen legger vekt på «slow research,» noe som betyr at vi tar oss tid til å virkelig lytte til barn og gi rom for nye tolkninger. Dette kan være spesielt verdifullt når vi jobber med barn som kanskje ikke har fått muligheten til å uttrykke seg tidligere.

Spørsmålet som gjenstår er hvordan vi kan bruke denne tilnærmingen til å forbedre barnehage- og skolemiljøene, og hvordan vi kan sikre at barns stemmer fortsetter å bli hørt som samfunnsborgere. Dette er utfordringer vi alle må ta på alvor for å sikre at barns rettigheter blir respektert og ivaretatt på en meningsfull måte.

Hvordan støtter FNs barnekonvensjon foreldrerettigheter?

av
FNs barnekonvensjon, Artikkel 5, Foreldrerettigheter, Barns velvære, Barns rettigheter, Internasjonal barnerett, Barnerettigheter, Samfunnets rolle, Foreldreansvar, Veiledning for foreldre, Støtte til barn, Individuell tilpasning, Barns deltakelse, Samfunnsstøtte, Barns beste, Barneoppdragelse, Omsorg for barn, Beskyttelse av barn, Juridiske ansvar, Barneutvikling, Barns unike behov, Barns meninger, Barns trivsel, Ressurser for foreldre, Barnehager, Helsetjenester for barn, Utdanning for barn, Barnas verden, Trygg oppvekst, Internasjonale konvensjoner, Barn og samfunn, Barnevern

FNs barnekonvensjon er et betydningsfullt internasjonalt dokument som fastsetter rettighetene til barn over hele verden. Men hva sier konvensjonen om foreldrerettigheter? Artikkel 5 i barnekonvensjonen gir oss noen viktige retningslinjer.

Artikkel 5 av FNs barnekonvensjon fokuserer på foreldrerettigheter og samfunnets rolle i å støtte barns utvikling. Den slår fast at partene i konvensjonen skal respektere det ansvar og de rettigheter og forpliktelser som foreldre, eventuelt slektninger eller medlemmer av lokalsamfunnet ifølge stedlig skikk, verger eller andre med juridisk ansvar for barnet har.

Dette innebærer at foreldre og omsorgspersoner har en viktig rolle i å veilede og støtte barnet sitt i tråd med dets gradvise utvikling av evner og anlegg. Konvensjonen anerkjenner at barn utvikler seg over tid, og at de har rett til å uttrykke seg og delta i beslutninger som påvirker dem.

Artikkel 5 understreker også betydningen av å tilpasse støtten til barnets individuelle behov. Hvert barn er unikt, og det er viktig å ta hensyn til deres spesifikke utviklingsnivå og forståelsesgrad.

I tillegg pålegger konvensjonen samfunnet ansvar for å støtte foreldre i deres rolle. Dette kan inkludere tilgang til ressurser som barnehager, helsetjenester og utdanning, som alle er viktige faktorer for barns trivsel.

Artikkel 5 minner oss om at barnets beste alltid skal være hovedhensynet. Dette prinsippet gjelder i alle beslutninger og tiltak som berører barn, enten de foretas av offentlige myndigheter eller private organisasjoner.

Så, hvordan kan vi sikre at vi følger retningslinjene i Artikkel 5? Her er noen viktige punkter:

  1. Støtte foreldre: Foreldre trenger ressurser, veiledning og tilgang til informasjon for å kunne gi barna den beste omsorgen og støtten.
  2. Individuell tilpasning: Vi må anerkjenne hvert barns unike behov og tilpasse støtten deretter.
  3. Barns deltakelse: Barn har rett til å uttrykke sine meninger og bli hørt i saker som påvirker dem.
  4. Samfunnsstøtte: Lokalsamfunnet og samfunnet som helhet bør tilrettelegge for barns trivsel ved å tilby tjenester og støtte.

Artikkel 5 minner oss om viktigheten av å sette barns interesser først og jobbe sammen for å skape en trygg og støttende verden for dem.

