Det er aldri bare snakk om 1 dag eller 2 dager

Forlikspress

Det har gått flere timer og man har kommet godt ut på dagen. kanskje er det til og med bare en time eller mindre igjen av avsatt tid. Det er et rettsmøte og det er nå bare en dag som skiller forslagene til løsning fra partene. Det er da du møter «det er jo bare 1 dag det er snakk om» – men det er aldri bare 1 dag og den ene dagen er kanskje i uken, altså 52 dager i året (eller mindre når man trekker fra ferier) eller 26 dager i året hvis det er snakk om 1 dag hver annen uke. Altså, nesten 1 mnd ekstra med samvær i året. Den ene dimensjonen med «det er jo bare snakk om 1 dag» handler om hva mengde er. hvis du kommer for sent til jobben med 5 minutter hver dag, så er det 1.100 minutter hvis du jobber i 220 dager hvert år. Det er 18,3 timer i året og ikke langt unna 3 hele arbeidsdager du er borte. Dere er jo bare 2 dager fra hverandre? dobbel tallene. Det er bare snakk om 2 mnd ekstra i året? Sånn er det med all tid. Ser man tiden over et annet intervall enn det laveste så vil mengdene føles annerledes. Hvorfor kan du ikke bare gå med på 1 mnd mer med samvær i året? ingen dommer eller sakkyndig ville sagt det slik. Man lager hinderet så lavt at det skal være lett å hoppe over, eller mer riktig, bli puffet over. det kan være riktig, at for barnet vil det ikke være særlig merkbart på noen negativ måte, og kanskje er det bare i diskusjonen om barnebidrag dette har validitet for noen. For andre kan det være det klare vissheten om at den andre forelderen ikke mestrer foreldrerollen godt og hvert minutt teller. Det kan være snakk om risikofaktorer som alkoholmisbruk, vold eller bare hvordan barnet blir snakket til. Et ønske om å minimere risiko for enhver pris. Da er det med en dag hver annen uke mye.

Det andre man skal huske på er at når man kommer på slutten av forhandlingene så er som regel ikke partene på sitt ytterste standpunkt, der hvor de føler de ikke kan gå lengre, de er ofte forbi det punktet. De har allerede gitt den ekstra dagen eller to og sitter med vondt i magen og smerter seg over at de har strukket seg langt forbi sitt eget komfortpunkt og blir da konfrontert med, «hør her, nå er dere så nære… kan du ikke gå med på en dag ekstra.» Det må ikke glemmes at forlik som inngås under slike omstendigheter er som ballonger som er overfylt med luft og du kan like godt holde for ørene for snart smeller det. Noen ganger dagen etter forliket blir inngått og andre ganger uker eller måneder senere. Min erfaring etter snart 20 år med barnesaker er at forlik inngått under for stort press som regel kommer tilbake i rettssystemet. Da gjerne med nye advokater, med håp om nye dommere og nye sakkyndige.

Det har vært perioder hvor samtalen om det robuste forliket har vært fremme. Nå er det lenge siden sist det var et tema i mine saker. Kanskje burde temaet om robusthet i forlik igjen bli satt på dagsorden.