Borførte barn får skoleplass i bortførerens skoledistrikt

Barneloven § 37, bostedsforelder, samværsforelder, skoledistrikt, folkeregistrert adresse, skolens ansvar, barnets rettigheter, konfliktløsning, juridiske rammeverk, barnets beste. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva regulerer barnets skoletilhørighet i Norge? Hvorfor er skoletilhørighet knyttet til bostedsforelderens adresse? Hvilke utfordringer oppstår når et barn holdes borte fra sitt faste bosted? Hvilken rolle spiller skolene når barn uten rettslig grunnlag meldes inn på en ny skole? Hvordan kan konflikter om bosted og samvær løses i barnets beste?

Når en samværsforelder unnlater å levere barna tilbake etter avtalt samvær, oppstår en rekke juridiske og praktiske problemstillinger, ikke minst med tanke på barnas skolegang. I Norge er det et klart juridisk rammeverk som regulerer barns bosted og skoletilhørighet. Skoledistriktet der barnet er registrert og går på skole, er normalt basert på barnets folkeregistrerte adresse, som igjen er knyttet til bostedsforelderens adresse.

Barneloven § 37 fremhever at barnets faste bosted er avgjørende for slike avgjørelser. Dette har direkte betydning for barnets skoletilhørighet, ettersom det i utgangspunktet er bostedsforelderens adresse som bestemmer hvilken skole barnet skal høre til. Når et barn uten rettslig grunnlag holdes borte fra sitt faste bosted av en samværsforelder, og eventuelt blir meldt inn på en ny skole nær samværsforelderens bosted, reiser det spørsmål om skolens rolle og ansvar i slike situasjoner.

Det kan virke som om noen skoler, ved å akseptere innmelding av barn som er holdt borte fra sitt faste bosted uten rettslig grunnlag, indirekte medvirker til å opprettholde en situasjon som er i strid med barnelovens intensjoner. Dette kan skape en rekke utfordringer, ikke bare juridiske, men også emosjonelle og praktiske for barnet og bostedsforelderen.

En slik praksis kan dessuten undergrave rettssikkerheten til barnet og bostedsforelderen, og skaper et behov for tydeligere retningslinjer og oppfølging fra skolemyndighetenes side. Det er viktig at skoler og andre institusjoner har klare rutiner for å håndtere slike situasjoner, inkludert nødvendig dialog med bostedsforelderen og relevante myndigheter for å avklare barnets faktiske bostedssituasjon før innmelding.

Videre er det avgjørende at det finnes effektive mekanismer for å håndtere og løse konflikter om bosted og samvær, for å sikre barnets beste i tråd med barnelovens grunnleggende prinsipper. Samarbeid mellom skole, barnevernstjeneste, politi, og domstoler kan være nødvendig for å løse disse utfordringene på en måte som ivaretar barnets rettigheter og velferd.

I lys av dette er det klart at skoler må ha en bevissthet om sin rolle og de juridiske rammene som gjelder for barns bosted og skoletilhørighet. Det er viktig at alle tiltak som tas, er i barnets beste og i overensstemmelse med gjeldende lovverk og barnets rettigheter.

Regelverk rundt flytting for barn ut av landet og opphold utenfor landet

Regelverk rundt flytting for barn ut av landet og opphold utenfor landet

Barneloven § 40 regulerer spørsmål knyttet til flytting av barn ut av landet og opphold utenfor landet i tilfeller der foreldrene har foreldreansvar. Hvis den ene av foreldrene har foreldreansvaret alene, kan den andre ikke motsi at barnet flytter ut av landet. Dersom foreldrene har foreldreansvaret sammen, kreves det samtykke fra begge foreldrene for at barnet skal flytte ut av landet eller ta opphold utenfor landet som varer lenger enn kortere utenlandsferier.

Dersom barnet er fylt 12 år, må det gi sitt samtykke til en avgjørelse etter første og andre ledd hvis barnet skal flytte eller ta opphold uten en forelder med foreldreansvar. Hvis foreldrene er uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret, flytting med barnet ut av landet eller hvor barnet skal bo fast, kan ikke barnet flytte ut av landet før saken er avgjort.

Denne bestemmelsen har som formål å beskytte barnets beste ved å sikre at barnet ikke blir utsatt for en utilsiktet flytting ut av landet eller et lengre opphold uten samtykke fra begge foreldrene eller barnet selv. Det er viktig å merke seg at selv om en av foreldrene har foreldreansvaret alene, må den andre forelderen fortsatt bli informert om barnets flytting ut av landet, og det er mulig for den andre forelderen å be om at saken blir prøvd i retten dersom de mener at flyttingen vil være skadelig for barnet.

