I Prop.85 L (2012–2013), hvor Endringer i barnelova med fokus på barneperspektivet i foreldretvister ble gjennomgått, pekes det tydelig på en særegen form for omsorgssvikt. Denne typen omsorgssvikt har en tendens til å opptre i kombinasjon med andre former for omsorgssvikt, og dette komplekse samspillet resulterer i en økt totalbelastning på barnets situasjon.
Det blir klart framhevet at foreldre som sliter med problemer knyttet til vold, rusmisbruk eller psykiske helseproblemer som direkte påvirker deres evne til å fungere som omsorgspersoner – inkludert personlighetsforstyrrelser – utsetter sine barn for alvorlige påkjenninger. Det er sjelden at en slik påkjenning står alene, og dette fenomenet understrekes i NOU 2012:5, som tar for seg temaet om bedre beskyttelse av barns utvikling.
Et betydelig funn som fremkommer fra forskningen er at påkjenninger i barndommen sjelden er isolerte hendelser. En betydelig prosentandel av barn som lider under skadelig foreldrepraksis, befinner seg også i risikosonen for å oppleve andre negative påkjenninger. Dette komplekse samspillet kan delvis forklares ved et generelt dårlig og negativt oppvekstmiljø som mangler vesentlige beskyttelsesfaktorer. Som et resultat blir barnet eksponert for en rekke traumatiske hendelser og andre skadelige oppvekstfaktorer i tillegg til den direkte forsømmelsen og mishandlingen det utsettes for.
Denne innsikten peker på behovet for en helhetlig tilnærming til beskyttelse av barns velferd, hvor det ikke bare fokuseres på enkeltstående hendelser, men også på de underliggende årsakene og det samlede miljøet barnet vokser opp i. Det er avgjørende å adressere både de direkte og de indirekte formene for omsorgssvikt for å kunne sikre barnets trygghet og trivsel på lang sikt.
Derfor må det tas grep for å styrke støttesystemene rundt sårbare familier, slik at foreldre som sliter med ulike utfordringer kan få den nødvendige hjelpen og veiledningen de trenger for å kunne gi barna en trygg og stabil oppvekst. Dette inkluderer tilgang til adekvat terapi, rusbehandling, og andre former for støttetiltak som kan bidra til å bryte den onde sirkelen av omsorgssvikt.
Videre må det også legges vekt på å styrke det generelle oppvekstmiljøet for barn, både gjennom tiltak rettet direkte mot familier og gjennom samfunnsmessige endringer som fremmer en tryggere og mer støttende kultur for barn og unge.
Denne tilnærmingen, som tar hensyn til kompleksiteten i omsorgssviktsproblematikken, er avgjørende for å kunne sikre at barn får den beskyttelsen og omsorgen de har rett til, og for å kunne legge grunnlaget for sunn og positiv utvikling gjennom hele livet.
