Varsel etter § 42 a – hva det er, og når det gjelder
- Gjelder kun der det foreligger samværsavtale/-avgjørelse og én bostedsforelder ønsker å flytte
- Frist: minst tre måneder før planlagt flytting; mekling ved uenighet
- Varsel etablerer dialog og prosess, ikke beslutningsmyndighet
Varslingsplikten i barneloven § 42 a er et prosessuelt virkemiddel som skal skape forutsigbarhet når bostedsforelder vurderer å flytte, enten innenlands eller til utlandet, i tilfeller der det foreligger avtale eller avgjørelse om samvær. Plikten til å varsle minst tre måneder før flytting gjør det mulig for foreldrene å drøfte virkninger for samvær, praktiske ordninger og eventuelle tilpasninger. Dersom uenigheten består, utløses plikt til mekling etter § 51 før saken eventuelt kan bringes inn for domstolen. Regelen er med andre ord innrettet mot situasjoner hvor det foreligger et ensidig bostedsgrunnlag hos den ene, og flytteplanene kan gripe inn i den andres samværsrett.
Det avgjørende er at § 42 a ikke gir noen ny eller utvidet beslutningskompetanse. Varsel er ikke et vedtak, men en foranledning til dialog, mekling og – i siste instans – rettslig prøving. Lovgiver forsterket nettopp dette i forarbeidene ved å understreke at varslingsregimet skal gi tid til mekling, eventuelt til å få midlertidig avgjørelse, før en flytting gjennomføres. Poenget er å dempe konfliktnivå, ikke å flytte terskler for hva en forelder ensidig kan beslutte.
Når en tekst bygger på forutsetningen om at selve varslingen gir adgang til å flytte, misforstås lovens system. Varsel utløser plikter og prosess, ikke rett til å overprøve manglende samtykke.
Delt fast bosted – felles beslutningsmyndighet og stengte dører for ensidige flyttevedtak
- Delt fast bosted innebærer delt bostedskompetanse; ingen forelder kan alene bestemme flytting
- § 37 gir beslutningskompetanse om bosted kun til den som barnet «bur fast saman med» alene
- Ved uenighet må spørsmålet avgjøres av domstolen, ikke gjennom varsel
Barnelovens system skiller klart mellom situasjonen der barnet bor fast hos én forelder, og situasjonen der barnet har delt fast bosted. Etter § 37 kan en forelder som barnet bor fast hos alene, treffe beslutninger om vesentlige sider ved omsorgen – herunder hvor i landet barnet skal bo. Dette er en personlig bostedskompetanse, nært knyttet til den rettslige rollen som bostedsforelder. Der barnet har delt fast bosted, foreligger ikke en slik ensidig kompetanse. Begge foreldrene forutsettes å bo fast med barnet, og avgjørelser om hvor barnet skal bo må tas i fellesskap.
Forarbeidene presiserer denne kompetansefordelingen. Delt bosted innebærer at foreldrene som utgangspunkt skal treffe avgjørelser sammen i spørsmål av betydning, herunder flytting. Det betyr at varslingsreglene i § 42 a – som er utformet med sikte på scenariet hvor én bostedsforelder flytter – ikke kan brukes til å etablere en selvstendig flytterett i et delt-bosted-regime. Varsel i en delt-bosted-situasjon kan selvsagt sendes som informasjon, men det endrer ikke beslutningsstrukturen: Uten enighet foreligger det ingen adgang til å gjennomføre flytting med barnet.
I praksis får dette konsekvente følger. Den som ønsker å flytte med barnet fra en ordning med delt fast bosted, må i mangel av enighet reise sak og be retten fastsette fast bosted alene hos seg. Først hvis retten gir medhold, inntrer den bostedskompetansen som § 37 knytter til bostedsforelder-rollen. Varsel etter § 42 a kan ikke «gjøre jobben» for en manglende materiell kompetanse. Å påberope varsel som hjemmel for flytting i delt-bosted-situasjoner er derfor en ren feilslutning.
Rettslige og praktiske ledd i en uenighet om flytting ved delt fast bosted
- Meklingsplikt: Foreldrene må innhente gyldig meklingsattest etter § 51 før saken kan bringes inn for domstolen.
- Midlertidighet: Dersom situasjonen haster, kan det begjæres midlertidig avgjørelse om bosted eller samvær inntil hovedsaken er avgjort.
- Bevis og vurdering: Retten foretar en helhetsvurdering av barnets beste, herunder stabilitet, skole- og nettverkstilknytning, samarbeidskvalitet og praktiske løsninger.
- Konsekvens: Bare dersom fast bosted legges alene til den som ønsker flytting, oppstår den nødvendige kompetansen til å bestemme nytt bosted etter § 37.
Dette rammeverket forklarer også hvorfor varseltekster som bygger på forutsetningen om ensidig flytterett ved uenighet, er uten rettslig bærekraft når barnet har delt fast bosted. Varsel kan ikke «overprøve» manglende enighet; det kan heller ikke konvertere delt bosted til en ordning der én forelder plutselig har bostedskompetansen alene. I stedet viser lovens struktur at varsel og mekling er prosessuelle tiltak for å få frem forhandlingsrom, klarlegge uenighetens kjerne og – om nødvendig – legge grunnlag for en rettslig avklaring.
Lovgiver har samtidig markert at brudd på varslingsplikten ikke gir automatisk skifte av fast bosted. Det understreker at varsel er et verktøy for god prosess og for barnets beste, ikke en mekanisme som i seg selv avgjør bostedsspørsmål. I delt-bosted-situasjoner, hvor begge foreldre står rettslig likt i bostedskompetanse, er dette utgangspunktet enda klarere: Ingen av dem kan etablere flytterett alene, og det finnes ingen «snarvei» gjennom § 42 a.
Det sentrale budskapet er derfor dobbelt. For det første: Varslingsregimet i § 42 a gjelder og skal etterleves når vilkårene er oppfylt, men det gir ikke beslutningsmyndighet. For det andre: Ved delt fast bosted er flytting et felles anliggende. Enighet er nødvendig. Uten enighet må spørsmålet om fast bosted avgjøres av retten. Først når en forelder faktisk får fast bosted alene, oppstår kompetansen til å bestemme nytt bosted for barnet. Det er i tråd med lovens system, forarbeidenes presiseringer og hensynet til forutsigbarhet i barnets hverdagsliv.
Kilder (etter innlegget):
– Lovdata: barnelova § 42 a «Varsel og mekling før flytting».
– Lovdata: barnelova § 37 «Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med».
– Regjeringen: Prop. 161 L (2015–2016) Endringer i barnelova (likestilt foreldreskap) – begrunnelser for varslingsregime og delt bosted.
– Lovdata: barnelova § 51 «Kven skal møte til mekling» m.m. (meklingsplikt ved uenighet om flytting).
– Bufdir: Rundskriv 10/2021 om mekling etter ekteskapsloven og barneloven – presisering av meklingsplikten ved uenighet om flytting.