I saker der foreldrene er uenige om flytting ut av landet eller opphold utenfor landet, er det viktig at barnets beste blir vurdert nøye av retten før det blir tatt en avgjørelse. Retten vil ta hensyn til flere faktorer, inkludert barnets tilknytning til begge foreldrene, nettverk, skolegang og helsetjenester. Videre vil retten vurdere foreldrenes evne til å samarbeide og deres vilje til å legge til rette for at barnet kan ha kontakt med begge foreldrene etter flyttingen.

I tilfeller der foreldrene er enige om flytting ut av landet eller opphold utenfor landet, er det likevel viktig å ha en klar avtale om hvordan samvær med den andre forelderen skal organiseres og opprettholdes. En tydelig avtale vil bidra til å sikre at barnet opprettholder en god og stabil relasjon med begge foreldrene, selv om det bor i et annet land.

Oppfølging ved den myndighetensom har ansvaret for tilsynet

barneloven, samvær, tilsynsperson, oppfølging, ansvarlig myndighet, rapport, barnets beste, trygghet, sikkerhet, helse, alvorlige hendelser, bekymring, bostedsforelder, samværsforelder, midlertidig stans, møte mellom partene, barnets trivsel, barnelovens bestemmelser, barnets trygghet, tilsynssamvær, oppfølging av rapport, barnets helse, beskyttelse av barnet, samværsvurdering, samværsordning

Etter tilsynssamværet, når tilsynspersonen har levert sin rapport, er det den myndigheten som har ansvaret for tilsynet som skal ta nødvendige skritt for å følge opp rapporten. Dette er et viktig ledd i å sikre barnets beste og trygghet under samvær med tilsyn.

Rapportens betydning

Rapporten fra tilsynspersonen er av stor betydning i vurderingen av samværet. Den gir den ansvarlige myndigheten informasjon om hvordan samværet har forløpt i forhold til det som er pålagt. Rapporten er et verktøy for å vurdere om samværet er i samsvar med pålegget og om det oppstår behov for ytterligere tiltak.

Oppfølging av rapporten

Den ansvarlige myndigheten, enten det er kommunal barneverntjeneste eller Bufetat, har en plikt til å følge opp rapporten fra tilsynspersonen. Dette innebærer at de må gå grundig gjennom rapporten og vurdere om det er behov for tiltak. Hvis det er grunn til bekymring eller rapporten avdekker uønskede forhold, må myndigheten handle i tråd med barnets beste.

Rapportering av alvorlige hendelser

Dersom rapporten inneholder opplysninger om alvorlige hendelser i forbindelse med samværet, må den ansvarlige myndigheten handle raskt. Dette kan for eksempel være situasjoner der barnets sikkerhet eller helse er truet. I slike tilfeller må det umiddelbart tas nødvendige skritt for å beskytte barnet.

Informasjon til bostedsforelder

Hvis rapporten inneholder opplysninger som tilsier at samværet ikke er til barnets beste, må den ansvarlige myndigheten informere bostedsforelderen om dette. Dette er viktig for å sikre at bostedsforelderen er kjent med situasjonen og kan ta nødvendige skritt for å beskytte barnet.

Samværsforelderens ansvar

Det er også viktig å merke seg at hvis samværsforelderen unnlater å bidra til gjennomføringen av samværet, kan den ansvarlige myndigheten velge å la saken ligge i en periode. Dette kan skje hvis samværsforelderen gjentatte ganger ikke møter til avtalt samvær uten gyldig grunn.

Midlertidig stans av samvær

I tilfeller der samværsforelderen ikke stiller til avtalt samvær eller på annen måte unnlater å bidra til gjennomføringen, kan den ansvarlige myndigheten midlertidig sette samværet på pause. Dette kan for eksempel skje hvis samværsforelderen gjentatte ganger ikke møter uten å melde fra eller unnlater å møte uten gyldig grunn.

Møte mellom partene

Dersom samværsforelderen senere ønsker å gjenoppta samværet, bør det avholdes et møte mellom partene og den ansvarlige myndigheten. Dette kan bidra til å avklare situasjonen og mulighetene for å gjennomføre samværet på en trygg måte for barnet.

Oppfølgingen ved den myndigheten som har ansvaret for tilsynet er avgjørende for å sikre barnets trygghet og trivsel under samværet med tilsyn. Det er et viktig ledd i å følge opp barnelovens bestemmelser om samvær, og det er i barnets beste interesse at denne oppfølgingen skjer på en grundig og nødvendig måte.