Hvorfor er foreldreveiledning viktig for barnets utvikling?

av
FNs Barnekonvensjon, Barns Rettigheter, Menneskerettigheter for Barn, Uavhengige Nasjonale Institusjoner, Barnekonvensjonens Implementering, Beskyttelse av Barns Rettigheter, Barnerettighetsorganer, Barns Medvirkning, Barnevennlige Samfunn, Barns Perspektiver, Barn og Lovgivning, Barnerettigheter i Skoler, Barns Sosiale Rettigheter, Barns Kulturelle Rettigheter, Barn og FN, Barnerettighetsaktivisme, Barns Økonomiske Rettigheter, Barnefokusert Forskning, Nasjonale Barneombud, Barns Rett til Utdanning, Barns Helse og Velvære, Barns Rett til Informasjon, Beskytte Barns Rettigheter, Barns Rettigheter og Medier, Implementering av Barnekonvensjonen, Barns Rett til Deltakelse, Barns Juridiske Rettigheter, Barns Rett til Beskyttelse, Barnerettigheter i Praksis, Barnevennlige Politikker, Barns Rettigheter og Samfunn.

Foreldreveiledning har i mange år vært et sentralt tema innenfor psykologi og barneoppdragelse. Målet med slik veiledning er å styrke foreldrenes evne til å forstå og støtte barnets utvikling på en optimal måte. Men hva sier forskningen om effektiviteten av slike programmer, og hvordan kan de tilpasses for å møte individuelle behov?

I Norge er foreldreveiledningsprogrammer utbredt, og de har som hovedmål å styrke foreldre i deres rolle og hjelpe barn som er i risiko. Disse programmene har to hovedmål: å styrke foreldres opplevelse av trygghet i foreldrerollen og sikre at barn i risiko får den hjelpen de trenger. Men det er viktig å merke seg at styrking av foreldres trygghet ikke nødvendigvis fører til bedre utfall for barna. Derfor må effekten av slike programmer evalueres både i forhold til foreldrenes opplevelse og barnets velvære.

Et av de mest kjente foreldreveiledningsprogrammene i Norge er «Circle of Security» (COS). Dette er et tilknytningsbasert program som har som mål å øke foreldrenes sensitivitet og responsivitet overfor barnet. Selv om COS er populært og mye brukt, er det viktig å merke seg at forskningen på effektiviteten av programmet er blandet. Noen studier viser positive resultater, mens andre ikke finner noen signifikant effekt.

Foreldreveiledning er ikke en «one-size-fits-all» løsning. Det er viktig å tilpasse veiledningen til den enkelte families behov og utfordringer. Videre er det essensielt at veiledningsprogrammer er basert på solid forskning og kunnskapsbasert praksis. Dette sikrer at barn og foreldre får den beste mulige støtten.

Hvorfor kan fylkesmannen gi tvangskraft til foreldreavtaler, og hva betyr dette for barnet?

av
Barneloven § 55, foreldreansvar, fast bosted, samvær, fylkesmannen, meklingsattest, barnets beste, barns rettigheter, samlivsbrudd, foreldreavtale, tvangskraft, barnets stemme, rettssikkerhet, familierett, foreldretvist, samarbeid etter samlivsbrudd, barnesamtaler, barneverntjenesten, sosialtjenesten, fylkesmannens rolle, reisekostnader ved samvær, amikabel løsning, barns velvære

Når to foreldre skiller lag, står de overfor viktige beslutninger om foreldreansvar, barnets faste bosted og samværsordninger. Ifølge barneloven § 55 i Norge, har foreldre muligheten til å gi disse avtalene tvangskraft gjennom fylkesmannen. Men hva innebærer dette, og hvordan sikres barnets beste i denne prosessen?

Foreldrenes enighet som grunnlag for tvangskraft

For at fylkesmannen skal gi en avtale tvangskraft, er det et grunnleggende krav at begge foreldrene ber om det. Dette betyr at foreldrene må ha kommet til enighet om viktige beslutninger angående barnet etter samlivsbruddet. En gyldig meklingsattest er også nødvendig, noe som sikrer at en profesjonell har bistått i å nå en avtale som tjener barnets interesser.

Barnets beste som hovedfokus

Det sentrale vilkåret for at fylkesmannen skal godkjenne en slik avtale er at den først og fremst retter seg etter det som er best for barnet. Dette innebærer en grundig vurdering av avtalen i lys av barnets behov og interesser. Fylkesmannen har en selvstendig plikt til å vurdere om avtalen samsvarer med barnets beste.

