I dette blogginnlegget skal vi utforske Navneloven § 14 og hvem denne loven gjelder for. Vi vil spesielt se på hvordan loven håndterer utenlandske statsborgere som er bosatt i Norge og norske statsborgere som bor i utlandet. Videre vil vi undersøke hvordan loven beskytter etternavn som er i bruk i utlandet og hvordan meldinger om navneendringer behandles i slike tilfeller.
Hvem omfattes av loven:
Navneloven gjelder for alle som er registrert som bosatt i Norge i Folkeregisteret og har til hensikt å bli boende her varig. Dette bostedsprinsippet er i tråd med gjeldende rett og sikrer at loven får anvendelse på alle som er bosatt her.
Utenlandske statsborgere i Norge:
Dersom en person som omfattes av loven er utenlandsk statsborger, har vedkommende muligheten til å inngi melding om å ta, endre eller sløyfe navn i samsvar med en avgjørelse truffet av statsborgerlandets myndigheter. Dette gjelder med mindre det er fastsatt andre bestemmelser i forskrift etter tredje ledd av § 14.
Viktigheten av ulempevurdering:
Norske myndigheter kan nekte å godta slike meldinger dersom det kan påvises at navneendringen vil medføre vesentlig ulempe for vedkommende eller andre sterke grunner tilsier det. I denne vurderingen må det også tas hensyn til eventuelle ulemper ved å ha forskjellig navn i Norge og statsborgerlandet. Det er viktig å merke seg at begrensningene i folks adgang til å velge navn etter §§ 3 og 8 ikke gjelder i slike tilfeller.
Krav til det nye navnet:
Det nye navnet som ønskes må også tilfredsstille de kravene som er fastsatt i merknadene til § 1 i Navneloven. Dette sikrer at navneendringen følger et klart og tydelig regelverk som beskytter både enkeltpersoners rettigheter og samfunnets interesser.
Forskriftshjemmel for utenlandske statsborgere og norske borgere i utlandet:
Kongen har myndighet til å gi forskrifter som regulerer hvilke navnerettsregler som skal gjelde for utenlandske statsborgere som bor i Norge og for norske statsborgere som bor i utlandet. Videre kan slike forskrifter også fastsette regler om beskyttelse av etternavn som er i bruk i utlandet. Denne forskriftshjemmelen gir nødvendig fleksibilitet og mulighet for tilpasning til ulike situasjoner og behov.
Fordelene med forskriftshjemmel:
Forskjellen mellom forskriftshjemmel og traktatbestemmelse som i NOU-utkastet § 17, gir oss en mulighet til å tilpasse reguleringene i samsvar med norsk lovgivning. Dette gjør det enklere for brukerne av det norske regelverket å forstå og følge reglene som gjelder for navneendringer.
Navneloven § 14 er en viktig del av norsk navnelovgivning som tar hensyn til rettighetene til utenlandske statsborgere og norske borgere som bor i utlandet. Loven gir retningslinjer for håndtering av utenlandske navneavgjørelser og beskyttelse av etternavn som er i bruk i utlandet. Med muligheten for forskriftshjemmel har loven nødvendig fleksibilitet til å tilpasse seg ulike situasjoner og behov i en stadig mer globalisert verden.