Flytting med barn innenlands

Kan en forelder flytte med barnet uten den andre forelderens samtykke?, Hva innebærer bostedsmyndigheten ifølge barneloven § 37?, Hvordan påvirker flytting samværsretten med den andre forelderen?, Hvilke nye regler ble innført fra januar 2018 vedrørende flytting med barn?, Hvordan deles reisekostnadene ved samvær etter barneloven § 44? flytting med barn, barneloven, foreldreansvar, samvær etter flytting, varslingstid flytting, mekling ved flytting, bostedsforelder, samværsforelder, rettigheter ved flytting, barnets beste ved flytting, flytte innenlands med barn, delt bosted, flytteavgjørelser, rettssak ved uenighet om flytting, reisekostnader og samvær, barnets mening om flytting, foreldrekonflikt og flytting, samarbeid etter samlivsbrudd, flytte med barn uten samtykke, foreldres rettigheter ved flytting.

Flytting med barn kan være en kilde til konflikt. Årsakene til at en forelder ønsker å flytte med barnet kan variere, men slike endringer kan påvirke samværet med den andre forelderen betydelig. Retten til å flytte med barnet innad i Norge avhenger av den eksisterende omsorgsløsningen.

Når barnet bor fast hos en av foreldrene, kan bostedsforelderen ifølge barneloven § 37 flytte med barnet uten den andre forelderens samtykke. Med felles foreldreansvar kan foreldrene ikke flytte barnet ut av landet uten samtykke, som beskrevet i barneloven § 40. Ved delt fast bosted må begge foreldrene samtykke til flyttingen.

Beslutningsmyndigheten i slike situasjoner er nedfelt i barneloven § 37, hvor bostedsforelderen har myndighet til å ta viktige avgjørelser i barnets dagligliv, selv om foreldrene har felles foreldreansvar.

Flytting kan føre til redusert samvær med samværsforelderen, økte reisekostnader, og betydelige endringer for barnet, som tap av kontakt med venner, skole og aktiviteter. For å adressere viktigheten av flytting i barnas liv og for å opprettholde foreldrekontakt, ble det fra januar 2018 innført nye regler. Bostedsforelderen som ønsker å flytte må varsle den andre forelderen senest tre måneder før flytting og bestille mekling etter barneloven § 51.

Endringene fra 01.01.2018 inkluderer utvidet varslingstid fra seks uker til tre måneder og obligatorisk mekling for den forelderen som ønsker å flytte, både innenlands og utenlands.

Dersom foreldrene ikke blir enige, kan samværsforelderen gå til retten for å endre bosteds- eller samværsordningen. Retten vil vurdere flere faktorer, inkludert barnets mening og behovet for å opprettholde et stabilt miljø.

Manglende eller forsinket varsling kan vurderes som dårlig samarbeidsvilje eller manglende evne til å prioritere barnets interesser. Dette kan påvirke rettens avgjørelse om barnets faste bosted.

Samværsstans vs. Samværssambotasje

Hva er samværsstans, Hvordan fungerer familieloven i Norge, Hvilke hensyn tas til barnets beste i rettslige saker, Hvordan kan man få juridisk bistand i foreldrekonflikter, Hva innebærer begrepet bostedsforelder, Hvordan håndteres situasjoner med samværssabotasje, Hvilke kriterier vurderes for å ivareta barnets velferd, Hvordan sikrer man beskyttelse av barn i familiekonflikter, Hva påvirker den familiære dynamikken ved samlivsbrudd, Hvordan kan man få juridiske råd i barnefordelingssaker, Hvilke rettigheter har foreldre ved samlivsbrudd, Hvordan løses konflikter om foreldreansvar, Hvilke regler gjelder etter barneloven i Norge, Hvordan kan man håndtere foreldrerettigheter etter samlivsbrudd, Hvordan sikrer man barnets trygghet ved foreldrekonflikter, Hva sier loven om samværsavtaler mellom foreldre, Hvilke tiltak kan tas for å unngå konflikter om barnefordeling, Hva er rettigheter og plikter ved besøksrett for barn, Hva er de juridiske prinsippene for samvær i Norge, Hvordan kan man navigere i en rettslig prosess ved samlivsbrudd, Hvordan får man rådgivning om familierett, Hva er vanlige konflikter om foreldreansvar, Hvordan påvirker konflikter barnets omsorg og oppvekst, Hvordan lages en effektiv samværsplan, Hvilke rettigheter har barnet i en barnefordelingssak, Hva gjør man ved uenighet om samvær, Hvordan kan advokater bistå i samværskonflikter, Hva er typiske utfordringer ved barnefordelingssaker, Hvordan sikrer man barnets rettigheter ved samlivsbrudd, Hvordan løses konflikter om samværsordninger, Hva er vanlige årsaker til samværskonflikter, Hvordan påvirker konflikter barnets trivsel og utvikling, Hvordan sikrer man barnets beste ved foreldrekonflikter, Hva er de vanligste temaene i familierettslige saker, Hvordan kan man oppnå enighet om samværsordninger, Hvilke juridiske prinsipper gjelder for besøksrett, Hvordan håndteres utfordringer med samvær etter samlivsbrudd, Hva er rettighetene til barn i konflikter om samvær, Hvordan kan man forebygge og løse konflikter om barnets omsorg, Hvordan påvirker foreldrekonflikter barnets psykiske helse, Hvordan kan man sikre at barnet ikke skades i konflikter om samvær, Hvilke tiltak kan tas for å fremme samarbeid mellom foreldre etter samlivsbrudd

