Barneloven i Norge gir foreldre anledning til å avtale samværsrett på bakgrunn av hva de mener er best for barnet. Dette kan gjøres i samarbeid med hverandre eller ved at domstolen fatter en avgjørelse. Når foreldrene avtaler samvær skal det legges vekt på flere faktorer, blant annet omsynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, tilknytning til nærmiljøet og reiseavstand mellom foreldrene. Dersom partene velger å avtale eller fastsette en «vanlig samværsrett» gir dette rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uka med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jul-, vinter- og påskeferie.
Det er viktig å påpeke at denne definisjonen av vanlig samvær kun er en definisjon, og at mange velger å avtale noe annet enn dette. Videre vil domstolene som regel skreddersy et samværsopplegg basert på barnets behov og foreldrenes situasjon, og vil derfor ikke alltid følge denne definisjonen.
Mens barneloven gir foreldre stor frihet til å avtale samvær, er det viktig å huske på at denne avtalen skal være til barnets beste. Foreldrene skal altså ikke avtale et samvær som går på bekostning av barnets behov og interesser. Dersom partene ikke klarer å avtale samvær på en tilfredsstillende måte, kan domstolen bistå med å fastsette et samværsopplegg som tar hensyn til barnets behov.
Barneloven fastsetter ingen minstesamvær eller garantert samvær. Dette betyr at det ikke finnes noen lovpålagt rett til samvær mellom foreldre og barn. Samvær skal avtales ut fra hva som er best for barnet, og det er ingen selvfølgelig rettighet for en forelder å få samvær. Dersom det er forhold som tilsier at samvær vil være skadelig for barnet, kan domstolen avslå en forelders krav om samvær.
Samvær er ofte en av de mest utfordrende delene av en barnefordelingssak. Foreldre kan ha ulike oppfatninger om hva som er best for barnet, og det kan være følelser knyttet til saken som gjør det vanskelig å komme til enighet. Det kan også være praktiske utfordringer, som for eksempel avstand mellom foreldrene, som påvirker samværsordningen. Dersom partene ikke klarer å komme til enighet om samvær, kan det derfor være lurt å søke hjelp fra en advokat eller mekler som kan bistå med å finne en løsning som tar hensyn til både foreldrenes og barnets behov.
Som det fremgår av barneloven § 35, har foreldre som ikke er gift, foreldreansvaret sammen for felles barn. Dette innebærer at begge foreldrene har likeverdige rettigheter og plikter når det gjelder å ta viktige beslutninger for barnets liv og helse, som for eksempel skolevalg, helsebeslutninger og religiøs oppdragelse. Dette gjelder også når foreldrene ikke bor sammen eller har vært gift.
Imidlertid gir loven også foreldrene muligheten til å motsette seg felles foreldreansvar. Hvis mor ønsker å ha foreldreansvaret alene, kan hun gi melding til folkeregistermyndigheten innen ett år fra farskapen ble fastsatt. Tilsvarende kan far også motsette seg sams foreldreansvar. Hvis en av foreldrene gir slik melding, vil den andre forelderen miste foreldreansvaret.
Det er viktig å merke seg at dette kun gjelder for barn født etter 1. januar 2020. For eldre barn vil det være andre regler som gjelder.
Når foreldrene ikke bor sammen, gjelder reglene i § 34 andre leddet tilsvarande. Dette betyr at mor ikke kan melde fra til folkeregisteret og få foreldreansvaret alene, med mindre det foreligger særlige grunner som tilsier det. I disse tilfellene vil det være opp til retten å avgjøre spørsmålet om foreldreansvar.
Det er viktig å huske på at foreldreansvaret er en plikt og ikke bare en rettighet. Det er foreldrenes ansvar å sørge for barnets beste og trivsel, og dette vil være hovedfokuset når beslutninger tas som angår barnet. Foreldreansvaret er en viktig del av foreldrerollen, uavhengig av om foreldrene er gift eller bor sammen.
