I Norge, når foreldre skiller lag, står de overfor den viktige avgjørelsen om hvor barnet skal ha sitt faste bosted, som fastslått i barneloven § 36. Foreldrene har frihet til å bestemme om barnet skal bo fast hos en av dem, eller om de skal ha delt bosted. Det sentrale kriteriet for valg av bostedsløsning er at det skal være til barnets beste, i tråd med barneloven § 48.
Den forelderen som barnet bor fast hos har myndighet til å ta større avgjørelser i barnets dagligliv, som bestemmelser om barnehage, fritidsaktiviteter og barnets bosted innenlands, jf. barneloven § 37. Delt bosted betyr derimot at foreldrene sammen tar beslutninger om slike aspekter av barnets liv, men nødvendigvis ikke at barnet bor likt fordelt hos begge.
I tilfeller hvor foreldrene ikke blir enige om barnets faste bosted, er det domstolens ansvar å avgjøre dette, som angitt i barneloven § 36 andre ledd første punktum. Domstolen kan kun i særlige tilfeller bestemme at barnet skal ha delt bosted.
Når det gjelder sakkyndiges rolle, kan deres oppgave omfatte vurdering av foreldrenes evne til å dekke barnets omsorgsbehov, barnets relasjoner til hver av foreldrene og dets tilknytning til miljøet omkring dem. Videre er foreldrenes samarbeidsevner, evne til å legge til rette for foreldrekontakt og barnets mening sentrale faktorer. Etter et samlivsbrudd kan foreldrenes motivasjon og mulighet til å følge opp barnet endre seg. Derfor er det viktig at sakkyndige vurderer om begge foreldrene er i stand til å gi barnet tilstrekkelig omsorg og oppfølging.
Sakkyndige skal ikke bestemme hvor det er best for barnet å bo; dette er domstolens oppgave. Men de kan vurdere barnets behov i forhold til tilknytning til barnehage, skole, venner, fritidsaktiviteter og kjæledyr. Vurdering av effekten av hyppige flyttinger mellom to hjem, basert på barnets personlighet, alder og foreldrenes evne til å skape gode overganger, er også en del av sakkyndiges ansvarsområde.