I familierettens komplekse labyrint står spørsmålet om samværsstans som en av de mest utfordrende og kontroversielle aspektene. Samværsstans, en situasjon der samværet mellom et barn og den andre forelderen blir suspendert av hensyn til barnets velferd, kaster lys over dyptgripende spørsmål om ansvar, beskyttelse og prioritering av barnets beste. Denne utfordrende dynamikken krever en dyp forståelse av familiens komplekse dynamikk og juridiske rammeverk.

Når det oppstår behov for samværsstans, må dette håndteres med stor omhu og nøyaktighet. Det innebærer vanligvis at bostedsforelderen eller andre omsorgspersoner må informeres om situasjonen og instrueres om å avstå fra å tillate den andre forelderen å ha samvær med barnet. Det kan også være nødvendig å involvere skole eller barnehage for å sikre at barnet ikke blir hentet av den andre forelderen uten tillatelse, og dermed sikre barnets trygghet og velferd.

Det er viktig å skille mellom samværsstans og samværssabotasje. Mens samværsstans er begrunnet i bekymringer for barnets velferd og sikkerhet, kan samværssabotasje være motivert av andre faktorer, som for eksempel konflikt mellom foreldrene. Selv om det er en forskjell i begrepene, kan det likevel oppleves som en sabotasje for den andre forelderen når samværet blir stoppet, uavhengig av begrunnelsen.

I en slik kompleks og følelsesladet situasjon er det viktig å handle med både forståelse og besluttsomhet. Å søke juridisk bistand for å sikre at samværsstansen gjennomføres på en lovlig og forsvarlig måte, kan være avgjørende. Samtidig er det nødvendig å opprettholde åpen kommunikasjon og dialog mellom foreldrene, selv i vanskelige tider, for å finne løsninger som ivaretar både barnets behov og foreldrenes rettigheter.

Samværsstans er en alvorlig beslutning som krever grundig vurdering og omsorgsfull handling. Det er avgjørende å holde barnets beste som førsteprioritet gjennom hele prosessen, selv om det kan innebære å navigere gjennom konfliktfylte farvann og følelsesmessige utfordringer. Ved å ta ansvar og handle med omsorg og forståelse, kan man bidra til å skape et trygt og stabilt miljø for barnet å vokse og utvikle seg i, selv i de mest krevende familiære omstendigheter.


Trenger du bistand i din sak? Ta kontakt for gratis vurdering av hvordan din sak står:

Please enable JavaScript in your browser to complete this form.
Navn

Samvær og tvang

Hvordan fungerer samværsretten i henhold til barneloven?, Hva er prosessen for tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser?, Hvilke rettigheter har barn ifølge barneloven?, Hvordan påvirker foreldreansvaret gjennomføringen av samvær?, Hva er konsekvensene av å ikke etterleve en samværsavgjørelse?, Hvordan kan foreldre løse samværsavtaler utenfor rettssystemet?, Hvilke plikter har foreldrene når det gjelder samværsrett?, Hvordan kan tvangsboten fastsettes i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven?, Hva er forskjellen mellom en rettsavgjørelse og en samværsavtale?, Hvordan kan en utenlandsk rettsavgjørelse om samvær håndteres i Norge?, Hvilken rolle spiller fylkesmannen i forhold til samværsavtaler?, Hva er de viktigste aspektene ved tvangsfullbyrdelse av samværsretten?, Hvordan kan barnets beste vurderes i en rettssak om samvær?, Hvilke konsekvenser kan en tvangsbot ha for bostedsforelderen?, Hvordan kan juridiske verktøy sikre gjennomføringen av samværsretten?, Hva er de vanligste årsakene til konflikter om samvær?, Hvilke rettigheter har samværsforelderen i forhold til tvangsfullbyrdelse?, Hva er forskjellen mellom juridisk praksis og rettslig prosess i saker om samvær?, Hvilke rettigheter har barnet i en rettssak om samvær?, Hvordan kan en forelder kreve ny vurdering av foreldreansvaret i tilfeller av samværsbrudd?, Hva er de vanligste utfordringene i gjennomføringen av samvær?, Hvordan kan foreldre løse konflikter om samværsrett utenfor rettssystemet?, Hva er de juridiske konsekvensene av å ikke respektere samværsavtalen?, Hvilke alternativer har foreldrene hvis samværsretten ikke blir respektert?, Hvordan påvirker barnets trivsel gjennomføringen av samvær?, Hvilke rettigheter har bostedsforelderen i forhold til tvangsfullbyrdelse?, Hvilken rolle spiller barnets ønske i en rettssak om samvær?, Hvordan kan en tvangsbot påvirke den økonomiske situasjonen til foreldrene?, Hva er de vanligste juridiske verktøyene som brukes i tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser?, Hvordan kan en rettsavgjørelse om samvær påvirke foreldrekonflikten?, Hvilken betydning har samværsrettens gjennomføring for barnets utvikling?, Hvordan kan en tvangsbot fastsettes proporsjonalt med den økonomiske situasjonen til foreldrene?, Hva er de vanligste argumentene i en rettssak om samvær?, Hvordan kan en rettsavgjørelse om samvær påvirke barnets livskvalitet?, Hvilken betydning har foreldrenes samarbeid for gjennomføringen av samvær?