Foreldre kan avtale delt fast bosted eller en domstol kan bestemme hvis det er særlige grunner til det at barn skal ha delt fast bosted, jf. barneloven § 36. Foreldrene har da lik bestemmelsesrett etter barneloven § 37.
Folkeregistret derimot aksepterer ikke at barn har bosted på to adresser. Foreldrene må derfor velge hvem av foreldrene som skal ha barna folkeregistret hos seg. I hovedsak betyr dette at den av foreldrene som har barnet registrert med adresse hos seg får innkallinger og annen viktig post til barnet.
En annen virkning er at det er lettere for en forelder som har folkeregistrert adresse på barnet å ta seg til rette ved f.eks å flytte uten å varsle og uten samtykke. Det er ikke mer lovlig eller greit, men lar seg lettere praktisk gjennomføre.
Delt fast bosted er et av de temaene som oftest kommer opp i henvendelser til meg. Rettstilstanden i dag er at domstolene har adgang til å idømme delt fast bosted, noe de ikke hadde før 1. juli 2010, men at de svært sjeldent benytter seg av muligheten. Det fremkommer av lovbestemmelsen, barneloven § 36, at delt bosted bare skal idømmes når det er særlige grunner til å gjøre det.
Barneloven § 36.Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
Det er altså en snever unntaksregel som bare skal anvendes når det er godt bevisgrunnlag for at dette vil være den beste løsningen for barna det gjelder. I forarbeidene (Ot.prp. nr 104 (2008-2009) vises det til forskning fra Institutt for samfunnsforskning hvor det pekes på aat visse betingelser må være oppfylt for at delt fast bosted skal fungere bra.
…blant annet at foreldrene samarbeider godt, at barna selv ønsker en slik ordning, at hjemmene ligger nær hverandre og at begge foreldre stiller opp i forhold til fritidsaktiviteter og skole.
Løsningen er forbeholdt barn fra syv år og opp. I Ot.prp. nr 104 (2008-2009) skrives det til slutt i omtalen om ny § 36
Når det gjelder barn under syv år finnes det ikke tilsvarende forskning. Så små barn må antas å være mer sårbare og ha større behov for stabilitet. I tillegg vet man mindre om hvilke forutsetninger de har behov for at skal være til stede for at delt bosted skal fungere bra. Departementet mener derfor at det må stilles strengere krav, og at det som et utgangspunkt vil være uaktuelt å idømme delt bosted for barn under syv år.
Det er for tiden mye snakk om «Ny barnelov.» Det er ikke foreslått noen ny barnelov men noen endringer i barneloven fra 1981.
I hovedsak kan endringene oppsummeres slik (mine formuleringer og jeg tar ikke med de mindre vesentlige endringene. Disse kan leses selv i proposisjonen – link nederst)
Det skal bli vanskeligere å flytte uten enighet. Lengre varslingstid (3 mnd i stedet for 6 uker), varsel gjelder også ved flytting ut av landet og pålagt mekling for den som vil kreve flytting.
I Tvangsbestemmelsen § 65 er det nå presisert at «Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.» Det har vært slik tidligere også, men nå tydelig.
I ny 65 er det ikke så mye nytt, men mest presiseringer. At Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje er en formulering som nok vil skape mange vanskeligheter siden mange av nektelsessakene omhandler kraftig påvirkning av barnas mening eller påstand om det. At retten kan gjøre endringer (små) i de rettskraftige og tvangskraftige avtaler/dommene som skal tvangsfullbyrdes vil kunne avhjelpe noen situasjoner, men vil nok mest ikke treffe blink. De fleste nektelsessakene er ikke justeringssaker.
En ny bestemmelse u § 65 a gir mulighet for oppnevning av sakkyndig i 65-saker. Dessverre tror jeg dette vil føre til alt for lang saksbehandlingstid i saker som burde vært avgjort svært raskt.
I § 36 står delt bosted foran bosted alene som alternativ, men loven er ikke endrer. Det er fortsatt bosted hos den ene som vil være sitausjonen frem til noe annet er bestemt når foreldrene flytter fra hverandre. Alt som er gjort er at rekkefølgen på alternativene er listet opp i motsatt rekkefølge for å vise politisk at delt er et ønsket resultat i flere saker. Det vil fortsatt fremgå av bestemmelsen at det skal særlige grunner til for å komme til delt bosted.