Inkludering av barnets stemme

Barneloven § 31 understreker barnets rett til å bli hørt i saker som angår dem direkte. Fylkesmannen må derfor forsikre seg om at barnet har fått anledning til å gi uttrykk for sin mening. I praksis antas det at fylkesmenn sjelden vil fravike det foreldrene er enige om, særlig hvis det er konsensus om hva barnet mener.

Rettssikkerhet og enkelhet i prosessen

Ved å beholde adgangen til å gi avtaler tvangskraft når foreldrene er enige, sikres nødvendige rettssikkerhetskrav samtidig som prosessen blir enkel og kostnadsfri for partene. Dette systemet fremmer også en viss praktisk erfaring for fylkesmennene på dette området, gitt deres fortsatte ansvar for informasjon og veiledning.

Fylkesmannens rolle i reisekostnader ved samvær

Interessant nok beholdt fylkesmannen også myndigheten til å avgjøre saker om reisekostnader ved samvær, dersom begge foreldrene ønsker det. Dette viser en bredere rolle fylkesmannen spiller i å opprettholde en rettferdig og hensiktsmessig ordning for barnet etter foreldrenes samlivsbrudd.

Avsluttende Tanker

Prosessen styrt av fylkesmannen i slike saker er essensiell for å sikre at barnets behov blir prioritert. Samtidig gir det en strukturert og rettferdig tilnærming for foreldre som søker en amikabel løsning etter samlivsbrudd. I hjertet av denne prosessen ligger det viktige prinsippet om å lytte til og respektere barnets stemme, noe som er avgjørende for deres velvære og utvikling.

Farskapets veier: Fra pater est-regelen til digital erklæring

av
farskap, barneloven, pater est-regelen, erklæring av farskap, digital erklæring, fastsette farskap, DNA-analyse, foreldre, familierett, juridisk farskap, biologisk farskap, norsk lov, juridisk prosess, assistert befruktning, moderne endringer, barns rettigheter, rettslig far, norsk rettssystem, rettslige prosedyrer, norske foreldre, farskapsfastsettelse, barns velvære, rettslige regler, samliv, moderne teknologi, rettigheter og plikter, foreldreansvar, foreldrerett, familieforhold, norsk juss, rettslig praksis

Barneloven har i lang tid vært nøkkelen til å fastslå farskap i Norge. Enten det er fødsel i ekteskap, erklæring eller dom, har loven lagt rammene for å fastsette hvem som er rettslig far til et barn. Denne artikkelen vil utforske de ulike metodene som har vært brukt for å fastslå farskap, samt se på de nylige endringene som har modernisert prosessen.

Pater est-regelen: En langvarig praksis

I lang tid har pater est-regelen vært hjørnesteinen i fastsettelsen av farskap i Norge. Ifølge denne regelen blir ektemannen til barnets mor automatisk anerkjent som far til barnet. Det spiller ingen rolle om ektemannen er den biologiske faren eller ikke. Pater est-regelen bygger på en sterk formodning om at ektemannen er barnets biologiske far, og loven gir derfor farskapet til ham.

Regelen gjelder også når moren gifter seg mens hun er gravid, men før barnet blir født. Hvis morens ektemann dør før barnet blir født, blir han likevel ansett som far «hvis mora kan ha blitt med barn før han døydde,» ifølge barneloven § 3 fjerde ledd. Pater est-regelen gjelder selv om ekteparet bare er faktisk separert, men ikke når de er juridisk separert ved bevilling fra fylkesmannen eller ved dom, ifølge barneloven § 3 tredje ledd.

Erklæring av farskap: For barn født utenfor ekteskap

Når moren ikke er gift på fødselstidspunktet, kan farskapet fastsettes ved erklæring i henhold til barneloven § 4. Farskap kan erklæres «under svangerskapet eller etter at barnet er født.» Det er tre måter å erklære farskap på: i fødselsmeldingen, ved retur av skjema fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, eller ved personlig fremmøte for en av myndighetene oppført i § 4 andre ledd.

Hvis moren ikke har oppgitt mannen som far, må hun akseptere erklæringen i ettertid. Foreldrene må derfor være enige om farskapet for at det skal kunne etableres gjennom erklæring. Når en mann har erklært farskap ved farskapserklæring, gir han sin offentlige erklæring om at han er far til barnet. Det offentlige skal i utgangspunktet ikke kontrollere om erklæringen faktisk stemmer med det biologiske farskapet.