I en verden preget av stadig skiftende familiedynamikk og økende vektlegging av barns rettigheter, er spørsmålet om samværsrett en sentral utfordring i mange familierettssaker. Å sikre at barnet opprettholder jevnlig kontakt med begge foreldre etter en eventuell samlivsbrudd er ikke bare et juridisk krav, men også en moralsk og emosjonell nødvendighet for barnets velvære og utvikling.

I henhold til barneloven § 42 er ethvert barn berettiget til samvær med begge foreldre, uavhengig av foreldrenes sivilstatus. Foreldrene har et gjensidig ansvar for å sikre gjennomføringen av denne retten. Dersom samvær ikke anses til barnets beste, må domstolen fatte en avgjørelse om dette, i samsvar med barneloven § 43.

Det finnes flere tilnærminger til å løse spørsmålet om samværsrett. Når foreldrene er enige, kan de selv avtale omfanget av samværet, i tråd med barneloven. Slike avtaler kan imidlertid ikke tvangsfullbyrdes. Ønsker foreldrene at avtalen skal ha juridisk bindende kraft, må de søke om dette hos fylkesmannen, forutsatt at avtalen i hovedsak ivaretar barnets beste.

En rettslig avgjørelse om samværsrett kan tvangsfullbyrdes uavhengig av om den er fastsatt ved dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft. Videre kan en utenlandsk rettsavgjørelse om samvær også tvangsfullbyrdes i Norge, gitt at den oppfyller visse kriterier.

I tilfeller der en forelder unnlater å etterleve en samværsavgjørelse, kan bostedsforelderen pålegges en tvangsbot i samsvar med barneloven og tvangsfullbyrdelsesloven. Dette tvangsmiddelet fungerer som et pressmiddel for å sikre gjennomføringen av samværet. Det er viktig at tvangsboten fastsettes på en slik måte at den gir et reelt press og står i forhold til den økonomiske situasjonen til den som ikke etterlever avtalen.

I tilfeller der gjennomføringen av samværet anses umulig, skal det ikke ilegges tvangsbot. Dette kan være tilfeller der det er risiko for at barnet utsettes for fysisk eller psykisk skade eller fare. Barnets ønske om ikke å gjennomføre samværet skal også tas i betraktning, men dette må veies opp mot foreldrenes plikt til å bidra til gjennomføringen av samværet.

Når det gjelder tvangsfullbyrdelse, er det viktig at rettens prøving av dette spørsmålet ikke skal være lik prøvingen som allerede er gjort i hovedsaken. Retten skal kun behandle relevante spørsmål knyttet til tvangsfullbyrdelsen. I de fleste tilfeller vil retten fastsette tvangsbot dersom samværsretten ikke blir respektert, med mindre det foreligger omstendigheter som gjør gjennomføringen umulig.

I tillegg til tvangsboten kan den som har samværsrett, kreve ny vurdering av foreldreansvaret eller barnets faste bosted dersom den fastsatte samværsretten hindres av bostedsforelderen.

I denne balansegangen mellom å sikre barnets rett til samvær og samtidig ivareta dets beste, er tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser et viktig juridisk verktøy. Det er imidlertid avgjørende at slik tvangsfullbyrdelse skjer med omhu og respekt for barnets behov og rettigheter.

Hvilke reiser omfattes av reglene om samværskostnader?

Samværskostnader, Barneloven, Reisekostnader ved samvær, Foreldreavtale, Henting og bringing av barn, Samværsforelder, Bostedsforelder, Samværsordning, Alenereiser med barn, Transport med barn, Aldersgrense for barn på reise, Reise med barn alene, Barnets beste ved reising, Foreldrenes avtale om samvær, Regler om samvær, Barn og reisekostnader, Reisens varighet med barn, Transportmidler for barn, Voksen følge for barn, Overgangsperiode for barnereiser.

