I saker som omhandler samvær mellom små barn og en forelder de ikke bor fast hos, er utgangspunktet at barnet gradvis skal tilvennes denne forelderen. En slik prosess bygger på en forståelse av at barn i tidlig alder har et særlig behov for stabilitet i sine omsorgsrelasjoner. Den forelderen barnet tilbringer mest tid med, fungerer som en primær omsorgsgiver, og overgangen til å være sammen med den andre forelderen over lengre perioder krever planlegging og struktur.
Et sentralt virkemiddel er utarbeidelsen av en opptrappingsplan. Denne planen skal ikke være en fast mal som gjelder for alle, men et redskap som tilpasses det konkrete barnets behov, utviklingsnivå og reaksjoner. Opptrappingen vil ofte starte med korte samvær som finner sted hyppig, for å etablere trygghet og forutsigbarhet. Deretter kan samværene gradvis forlenges, både i tid og i form, slik at barnet over tid kan være borte fra bostedsforelderen i stadig lengre perioder uten at dette oppleves som belastende.
Det er en sentral forutsetning at samvær ikke kun vurderes kvantitativt, men at innholdet i samværene har en kvalitet som bidrar til å styrke relasjonen. En opptrappingsplan bør derfor legge til rette for at samværsforelderen får anledning til å delta i hverdagslige aktiviteter, slik at barnet opplever samvær som en naturlig del av livet og ikke kun som isolerte besøk.
En utfordring ved samvær med små barn er at barnets tilpasningsevne og utvikling kan endre seg raskt. Endringer kan skyldes naturlige utviklingssprang, endringer i dagliglivet eller hendelser i familien. Av den grunn er det hensiktsmessig at samværsavtaler for små barn har en innebygd fleksibilitet. Dette oppnås ofte ved å avtale at ordningen skal vurderes på nytt etter en bestemt tid, ved bestemte utviklingsmilepæler eller når barnet oppnår en viss alder. Slike milepæler kan være oppstart i barnehage, overgang fra småbarns- til storbarnsavdeling, eller at barnet viser tegn til å håndtere lengre fravær fra bostedsforelderen uten uro.
Reforhandling av avtalen underveis er et virkemiddel som gjør det mulig å korrigere kursen dersom barnet viser tegn til mistrivsel eller hvis den opprinnelige planen ikke fungerer som forutsatt. Det er ikke nødvendigvis uttrykk for konflikt mellom foreldrene, men et ledd i å sikre at avtalen til enhver tid ivaretar barnets behov.
Når barnet nærmer seg tre til fire år, anses det ofte å være bedre rustet til å håndtere et samvær som mer ligner det som gjelder for eldre barn. I denne alderen har barnet som regel gjennomgått en gradvis opptrapping og etablert en trygg relasjon til samværsforelderen. Samværene kan da utvides til å omfatte overnattinger, lengre helger eller ferieperioder, avhengig av hva barnet mestrer. På dette tidspunktet er det mulig å inngå en mer langsiktig avtale, selv om det fortsatt bør være rom for justeringer dersom barnets behov endrer seg.
Domstoler og familievernkontor vil ved vurderingen av opptrappingsplaner for små barn legge stor vekt på barnets reaksjoner og trivsel, basert på informasjon fra begge foreldrene og eventuelt observasjoner fra sakkyndige. Det er ikke tilstrekkelig å basere seg på en standardisert tidsplan uten å se på hvordan barnet faktisk håndterer endringene. Barnets beste skal være styrende, og det innebærer at individuelle forhold som barnets temperament, tidligere erfaringer, helsetilstand og bånd til foreldrene må tas med i vurderingen.
Det er også en anerkjent erkjennelse at det kan være en viss ulikhet i foreldrenes forutsetninger for å håndtere små barns behov i starten av en opptrappingsperiode. Samværsforelderen kan trenge tid til å bli kjent med barnets rutiner og reaksjonsmønstre, mens barnet får anledning til å etablere trygghet i den nye omsorgssituasjonen. Denne balansen er en sentral del av prosessen og krever gjensidig vilje til samarbeid.
I sum handler fastsettelse av samvær for små barn om en dynamisk prosess hvor både tidsperspektivet og samværets innhold må vurderes fortløpende. En vellykket opptrapping bygger på realistiske forventninger, kontinuerlig observasjon av barnets reaksjoner og en gjensidig forståelse mellom foreldrene om at planen skal tjene barnets behov, ikke foreldrenes ønsker alene.