Samvær under tilsyn: sakkyndiges utredning

Samvær under tilsyn: sakkyndiges utredning

Samvær under tilsyn kan være en nødvendig løsning i tilfeller der barnets beste krever ekstra oppfølging. Det kan være situasjoner hvor samværsforelderen har utfordringer knyttet til rus eller psykisk helse, eller der det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene. I slike situasjoner kan det være behov for at en offentlig oppnevnt tilsynsperson er til stede under samværet.

Det finnes to typer samvær under tilsyn: beskyttet tilsyn og støttet tilsyn. Beskyttet tilsyn brukes når barnet trenger overvåking under samværet, og kan være aktuelt i situasjoner der samværsforelderen har hatt problemer med rus eller psykisk lidelse. Støttet tilsyn brukes derimot for å støtte barnet, forelderen eller familien under samværet, og kan være aktuelt når barnet og samværsforelderen skal etablere kontakt eller der det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene.

Det er viktig å påpeke at domstolen kun kan pålegge tilsyn under samvær i særlige tilfeller og der hensynet til barnets behov tilsier det. Det er også viktig å ha klare retningslinjer for hvem som skal sørge for at en tilsynsperson blir oppnevnt i de ulike situasjonene. Barneverntjenesten i kommunen barnet har fast bosted har ansvaret for å sørge for oppnevning av tilsynsperson i tilfeller der det er pålagt beskyttet tilsyn, mens Barne-, ungdoms- og familieetaten ved regionskontoret har ansvaret for oppnevning ved støttet tilsyn.

Når det gjelder utredning i forbindelse med samvær under tilsyn, kan den sakkyndige utføre grundige vurderinger av hvordan samværet vil påvirke barnet. Dette er spesielt viktig i tilfeller der barnet tidligere har hatt samvær, og opplevelsen av samværet kan ha vært ubekvemt, forvirrende eller skremmende. I tilfeller der barnet har vært utsatt for eller vitne til vold, kan den sakkyndige vurdere skadevirkningene dette kan ha hatt og nøye vurdere om samvær med tilsyn vil være til det beste for barnet.

Sakkyndiges kompetanse

Sakkyndiges kompetanse

Å bli oppnevnt som sakkyndig er en tillitserklæring som krever stor kompetanse og erfaring. Selv om det ikke finnes formelle krav for å bli sakkyndig, er det krav om at den sakkyndige skal ha “nødvendig kyndighet og erfaring”. Det er opp til den sakkyndige selv å vurdere om egen kompetanse er tilstrekkelig til å utføre arbeidet.

For å sikre at sakkyndige har nødvendig kompetanse, administrerer Norsk Psykologforening et register over sakkyndige som har gjennomført et toårig utdanningsprogram for barnefaglig sakkyndighetsarbeid. Dette programmet er hovedsakelig for psykologer og leger som har interesse for arbeid som sakkyndige i saker etter barnevernloven og barneloven. Sakkyndige som blir brukt i barnesaker er i all hovedsak psykologer med klinisk erfaring fra arbeid med barn eller leger med spesialitet i barnepsykiatri.

Det er også krav til vedlikeholdsaktivitet for å stå oppført i registeret, og dette sikrer at sakkyndige holder seg oppdatert på fagfeltet sitt.

Når det gjelder valg av sakkyndige, har barneloven ikke spesialregler for hvem eller hvor mange som kan oppnevnes. Som hovedregel skal det bare oppnevnes én sakkyndig etter tvisteloven, men i visse tilfeller kan domstolen oppnevne flere sakkyndige hvis sakens betydning eller andre forhold ved saken tilsier det. Dette må likevel ikke føre til uforholdsmessige kostnader eller forsinkelser.

Det er viktig at partene har rett til å uttale seg om valget av sakkyndig. Dette følger av de generelle reglene om kontradiksjon, og forutsetningsvis av tvisteloven § 25-3 andre ledd tredje punktum. Dette gir partene en mulighet til å påvirke hvem som blir oppnevnt som sakkyndig, og kan bidra til at man får en sakkyndig som har nødvendig kompetanse og erfaring.

Det er altså klart at kompetansen til sakkyndige er svært viktig i saker som gjelder barn, og det er derfor viktig at man har et register over sakkyndige som har gjennomgått nødvendig utdanning og som holder seg oppdatert på fagfeltet sitt. Dette, sammen med muligheten for partene til å uttale seg om valget av sakkyndig, bidrar til å sikre at man får en sakkyndig med nødvendig kompetanse og erfaring.

Habilitet i sakkyndig arbeid – viktig for tilliten til rettsprosessen

Habilitet i sakkyndig arbeid – viktig for tilliten til rettsprosessen

Når en sak skal avgjøres av domstolen, kan det være nødvendig å oppnevne en sakkyndig for å gi faglige vurderinger. Imidlertid er det viktig å være oppmerksom på habilitetsspørsmål i forbindelse med oppnevningen av en sakkyndig. Habilitet er en forutsetning for at tilliten til rettsprosessen skal opprettholdes.