Endringene som fremkommer av den nye lovproposisjonen (Regjeringens forslag til Stortinget) er
Forslag til ny bl. § 42 a
§ 42 a Varsel og mekling før flytting
Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga. Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.
Nåværende § 42 a
§ 42 a.Varsel ved flytting
Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.
Nytt første ledd i § 36: Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.
Nåværende første ledd i § 36: Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
Forslag til ny bl. § 35:
§ 35 skal lyde: § 35 Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret aleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret aleine. For sambuande foreldre som flyttar frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarande.
Nåværende bl. 35:
§ 35.Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte.
Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.
Foreldre som bur saman har foreldreansvaret saman for sams barn.
Foreldra som ikkje er gifte eller har foreldreansvaret saman etter andre ledd, kan likevel etter avtale gje melding til folkeregistermyndigheita om at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at faren skal ha foreldreansvaret åleine.
Har ugifte foreldre foreldreansvaret saman, men barnet bur fast berre saman med den eine, gjeld reglane i § 37.
Forslag til ny § 65
§ 65 Tvangsfullføring
For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminneleg verneting. Barnelova § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.
Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.
Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.
For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.
Skatteetaten ved Statens Innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.
Nåværende § 65
§ 65.Tvangsfullføring
Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.
Ny bestemmelse
§ 65 a Bruk av sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta i saker om tvangsfullføring
Før retten tek avgjerd om tvangsfullføring, kan den oppnemne ein sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta for å mekle eller ha samtalar med foreldra. Føremålet med meklinga eller samtalane er å få foreldra til å oppfylle pliktane sine frivillig. Retten kan fastsetje eit mandat for utføring av oppdraget. Retten skal setje ein frist for utføringa av oppdraget, normalt ikkje lenger enn to veker etter oppnemninga. Fristen kan forlengjast om retten meiner ei frivillig løysing mellom foreldra er mogeleg om meklinga eller samtalane held fram. Den som har fått oppdrag etter første leddet, skal innan fristen levere ei utgreiing med opplysningar om kva for tiltak som er setje i verk mv. Opplysningar om andre vesentlege omstende for saka skal gå fram av utgreiinga. I saker om tvangsfullføring gjeld § 61 første leddet nr. 3 tilsvarande.
Statsråden sender to forslag om delt bosted på høring. Som det foretrukne alternativet vil statsråden foreslå at delt bosted fremheves i loven ved at dette alternativet nevnes først som noe foreldrene kan avtale. Statsråden ønsker også å høre om delt bosted skal være utgangspunktet i loven når begge foreldrene har bodd sammen med barnet.
Delt bosted som utgangspunkt i loven er et vanskelig og viktig tema. Det er mange måter å håndtere et slikt forslag på og det kan være fornuftig i mange tilfeller. Delt bosted er omstridt. Mange av mine klienter har en klar oppfatning av at dette er det beste eller at det er noe man aldri kan gå med på. Det vekker sterke følelser og mange begrunner sine standpunkter med at de selv som barn hadde det og da ikke likte det eller at det fungerte godt. Et utgangspunkt i loven vil som alt annet bare skape debatt om når man går til retten. I det ligger det at fortsatt er det slik at bare domstolene kan bestemme hvilken løsning foreldrene skal følge om de ikke er enige. Familievernkontorene har ingen makt eller myndighet og er bare en arena for mekling. Heldigvis.
