Statsborgerskap er mer enn bare et juridisk dokument. Det er en identitet, en tilhørighet og en kilde til rettigheter og plikter. Men hvordan blir statsborgerskap bestemt ved fødsel? Hvilke prinsipper ligger bak tildelingen av statsborgerskap rundt om i verden? I denne bloggposten skal vi se nærmere på territorialprinsippet, nedstammingsprinsippet og domisilprinsippet – tre sentrale prinsipper som styrer tildelingen av statsborgerskap ved fødsel.
Territorialprinsippet: Fødselsstedets betydning Territorialprinsippet går ut på at hvis du blir født i et land, har du rett til statsborgerskap i dette landet. USA er et kjent eksempel på et land som følger dette prinsippet. Hvis du blir født på amerikansk jord, uansett hvem foreldrene dine er eller hvor de kommer fra, blir du automatisk amerikansk statsborger.
Nedstammingsprinsippet: Foreldrenes statsborgerskap teller Nedstammingsprinsippet, også kjent som jus sanguinis, innebærer at en person ved fødsel får samme statsborgerskap som sine foreldre. Norge er et eksempel på et land som hovedsakelig følger nedstammingsprinsippet. Ifølge Statsborgerloven § 4, blir et barn norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger.
Domisilprinsippet: Foreldrenes bosted avgjør Domisilprinsippet går ut på at barnet får statsborgerskap i det landet foreldrene er bostedsregistrert i, uavhengig av hvor barnet faktisk blir født.
Norge har også en interessant tilnærming til territorialprinsippet når det gjelder hittebarn. Ifølge den norske statsborgerloven blir hittebarn som blir funnet i Norge, betraktet som norske statsborgere inntil annet blir bevist.