Reglene om samværskostnader er av stor betydning for foreldre som har avtalt samvær med barna sine. Det er viktig å forstå hva som omfattes av disse reglene og hvordan de fungerer i praksis. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på hvilke reiser som omfattes av reglene om samværskostnader, og hva som må vurderes når det gjelder barnets reise i følge med en voksen.

Hvem skal hente og bringe barnet?

Foreldrene har muligheten til å avtale hvem som skal ha ansvaret for å hente og bringe barnet til samvær, samt hvor dette skal skje. Dette kan for eksempel inkludere henting i barnehagen eller på skolen. Dersom det ikke er inngått en avtale som sier noe annet, er det normalt samværsforelderen som har ansvaret for å hente og bringe barnet.

Det er imidlertid også mulig at bostedsforelderen blir pålagt å medvirke til henting og bringing av barnet, dersom dette er nødvendig for at samværet skal kunne gjennomføres. Prinsippene som ligger til grunn her er ikke lovfestede, men vil ofte følge implisitt av den enkelte samværsordning som er fastsatt.

Reisekostnader for samvær

Bestemmelsen i § 44 første ledd andre punktum av barneloven er tydelig på at reisekostnadene som omfattes av reglene om samværskostnader inkluderer både kostnader forbundet med samværsforelderens eller bostedsforelderens reise når barnet skal hentes og/eller bringes, samt samværsforelderens reisekostnader når vedkommende skal tilbringe tid med barnet på barnets bosted.

Denne bestemmelsen kom som følge av en tidligere dom der retten kom til at den daværende ordlyden ikke dekket foreldrenes alenereiser ved henting eller bringing av barn ved samvær, eller samværsforeldres alenereiser til barnets bosted. Mer informasjon om dette kan finnes i Ot.prp.nr.69 (2007–2008) kapittel 3.2.

Reise med barnet

I noen tilfeller kan det være nødvendig at barnet reiser i følge med en voksen. Barnets alder og modenhet spiller en viktig rolle i vurderingen av om det kan reise alene eller om det må ha følge av en voksen. For ulike transportmidler er det faste aldersgrenser som bestemmer når et barn kan reise alene.

Dersom det oppstår uenighet mellom foreldrene om hvorvidt barnet kan reise alene eller ikke når barnet har nådd den nødvendige alderen, skal den fastsatte aldersgrensen for det aktuelle transportmiddelet normalt være styrende.

Unntaksvis kan det likevel være rimelig å inkludere reisekostnadene for en voksen utover aldersgrensen når det er urimelig å la barnet reise alene. Dette må vurderes nøye med tanke på barnets alder, modenhet, funksjonsdyktighet, reisens varighet og om det er nødvendig med bytting av transportmiddel underveis. For barnets beste bør foreldrene også være villige til å akseptere økte reisekostnader i en overgangsperiode, slik at barnet gradvis kan venne seg til å reise alene.

§ 42 a: Varsel og mekling før flytting

Tilbakelevering av bortførte barn, Haag-konvensjonen og barns rettigheter, Internasjonal barnefordeling, Ulovlig bortføring av barn, Foreldreansvar og Haag-konvensjonen, Prosessen for tilbakelevering, Juridiske trinn i barnefordelingssaker, Beskyttelse av barns rettigheter, Internasjonale barnefordelingssaker, Barns beste i barnefordeling, Rettigheter til foreldre og barn, Rettslige vurderinger i barnebortføringssaker, Anke i barnefordelingssaker, Barns tilknytning og bortføring, Tvangsfullbyrdelse av Haag-konvensjonen, Barnets hjemland og bortføring, Råd om internasjonale barnefordelingssaker, Haag-konvensjonens betydning, Juridisk bistand i barnebortføringssaker, Haag-konvensjonens rettssystem, Juridisk prosess for barns tilbakelevering, Ulovlig bortføring og konsekvenser, Internasjonal barnetvangsfullbyrdelse, Foreldreansvar og rettsprosessen, Rettslig vurdering av barnets beste, Tilbakelevering og beskyttelse av barn, Internasjonale juridiske retningslinjer, Lovlig retur av bortførte barn, Advokattjenester i barnefordelingssaker, Haag-konvensjonen og barns velferd.

Når en av foreldrene vurderer å flytte, og det allerede eksisterer en avtale eller en avgjørelse om samvær, pålegges den som ønsker å flytte, å gi varsel til den andre forelderen senest tre måneder før flyttingen.