Dersom delt fast bosted er utgangspunktet så vil nok antallet slike situasjoner øke ettersom mange ikke ønsker å gå til retten. Det kan være fornuftig. Det psykologiske aspektet for barna er et helt eget tema og psykologforeningen har uttalt seg om at barn under 3 år ikke som utgangspunkt bør ha delt fast bosted:
Det som jeg mener er viktig å se på er når en slik ordning inntrer og ikke like mye om. De største problemene vi har i barneretten når vi skal rådgi foreldre i samlivsbrudd er det jeg kaller tvangskraftvakumet etter et samlivsbrudd. Ettersom bare dommer og forlik fra domstolene kan tvangsfullbyrdes er situasjonen som regel at den som tar seg tilrette har rett. Det er ingen regler som fullt ut hindrer en foreldrekrig som går ut over barna. Jeg tror ikke at man kan ha et utgangspunkt om delt fast bosted for barn over 3 år i loven med en tvangskraftbestemmelse inkludert. Det vil si at når foreldrene flytter så er utgangspunktet at begge foreldrene har lik rett og man må ikke ha posisjonskrig mht å flytte ut av huset osv. Problemet oppstår når det er påstander om vold, rus, overgrep ol. Hva gjør man da med et slikt utgangspunkt? Uten tvangskraft er utgangspunktet meningsløst. Med tvangskraft tar barna risiko for å måtte være hos en forelder som ikke bør ha omfattende kontakt. Man står da igjen med en fremheving uansett. Fremhev at dette er den foretrukne løsning i gitte omstendigheter. F.eks. hvor foreldrene bor i samme kommune eller i en definert nærhet til hverandre, hvor barna har fylt 3 år og hvor påstander om rus, vold (fysisk og psykisk) eller overgrep ikke er en del av saken. Som alltid med barneretten havner man da i en konkret vurdering i hver enkelt situasjon. Det man kanskje ville hatt større nytte av er en ressurskrevende modell som ville lignet på akuttvedtak i barneretten. En rett til rask behandling, gjerne innen 1 uke, i visse saker hvor midlertidig avgjørelse er nødvendig. Jeg har mange eksempler på en impotent tingrett som i en sak hvor den ene flytter til andre kanten av landet med barnet ikke må stå til rette i en begjæring om midlertidig avgjørelse før 5-6 mnd etter mottatt begjæring. Da har tingretten «laget» resultatet gjennom å la en uvurdert situasjon sette seg. En slik endring ville vært betydelig viktigere enn den som foreslås. Utgangspunktene må være underordnet retten til rask behandling av saken.
En annen måte å løse dette på er å gi varslingsplikten i § 42 mye strammere linjer. Hvis konsekvensen er større og den blir fulgt så burde tingrettene pålegges å vurdere en sak innen disse seks ukene er ute dersom begjæring sendes i løpet av de første to ukene. Saken kan behandles skriftlig hvis nødvendig. Selv om muntlig er å foretrekke vil skriftlig behandling i det minste være et skritt i riktig retning.
Fremhev gjerne delt bosted som foretrukket løsning, men la partene komme til forhandlingsbordet tidligere.
Jeg vil i allfall ha 60/40… eller, hva synes du om 30/70? Jeg er umiddelbart skeptisk når en klient tar kontakt med ønske om en viss brøk. Ryggmargsrefleksen min er at jeg blir tvilende til motivet for å komme til advokat. Hva er det som er det ønskelige resultatet? Er det mer tid med barnet eller er det å betale mindre barnebidrag? Domstolene eller advokatene for den saks skyld, opererer ikke med brøk eller prosenter. Går du til retten vil barnet få fast bosted hos den ene forelderen og et angitt samvær med den andre. Samværet angis i dager og timer så får de makter som har interesse i å oversette dette til brøk gjøre det. Barnerett er skreddersøm. Man skreddersyr en løsning som er bra for barnet basert på de kortene som er utdelt og da de livene foreldrene lever.
Konkrete problemer som skiftordninger osv. tilsier at man må strekke seg mot hvilke dager og i hvilke intervaler samværet skal være. Den enseste gangen jeg nevner brøk som advokat er når jeg tar meg i å si 50/50 i stedet for det korrekte «delt fast bosted.»
