Det biologiske prinsippet i barnevernsretten refererer til prinsippet om at biologiske foreldre har en grunnleggende rett til å ha omsorg for og oppdra sine egne barn. Dette prinsippet har lenge vært en viktig del av barnevernslovgivningen, og er basert på den antakelsen at foreldre alltid vil være best egnet til å ta vare på sine egne barn.
Dette prinsippet har imidlertid vært gjenstand for debatt, da det kan kollidere med barns rettigheter og velferd. Selv om det kan være viktig å opprettholde en biologisk tilknytning mellom foreldre og barn, kan det også være til skade for barnet hvis det biologiske prinsippet får forrang over andre hensyn.
For eksempel kan det biologiske prinsippet føre til at barn blir plassert hos foreldre som ikke er i stand til å gi dem den omsorg og beskyttelse de trenger, eller som utsetter dem for overgrep eller omsorgssvikt. Dette kan være til skade for barnet og deres utvikling, og kan krenke deres grunnleggende menneskerettigheter.
På grunn av dette har menneskerettigheter blitt en stadig viktigere faktor i barnevernssaker, og internasjonale konvensjoner og traktater, som FNs barnekonvensjon, gir tydelige retningslinjer for hvordan barnevernssaker skal håndteres.
I praksis betyr dette at det biologiske prinsippet ikke kan ha forrang over andre hensyn når det kommer til å ivareta barnets beste interesse og rettigheter. I stedet må det biologiske prinsippet veies opp mot andre faktorer, som barnets behov for omsorg, beskyttelse og utvikling, samt foreldrenes evne og vilje til å gi barna de ressursene de trenger.
I noen tilfeller kan dette bety at det er mer hensiktsmessig å plassere barnet hos en annen omsorgsperson, som en fosterfamilie eller en annen slektning, hvis det vil gi barnet bedre omsorg og beskyttelse. I andre tilfeller kan det bety at det biologiske prinsippet må veies opp mot foreldrenes adferd og evne til å ta vare på barnet, og at det kan være nødvendig med juridiske tiltak for å sikre barnets trygghet og velferd.