Digital erklæring: Moderne endringer

Fra og med 1. januar 2021 har barneloven gjennomgått en betydningsfull endring. Ugifte foreldre har nå muligheten til å etablere farskapet digitalt, uten behov for personlig oppmøte. Bakgrunnen for denne endringen var å redusere risikoen for at farskapet forblir «åpent» i registeret mens den papirbaserte farskapserklæringen blir mottatt og manuelt registrert. Ifølge endringsloven til barneloven § 4 kan farskap nå erklæres skriftlig «enten digitalt til Arbeids- og velferdsetaten eller ved personlig fremmøte» for en av de angitte myndighetene.

Den digitale erklæringen er kun gyldig hvis barnet blir født i Norge. Farskap kan også fastsettes ved dom, en prosess som aktiveres hvis saken ikke løses gjennom erklæring. I utgangspunktet blir den mannen som blir utpekt som far etter en DNA-analyse, dømt som far. DNA-teknologi gir nesten 100 prosent sikkerhet i fastsettelsen av farskap, og menn som kan være far til barnet kan pålegges å gi en DNA-prøve i henhold til barneloven §§ 11 og 24.

Etablering av farskap ved assistert befruktning

Etablering av farskap etter assistert befruktning følger de generelle reglene i barneloven. Dette betyr at en mann som er gift med en kvinne, blir far til et barn selv om barnet er unnfanget ved assistert befruktning. En mann som ikke er gift med en kvinne, kan erklære farskap etter § 4. Når det gjelder etablering av farskapet ved dom, er det en særregel

i § 9 fjerde ledd som fastslår at morens ektemann eller samboer blir far til barnet hvis han har samtykket til assistert befruktning, med mindre det er lite sannsynlig at barnet ble unnfanget ved assistert befruktning.

Disse endringene og reglene gir et komplett bilde av hvordan farskap fastsettes i henhold til barneloven i Norge. Fra tradisjonelle prinsipper som pater est-regelen til moderne digital erklæring, er loven utviklet for å imøtekomme samfunnets endrede behov og teknologiske fremskritt.

Foreldrefremmedgjøring: Et skjult problem vi må adressere

av
Foreldrefremmedgjøring, skilsmissekonflikter, barns velvære, foreldrekonflikter, samværssabotasje, helsekonsekvenser, psykologisk påvirkning, foreldre-barn-forhold, gjenopprettelse av forhold, familierådgivning, skilsmisseveiledning, foreldreveiledning, barns rettigheter, foreldres rettigheter, familiepsykologi, skilsmissestøtte, foreldre-alienasjon, barns psykiske helse, foreldre-barn-terapi, familiemediering, foreldrekonfliktløsning, samværsrett, foreldre-barn-bånd, gjenforeningsterapi, foreldre-barn-kommunikasjon, skilsmissekonsekvenser, foreldre-barn-samspill, familieterapi, foreldrerettigheter, foreldre-barn-tilknytning.

Foreldrefremmedgjøring er et fenomen som har fått økende oppmerksomhet de siste årene, men som fortsatt er undervurdert i mange samfunn. Dette er en situasjon hvor et barn blir påvirket til å avvise, mistro eller mislike en av sine foreldre uten en gyldig grunn. Ofte er det et resultat av den andre forelderens negative påvirkning, spesielt i sammenheng med skilsmisser eller foreldrekonflikter.

Ifølge en artikkel fra Tidsskriftet, kan foreldrefremmedgjøring ha alvorlige helsekonsekvenser for både barnet og den fremmedgjorte forelderen. Dette er ikke bare en personlig tragedie for de involverte, men også en samfunnsmessig utfordring som vi må ta på alvor.

En annen kilde, Psykologtidsskriftet, belyser hvordan barn kan bli påvirket til å mistro og mislike en av foreldrene. Dette kan skje over tid, og prosessen kan starte lenge før en eventuell skilsmisse. Det er viktig å forstå at fremmedgjøring ikke skjer over natten. Det kan starte med små kommentarer og handlinger som gradvis eskalerer.

Men hva kan vi gjøre for å bekjempe dette problemet? For det første må vi anerkjenne at det eksisterer. Som Line Strandvik påpeker, er det viktig å forstå fenomenet for å kunne motvirke det. Foreldre som føler at de blir fremmedgjort fra sine barn, må få støtte og veiledning for å gjenopprette forholdet.