Jeg vil i allfall ha 60/40… eller, hva synes du om 30/70? Jeg er umiddelbart skeptisk når en klient tar kontakt med ønske om en viss brøk. Ryggmargsrefleksen min er at jeg blir tvilende til motivet for å komme til advokat. Hva er det som er det ønskelige resultatet? Er det mer tid med barnet eller er det å betale mindre barnebidrag? Domstolene eller advokatene for den saks skyld, opererer ikke med brøk eller prosenter. Går du til retten vil barnet få fast bosted hos den ene forelderen og et angitt samvær med den andre. Samværet angis i dager og timer så får de makter som har interesse i å oversette dette til brøk gjøre det. Barnerett er skreddersøm. Man skreddersyr en løsning som er bra for barnet basert på de kortene som er utdelt og da de livene foreldrene lever.
Konkrete problemer som skiftordninger osv. tilsier at man må strekke seg mot hvilke dager og i hvilke intervaler samværet skal være. Den enseste gangen jeg nevner brøk som advokat er når jeg tar meg i å si 50/50 i stedet for det korrekte «delt fast bosted.»
Prop. 14 L: (2009–2010) Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak) Endringer i barnelova mv. (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.) Tilråding fra Barne- og likestillingsdepartementet av 9. oktober 2009, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Stoltenberg II)
Jeg håper dette gir et lite innblikk i hvordan lover og lovendringer blir til og hvorfor det ikke er en ny barnelov som er vedtatt, men en endring i Barneloven av 1981. Går du nøye inn i dokumentasjonen så vil du se at flere av forslagene i NOU 2008:9 ikke har resultert i en lovendring.
Prop. 14 L: (2009–2010) Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak) Endringer i barnelova mv. (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.) Tilråding fra Barne- og likestillingsdepartementet av 9. oktober 2009, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Stoltenberg II)
Jeg håper dette gir et lite innblikk i hvordan lover og lovendringer blir til og hvorfor det ikke er en ny barnelov som er vedtatt, men en endring i Barneloven av 1981. Går du nøye inn i dokumentasjonen så vil du se at flere av forslagene i NOU 2008:9 ikke har resultert i en lovendring.
I statsråd i dag, 09.04.2010 har endringer i barneloven fått forskjellige ikrafttredelsesdatoer.
Endringene i barneloven § 3 første og tredje ledd, § 30 tredje ledd, § 44 andre ledd samt endringene i arveloven § 4 første ledd trer i kraft straks. Endringene i pasientrettighetsloven § 4-4 trer i kraft 1. mai 2010. Endringene i barneloven § 36, § 42 første ledd og § 43 andre ledd fjerde punktum trer først i kraft 1. juli 2010
Det er altså nå avgjort at delt bosted etter 1. juli 2010 kan idømmes av domstolene. Dette vil kunne få stor praktisk betydning, men man skal ikke glemme at det vil utvikles flere vilkår for at dette skal idømmes og vil neppe være en ofte brukt mulighet.
§ 36. Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
En annen praktisk bestemmelse er bestemmelse om varsling før flytting trer i kraft i sommer, 1. juli, er bestemmelsen om at det skal varsles før flytting:
§ 42 første ledd skal lyde:
Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.
Fast bosted er det man i dag kaller daglig omsorg. Dette er begrepet som benyttes i retten, men det har ikke noe annet innhold enn begrepet «daglig omsorg.» Dette får selvfølgelig også betydning for ordbruken «delt omsorg» som korrekt heter «delt bosted» eller «delt fast bosted.» I dagligtale er det en del som kaller dette 50/50. Brøk eller prosentregning har som regel sammenheng med de støtteordninger NAV har. Retten idømmer ikke 60/40 eller andre brøker og prosenter, de forholder seg til dager og rytme i avviklingen. F.eks. torsdag til søndag, annenhver uke.
En vanlig påstand for retten er derfor:
1. Barnets navn, født dato, skal bo fast sammen med sin far/mor, Navn.
2. Barnets navn, født dato, skal ha samvær med sin far/mor, Navn, fastsatt etter retten skjønn.
Saksomkostningspåstanden utformes vanligvis på èn av disse måtene:
3. Navn dømmes til å betale sakens omkosninger.
3. Navn (motparten) tilkjennes sakens omkostninger.
Begge formuleringene betyr at du som saksøker eller saksøkt mener at den andre skal betale saksomkostningene.