Dersom det ikke foreligger enighet mellom foreldrene angående flyttingen, blir den av foreldrene som ønsker å flytte med barnet pålagt å kreve mekling etter bestemmelsene i § 51. Denne meklingen gjelder for både flytting innenlands og utenlands. Initiativet til meklingen skal tas av forelderen som ønsker å flytte med barnet. Hvis enighet om barnets flytting ikke oppnås, kan den forelderen som har samværsrett reise sak i henhold til barneloven § 64 og be om at barnet flytter til seg, dersom vedkommende anser det som det beste for barnet. Lovteksten bør klargjøre at det kan anlegges ny sak hvis bostedsforelderen flytter med barnet uten enighet fra begge foreldrene, i samsvar med forslaget om endring i barneloven § 64 andre ledd, uten at denne endringen endrer det materielle innholdet i bestemmelsen.

Mekling som gjennomføres i henhold til denne bestemmelsen, kan benyttes som grunnlag for rettssaker om foreldreansvar, fast bosted, samvær eller internasjonal flytting med barnet. Dette gjelder under forutsetning av at en meklingsattest presenteres, som er et krav i henhold til barneloven § 56 andre ledd.

Fra 1. juli 2016 ble varslingsplikten formalisert i ny § 42 a Varsel ved flytting. Denne endringen endret fristen for varsling før flytting fra seks uker til tre måneder. Hensikten bak endringen var å gi foreldrene bedre tid til å oppnå enighet gjennom mekling eller få en midlertidig avgjørelse fra domstolen før flyttingen blir iverksatt.

Mekling som blir gjennomført etter denne bestemmelsen, kan brukes som grunnlag for saker om foreldreansvar, bosted, samvær eller internasjonal flytting med barnet, hvor det kreves en meklingsattest i henhold til barneloven § 56 andre ledd.

En Høyesterettsdom datert 24. september 2020 – HR-2020-1843-A – håndterte fastsettelse av fast bosted for felles barn og diskuterte blant annet konsekvensene av å bryte plikten til å varsle den andre forelderen før en nasjonal flytting med barnet, i henhold til barneloven § 42 a. I denne saken hadde mor ikke overholdt varslingsplikten før flyttingen. Høyesterett kom samstemt frem til at brudd på varslingsplikten ikke kan føre til at fast bosted endres, med mindre dette er til barnas beste basert på en konkret vurdering av forholdene i saken. Det var imidlertid uenighet med en stemme om utfallet av denne vurderingen.

Denne dommen gir retning for konsekvensene av å bryte varslingsplikten. I avsnitt 58-66 undersøker førstevoterende nærmere varslingsplikten i § 42 a. Bestemmelsen fastsetter ingen spesifikke formkrav til varselet, se Prop. 102 LS (2014-2015) side 113. Likevel indikerer hensikten at varselet må gi tydelig informasjon til den andre forelderen om planene om flytting, for å stimulere til diskusjon om spørsmålene som flyttingen reiser. Tidsfristen på tre måneder gir også muligheten til å starte en rettslig prosess om fast bosted og be om en midlertidig avgjørelse før flyttingen faktisk skjer, se Rt-2011-1564 avsnitt 36.

Barneloven har ingen sanksjoner ved brudd på varslingsplikten, noe som er en bevisst avgjørelse fra lovgiverens side, se Prop. 102 LS (2014-2015) side 113 og Ot.prp. nr. 104 (2008-2009) side 45. Likevel kan manglende varsling være ett av flere elementer som tas i betraktning ved vurderingen av hva som er til barnets beste. Fraværende varsling kan blant annet gi informasjon om hvor egnet vedkommende er til å ivareta barnets behov for kontakt med begge foreldrene.

Feriesamvær: En viktig tid for foreldre og barn

feriesamvær, foreldre og barn, skolerute, barnehage, ferieavtale, ferieperiode, samværsrett, barneloven, ferieplanlegging, høytidsferie, konflikthåndtering, ferieavtaler, bostedsforelder, ferieaktiviteter, ferieminner, familiær tilknytning, ferietradisjoner, kompenserende samvær, ferieplaner, fleksibilitet, ferierelasjoner, barnets beste, ferieopplevelse, foreldrekontakt, feriebalanse, ferieordninger, feriejusteringer, feriereise, samværshensyn, ferieavvikling, feriekoordinering

Feriesamværet er den tiden foreldre tilbringer med barnet i feriene når skole og barnehage er stengt. Start- og sluttdato for feriesamværet følger vanligvis skoleruten der barnet bor, med mindre annet er avtalt. Foreldre må ofte ta fri for å være sammen med barnet, med mindre det finnes alternative omsorgsordninger som AKS, sommerskole eller besteforeldre.

Ifølge Barneloven § 43 annet ledd tredje punktum er vanlig feriesamvær på tre uker om sommeren, samt annenhver uke i høst-, jule-, vinter- og påskeferien. Omfanget og fordelingen av feriene avgjøres ut fra barnets beste, med hensyn til alder, utvikling og evne til å være borte fra bostedet.

