Samvær og reisekostnader: Alternativer og prosess

Reisekostnader, Samvær, Foreldre, Barneloven, NAV, Domstolsprosess, Særlige grunner, Inntekt, Klagerett, Avvisningsvedtak, Forvaltningsloven, Partsbegrep, Barnets beste, Juridisk vurdering, Bevisbyrde, Administrative prosesser, Avgjørelse, Innsendt dokumentasjon, Barnets alder, Veiledning.

Når det gjelder spørsmålet om fordeling av reisekostnader ved samvær, gir barneloven § 44 flere alternativer for foreldre. Hvis du som forelder står overfor dette spørsmålet, kan det være nyttig å kjenne til de ulike måtene å løse det på.

Domstolsprosess:

Dersom en av eller begge foreldrene mener at det foreligger særlige grunner som tilsier en annen fordeling av reisekostnadene enn bare etter forholdet mellom inntektene deres, kan de velge å bringe saken for domstolen. Dette alternativet gir foreldrene muligheten til å få en juridisk vurdering av saken og en avgjørelse fra en dommer. Det gir også en mulighet til å presentere bevis og argumenter for å støtte sitt synspunkt.

NAV-behandling:

Et annet alternativ er å sende saken til behandling hos NAV. For at NAV skal kunne behandle saken, må foreldrene være enige om å løse saken på denne måten, og det må også foreligge særlige grunner. Dette alternativet gir en mer administrativ tilnærming til problemet, der NAV vil vurdere saken basert på innsendt dokumentasjon og informasjon fra foreldrene.

Krav om enighet og barnets alder:

Hvis barnet er over 15 år, kan NAV likevel behandle saken selv om bare en av foreldrene ønsker det, forutsatt at vilkåret om særlige grunner er oppfylt. Dette gir barnet en viss innflytelse på prosessen.

Rettslig definisjon av part:

Ifølge forvaltningsloven regnes en person som en avgjørelse retter seg mot eller direkte gjelder, som part. Begge foreldrene anses derfor som parter i en sak om reisekostnader ved samvær når den behandles av NAV.

Veiledning og klagerett:

Det er viktig å merke seg at NAV Familie- og pensjonsytelser skal veilede foreldrene i saken. Vedtak som er gjort av NAV, kan også påklages til NAV Klageinstans. Dette gir en mulighet for foreldrene å få en uavhengig vurdering av NAVs avgjørelse.

Avvisningsvedtak:

Hvis begge foreldrene har bedt om at saken skal behandles av NAV, men det ikke er påberopt at det foreligger særlige grunner, må NAV avvise saken. Dette gjøres ved å fatte et avvisningsvedtak som sendes begge foreldrene. Dette vedtaket gir foreldrene klagerett, selv om det ikke har et materielt innhold som kan tvangsfullbyrdes.

Det er viktig å huske at uansett hvilket alternativ foreldrene velger, skal alltid hensynet til barnets beste være sentralt i vurderingen. Reisekostnadene skal være rimelige og nødvendige, og en dyrere reisemåte kan aksepteres hvis den er bedre for barnet. Foreldrene må samarbeide om å gi nødvendig informasjon og dokumentasjon for å løse saken på en rettferdig måte.

Prinsippene bak tildeling av statsborgerskap ved fødsel

Tildeling av statsborgerskap, Prinsipper for statsborgerskap, Statsborgerskap ved fødsel, Territorialprinsippet, Fødselsstedets betydning, Amerikansk statsborgerskap, Nedstammingsprinsippet, Jus sanguinis, Foreldrenes statsborgerskap, Norsk statsborgerskap, Domisilprinsippet, Bostedsregistrering, Hittebarn og statsborgerskap, Bevisbyrde, Dobbelt statsborgerskap, Norsk lov om statsborgerskap, Norsk-amerikansk statsborgerskap, Grunnlag for statsborgerskap, Identitet og statsborgerskap, Retten til statsborgerskap, Rettslige prinsipper, Global statsborgerskap, Fødsel og statsborgerskap, Nedstamming og statsborgerskap, Bosted og statsborgerskap, Internasjonalt statsborgerskap, Fødselsrettigheter, Juridisk tilknytning, Identitet og tilhørighet, Livet og statsborgerskapet

Statsborgerskap er mer enn bare et juridisk dokument. Det er en identitet, en tilhørighet og en kilde til rettigheter og plikter. Men hvordan blir statsborgerskap bestemt ved fødsel? Hvilke prinsipper ligger bak tildelingen av statsborgerskap rundt om i verden? I denne bloggposten skal vi se nærmere på territorialprinsippet, nedstammingsprinsippet og domisilprinsippet – tre sentrale prinsipper som styrer tildelingen av statsborgerskap ved fødsel.

Territorialprinsippet: Fødselsstedets betydning Territorialprinsippet går ut på at hvis du blir født i et land, har du rett til statsborgerskap i dette landet. USA er et kjent eksempel på et land som følger dette prinsippet. Hvis du blir født på amerikansk jord, uansett hvem foreldrene dine er eller hvor de kommer fra, blir du automatisk amerikansk statsborger.

Nedstammingsprinsippet: Foreldrenes statsborgerskap teller Nedstammingsprinsippet, også kjent som jus sanguinis, innebærer at en person ved fødsel får samme statsborgerskap som sine foreldre. Norge er et eksempel på et land som hovedsakelig følger nedstammingsprinsippet. Ifølge Statsborgerloven § 4, blir et barn norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger.

Domisilprinsippet: Foreldrenes bosted avgjør Domisilprinsippet går ut på at barnet får statsborgerskap i det landet foreldrene er bostedsregistrert i, uavhengig av hvor barnet faktisk blir født.

Norge har også en interessant tilnærming til territorialprinsippet når det gjelder hittebarn. Ifølge den norske statsborgerloven blir hittebarn som blir funnet i Norge, betraktet som norske statsborgere inntil annet blir bevist.

Beviskravet når barnevernssak og straffesak vurderes ut fra samme handling

Det hender at en situasjon hvor en eller begge foreldrene mistenkes for å ha vært voldelig mot sitt barn oppstår og at det avledes to saker ut fra situasjonen: en sak etter barnevernloven og en etter straffeloven. Jeg mener det i for liten grad er en diskusjon knyttet til graden av sannsynlighetsovervekt for at den offentlige part skal få medhold.

I saker etter barnevernloven når det er et spørsmål om omsorgsovertakelse er det vanlig sannsynlighetsovervekt som er kravet. Altså mer sannsynlig enn ikke sannsynlig. I saker etter straffeloven må skyld bevises utover enhver rimelig tvil. Situasjonene er ikke direkte sammenlignbar da en omsorgsovertakelse som regel er mer sammensatt enn bare en enkel straffbar handling. Likevel er det grunn til å stille spørsmål ved om sannsynlighetsovervekt burde være tilstrekkelig i en sakstype hvor konsekvensen av medhold for det offentlige av de fleste vil beskrives som betydelig mer byrdefullt enn konsekvensen av idømmelse av straff etter straffeloven.