Habilitet i sakkyndig arbeid – viktig for tilliten til rettsprosessen

Habilitet i sakkyndig arbeid – viktig for tilliten til rettsprosessen

Når en sak skal avgjøres av domstolen, kan det være nødvendig å oppnevne en sakkyndig for å gi faglige vurderinger. Imidlertid er det viktig å være oppmerksom på habilitetsspørsmål i forbindelse med oppnevningen av en sakkyndig. Habilitet er en forutsetning for at tilliten til rettsprosessen skal opprettholdes.

Ifølge tvisteloven § 25-3 tredje ledd skal ikke en inhabil person oppnevnes som sakkyndig i en sak. Dette innebærer blant annet at en person som ville vært inhabil som dommer i saken heller ikke kan oppnevnes som sakkyndig.

Domstolloven har også bestemmelser om habilitet som gjelder for sakkyndige, og den sakkyndige kan være inhabil hvis vedkommende har en tilknytning til saken eller en av partene som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes uhildethet. Det kan for eksempel være hvis den sakkyndige har handlet på vegne av en part i en annen sammenheng tilknyttet saken.

I tillegg til de spesifikke habilitetsbestemmelsene, gir domstolloven § 108 en generell regel om inhabilitet når det foreligger andre særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes uhildethet. Dette innebærer at en sakkyndigs habilitet også må vurderes ut ifra om det foreligger slike særegne omstendigheter.

Selv om en sakkyndig har vært involvert i saken i en lavere instans, kan vedkommende fortsatt oppnevnes i ankeinstansen. Dette kan være hensiktsmessig fordi den sakkyndige allerede kjenner saken og ikke er helt fremmed for foreldrene og barnet. Imidlertid må det vurderes konkret av domstolen om den tidligere involveringen gjør at den sakkyndige må regnes som inhabil.

Habilitet er en viktig faktor for å opprettholde tilliten til rettsprosessen og rettssikkerheten. Det er derfor avgjørende at både dommere og sakkyndige er bevisste på habilitetsbestemmelsene og unngår å opptre på en måte som kan svekke tilliten til deres uhildethet.

Dommerens plikt til å undersøke og legge til rette for forlik

Etter barneloven § 59, 2. ledd så har dommeren en selvstendig plikt til under saken å undersøke om det er mulig å få i stand et forlik. Bestemmelsen bygger på en gjengs oppfatning av at de fleste barn og foreldre lever bedre med en løsning de har blitt enige om enn en løsning som har blitt påtvunget dem. Skreddersøm istedet for kakekutter.

Dersom dommeren ser at det er mulig å få til et forlik så inntrer også en plikt til å tilrettelegge for dette. Dommeren står veldig fritt til om det er fornuftig å avbryte en hovedforhandling etter partsforklaringer, etter vitneførsel eller rett og slett ta det før hovedforhandlingen starter. Jeg har størst sans for umiddelbare forliksforhandlinger siden partsforklaringene nesten alltid tilspisser saken og gjør et forlik vanskeiligere. Likevel er det noen ganger at det først er etter vitneførselen at den ene parten forstår at han eller hun vil være bedre tjent med å inngå en forliksbasert løsning.

Det er selvfølgelig ikke slik at det bare er under hovedforhandlingen dommer skal søke og tilrettelegge for forlik. Dette gjelder hele tiden etter tingretten har mottatt saken. De fleste dommere ivaretar denne oppgaven godt ved at det gjennomføres ett eller flere saksforberedende møter hvor midlertidige løsninger blir utprøvd og evaluert. Slike utprøvninger er i min erfaring utrolig viktige og hjelper ofte til at saken løses uten at det avsies dom.

Dommerens plikt til å undersøke og legge til rette for forlik

Etter barneloven § 59, 2. ledd så har dommeren en selvstendig plikt til under saken å undersøke om det er mulig å få i stand et forlik. Bestemmelsen bygger på en gjengs oppfatning av at de fleste barn og foreldre lever bedre med en løsning de har blitt enige om enn en løsning som har blitt påtvunget dem. Skreddersøm istedet for kakekutter.

Dersom dommeren ser at det er mulig å få til et forlik så inntrer også en plikt til å tilrettelegge for dette. Dommeren står veldig fritt til om det er fornuftig å avbryte en hovedforhandling etter partsforklaringer, etter vitneførsel eller rett og slett ta det før hovedforhandlingen starter. Jeg har størst sans for umiddelbare forliksforhandlinger siden partsforklaringene nesten alltid tilspisser saken og gjør et forlik vanskeiligere. Likevel er det noen ganger at det først er etter vitneførselen at den ene parten forstår at han eller hun vil være bedre tjent med å inngå en forliksbasert løsning.

Det er selvfølgelig ikke slik at det bare er under hovedforhandlingen dommer skal søke og tilrettelegge for forlik. Dette gjelder hele tiden etter tingretten har mottatt saken. De fleste dommere ivaretar denne oppgaven godt ved at det gjennomføres ett eller flere saksforberedende møter hvor midlertidige løsninger blir utprøvd og evaluert. Slike utprøvninger er i min erfaring utrolig viktige og hjelper ofte til at saken løses uten at det avsies dom.