Videre, ifølge en kronikk i Forskersonen, er det viktig å forstå at foreldrefremmedgjøring kan være en del av et større bilde av vold i nære relasjoner. Dette er ikke bare et individuelt problem, men et samfunnsproblem som krever kollektiv handling.

For å konkludere, foreldrefremmedgjøring er et alvorlig problem som vi ikke kan ignorere. Det er på tide at vi som samfunn tar ansvar, anerkjenner problemets alvor og jobber sammen for å finne løsninger. Barn fortjener å ha et sunt forhold til begge foreldrene, og foreldre fortjener rettferdighet og støtte. La oss holde fokus på dette viktige temaet og jobbe sammen for å skape positive endringer.

Hvorfor forblir barn taus om vold?

av
selvtillit hos barn, barndomstraumer, hjelp til barn, beskyttelse av barn, barns rettigheter, barns sikkerhet, vold mot barn, forebygge vold mot barn, støtte til traumatiserte barn, barns psykiske helse, traumebehandling for barn, barn og overgrep, hjelp til traumatiserte barn, barns velvære, barns emosjonelle helse, trygge oppvekstvilkår, foreldreansvar, oppdage barnemishandling, omsorg for barn, barn og samfunn, barn og vold i hjemmet, barns traumer, barnevern, barns taushet om vold, barns behov, barns rett til beskyttelse, vold mot barn rapportering, hjelpe traumatiserte barn, barn og omsorgssvikt, traumer hos barn, styrke barns stemme

I et ideelt samfunn skulle alle barn vokse opp i trygge omgivelser, beskyttet mot enhver form for vold og overgrep. Dessverre er realiteten annerledes. Mange barn lider i stillhet, utsatt for vold fra voksne og jevnaldrende, ofte uten å dele sin smerte med noen. Hva får barn til å tie om volden de opplever? Dette er et spørsmål som krever grundig refleksjon.

Å forstå hvorfor barn ikke rapporterer voldelige hendelser er en kompleks oppgave. Noen av årsakene som ofte kommer til syne er:

1. Manglende forståelse: Noen barn vet ikke engang at det de opplever er vold, eller de er uvitende om at vold mot dem er ulovlig. Dette fører til at de ikke varsler noen om situasjonen.

2. Normalisering av vold: Noen barn kan tro at det er vanlig å bli utsatt for vold, spesielt hvis det skjer jevnlig i hjemmet eller miljøet rundt dem. De ser kanskje ikke volden som noe unormalt.

3. Skyld og ansvar: Barn kan føle en ufortjent følelse av skyld eller ansvar for volden de utsettes for. Dette kan være forårsaket av manipulasjon eller trusler fra overgriperen.

4. Mangel på tillit: Noen barn har mistet tilliten til voksne eller myndighetsfigurer, og tror derfor ikke at de vil bli trodd eller at hjelp vil komme hvis de snakker ut.

5. Frykt for represalier: Overgripere kan true barna med alvorlige konsekvenser hvis de avslører volden. Dette skaper en frykt for «systemet» eller at barnevernet vil gripe inn på en måte som gjør situasjonen verre.

6. Mangel på informasjon: Noen barn vet ikke hvor de skal henvende seg for hjelp eller hvordan de kan få støtte. Manglende tilgjengelighet av informasjon og hjelpetjenester kan være en barriere.

7. Troen på at de ikke blir tatt seriøst: Enkelte barn kan ha prøvd å fortelle om vold tidligere, men føler at de ikke ble lyttet til eller tatt seriøst, noe som gjør at de ikke lenger vil dele sin opplevelse.

Det er viktig å merke seg at disse grunnene ikke er uttømmende og kan variere fra situasjon til situasjon. Å hjelpe barn til å bryte tausheten og dele sine erfaringer med vold er en kompleks oppgave som krever sensitivitet og støtte fra omsorgspersoner og samfunnet som helhet.

Barn som har opplevd vold fortjener beskyttelse, støtte og hjelp til å komme seg gjennom traumene de har blitt påført. Dette kan bare oppnås ved å skape et miljø hvor barn føler seg trygge og ivaretatt når de bestemmer seg for å dele sin historie. Det er vår kollektive plikt å arbeide mot en verden hvor barn ikke lenger blir tvunget til å bære byrden av vold i stillhet.

Kilde: Fakta om vold mot barn – Redd Barna