I høykonfliktsaker er det viktig å klargjøre start- og sluttdato for feriesamværet, samt hvordan henting og levering skal foregå. Avtaler kan endres ved uenighet, men en presis avtale om overlevering mellom feriene kan brukes som en fallback-løsning.

Bostedsforelderen har også rett til feriesamvær, slik at de kan tilbringe sammenhengende tid med barnet i feriene. Vanlig samvær som faller bort under bostedsforelderens ferie, tas ikke igjen.

Ferier som jul og påske kan deles mellom foreldrene annethvert år. Partene kan også avtale kompenserende samvær dersom vanlig samvær er begrenset på grunn av avstand eller arbeidstid.

Vær oppmerksom på at skoleruten kan variere, spesielt for barn som går på internasjonale skoler eller i ulike deler av landet. Sørg derfor for å ha riktig informasjon om feriestart og ferieavslutning hvis de avviker fra den lokale skoleruten.

Planlegg ferien nøye og kommuniser med den andre forelderen. Det er viktig å ta hensyn til barnets alder, behov og utvikling for å skape gode ferieminner og opprettholde en god relasjon mellom foreldre og barn.

Feriesamvær er en verdifull tid for å styrke båndet mellom foreldre og barn. Ved å ha tydelige avtaler og være fleksible, kan man sikre en positiv og harmonisk ferieopplevelse for alle involverte parter.

Utfordringer og rettslige rammer i samværsspørsmål

juridisk morskap, barneloven, morskap i Norge, juridisk foreldreskap, surrogatiavtaler, assistert befruktning, farskap i Norge, medmorskap, norsk lov om morskap, mors rettigheter, juridiske forhold ved fødsel, rettslig separasjon, enke og farskap, barnelovens bestemmelser, medmødre, norske juridiske regler, surrogati i Norge, familielov, rettigheter ved surrogati, rettssaker om morskap, medmor ved assistert befruktning, rettssaker om farskap, norsk lov om foreldre, juridiske unntak i morskap, rettslige konsekvenser ved surrogati, juridisk presumsjon, morskap ved ekteskap, medmors rettigheter, juridiske spørsmål om farskap, juridisk klarhet i morskap, farskap etter separasjon

Samvær er ikke bare en rettighet, men også en mulighet for foreldrene å samarbeide til beste for barnet. Foreldre har myndighet til å avtale omfanget av samvær basert på hva som oppleves som mest hensiktsmessig for barnet. Denne avgjørelsen bør nødvendigvis inkludere barnets mening, med hensyn til alder og modenhet. Samvær skal kun eksistere når det kan fastslås at det er til barnets beste.

Den forelderen som ikke bor fast sammen med barnet, har generelt sett rett til samvær. På samme måte har barnet rett til samvær med begge foreldrene. Denne retten til samvær står uavhengig av om foreldrene har foreldreansvar eller ikke.

Forelderen med samvær har myndighet til å ta daglige avgjørelser, inkludert påkledning, måltider, leggetider, aktiviteter og mer. Dette gir samværsforelderen en aktiv rolle i barnets rutiner og dagligliv.

Bostedsforelderen har en større myndighet når det gjelder mer omfattende beslutninger i barnets dagligliv, som søknader om fravær fra skolen eller deltakelse i tidkrevende fritidsaktiviteter. I tilfeller der det oppstår konflikter som ikke er direkte knyttet til foreldreansvaret eller daglig omsorg, er det vanligvis bostedsforelderen som har den avgjørende stemmen.

Foreldrene har frihet til å avtale omfanget av samværet. Samtidig må det for hvert enkelt barn inngås en konkret avtale mellom foreldrene eller fastsettes en ordning gjennom en rettsavgjørelse. Barnets mening skal tas i betraktning før en avtale inngås.

«Vanlig samvær» har en spesifikk definisjon i loven. Dette omfatter blant annet en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, tre uker i sommerferien, samt annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Denne samværsordningen gjelder imidlertid bare når vanlig samvær er avtalt eller fastsatt.

Samfunnsutviklingen har økt bevisstheten om betydningen av å opprettholde nære relasjoner med begge foreldrene, selv ved separasjon. Samværsordninger skal tilpasses hver enkelt situasjon og ta hensyn til faktorer som barnets alder, nærhet til nærmiljøet og reiseavstand mellom foreldrene.

I noen tilfeller kan det være nødvendig å sette betingelser for samvær, som for eksempel tilsyn under samværet. Dette skjer når det er nødvendig for å sikre forsvarlig samvær. Samværsforelderen kan avtale dette med den andre forelderen eller søke domstolene om å fastsette slike betingelser.