Spørsmålet om delt bosted er mer enn bare en formell avtale. Det er en kraftig indikator på foreldrenes innsats for å skape en balansert omsorgssituasjon for barnet. Men hva skjer når den ene forelderen påstår at delt bosted ikke lenger følges, og den andre bekrefter dette skriftlig? I dette innlegget dykker vi inn i de komplekse juridiske aspektene rundt situasjoner der delt bostedavtalen blir utfordret.
Når en forelder hevder at delt bosted ikke lenger er i tråd med avtalen, legger NAV denne informasjonen til grunn. Dette er starten på en prosess der den faktiske situasjonen blir avgjørende.
I en spennende kontrast til bestemmelsen om samvær, har ikke bestemmelsen om delt bosted en parallell for uenigheter om implementering. I en avgjørelse fra Sivilombudet i 2011 (SOM-2010-2901) blir dette diskutert. Dette underbygger prinsippet om at faktiske forhold må legges til grunn ved beregningen av bidrag, i tråd med forsvarlig forsørgelse og barnets beste.
Når bare én forelder påstår brudd på avtale, dom eller rettsforlik om delt bosted, trer en konkret vurdering i kraft. NAV vil be begge foreldrene om å uttale seg om faktisk oppholdstid hos hver av dem.
Betydelig endring i barnets faktiske opphold hos en forelder blir vurdert nøye i sammenheng med delt bosted. Økning i geografisk avstand som hindrer delt bosted, samt graden av samarbeid mellom foreldrene, påvirker også vurderingen. Høy grad av samarbeid er avgjørende for rettens beslutning om delt bosted.
I mange tilfeller vil det være usannsynlig at delt bosted ikke følges i tråd med dom eller rettsforlik. NAV vil da forholde seg til delt bosted i bidragssaken. Partene informeres om muligheten for å bringe endringssak til retten angående fast bosted for barnet fremover.
Å ignorere avtale, dom eller rettsforlik om delt bosted ved bidragsfastsettelse, betyr ikke at NAV avviser disse rettslige dokumentene. Snarere legges faktiske oppholdsforhold til grunn ved bidragsberegningen.
Kilder: Barneloven § 36, NOU 2008:9, Prop. 161 L (2015–2016), SOM-2010-2901