Ifølge tvisteloven § 25-3 tredje ledd skal ikke en inhabil person oppnevnes som sakkyndig i en sak. Dette innebærer blant annet at en person som ville vært inhabil som dommer i saken heller ikke kan oppnevnes som sakkyndig.

Domstolloven har også bestemmelser om habilitet som gjelder for sakkyndige, og den sakkyndige kan være inhabil hvis vedkommende har en tilknytning til saken eller en av partene som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes uhildethet. Det kan for eksempel være hvis den sakkyndige har handlet på vegne av en part i en annen sammenheng tilknyttet saken.

I tillegg til de spesifikke habilitetsbestemmelsene, gir domstolloven § 108 en generell regel om inhabilitet når det foreligger andre særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes uhildethet. Dette innebærer at en sakkyndigs habilitet også må vurderes ut ifra om det foreligger slike særegne omstendigheter.

Selv om en sakkyndig har vært involvert i saken i en lavere instans, kan vedkommende fortsatt oppnevnes i ankeinstansen. Dette kan være hensiktsmessig fordi den sakkyndige allerede kjenner saken og ikke er helt fremmed for foreldrene og barnet. Imidlertid må det vurderes konkret av domstolen om den tidligere involveringen gjør at den sakkyndige må regnes som inhabil.

Habilitet er en viktig faktor for å opprettholde tilliten til rettsprosessen og rettssikkerheten. Det er derfor avgjørende at både dommere og sakkyndige er bevisste på habilitetsbestemmelsene og unngår å opptre på en måte som kan svekke tilliten til deres uhildethet.

Bruk av sakkyndige i domstolen – hva du trenger å vite

Bruk av sakkyndige i domstolen – hva du trenger å vite

I en foreldretvistsak kan det være vanskelig å komme til enighet om spørsmål som gjelder barnets omsorg, bosted og samvær. Ofte er det et høyt konfliktnivå mellom foreldrene, og noen ganger kan det være påstander om vold, overgrep, rus eller psykiatri som gjør saken ekstra kompleks. I slike tilfeller kan det være nødvendig å oppnevne en sakkyndig for å få den nødvendige fagkunnskapen og hjelpen til å løse saken.

Reglene for bruk av sakkyndige i domstolen er regulert både i barneloven og i de alminnelige reglene i domstolloven og tvisteloven. Barnet er ikke part i saken, men barnets interesser skal alltid være hovedfokus for alle involverte parter. Derfor kan en sakkyndig bli oppnevnt av domstolen for å bidra til å finne den beste løsningen for barnet.

En sakkyndig kan ha flere roller i en foreldretvistsak. Domstolen kan oppnevne en sakkyndig til å være med i de saksforberedende møtene eller til å bistå i meklingen mellom partene. En sakkyndig kan også bli oppnevnt for å utføre en utredning av forholdene rundt barnet og gi en vurdering av hva som vil være den beste løsningen for barnet. Dommeren kan også la seg bistå av en sakkyndig eller la en sakkyndig ha samtaler med barnet alene.

Det er viktig å påpeke at oppnevning av en sakkyndig kan være en svært inngripende prosess for de involverte parter. En avgjørelse i en foreldretvistsak kan få store konsekvenser for både foreldrene og barnet. Derfor er det viktig å ha tillit til den sakkyndige som blir oppnevnt og at alle involverte parter har mulighet til å gi sin tilbakemelding på utredningen som blir utført.

Til slutt vil vi nevne at det er også mulig å prøve ut en foreløpig avtale for en nærmere bestemt tid, og domstolen kan oppnevne en sakkyndig til å veilede partene i prøveperioden. Dette kan være en god løsning for å finne ut hva som fungerer best for barnet på kort sikt før man tar en endelig beslutning om saken.

Oppnevning av en sakkyndig kan være en viktig og nødvendig del av en foreldretvistsak, spesielt når det er behov for fagkunnskap som domstolen ikke har. Men det er viktig å huske på at det er barnets interesser som skal være i fokus, og at alle parter må ha tillit til den sakkyndige som blir oppnevnt.

Sakkyndige i foreldretvistsaker: En veileder for oppnevning og bruk

Sakkyndige i foreldretvistsaker: En veileder for oppnevning og bruk

Domstolen har et viktig ansvar for å sikre at saker blir tilstrekkelig opplyst. I en foreldretvistsak kan domstolen ha behov for å tilføre saken fagkyndighet. Dette kan skje på ulike måter, for eksempel ved at domstolen settes med fagkyndige meddommere eller ved å oppnevne sakkyndige.

En sakkyndig kan bidra med sin fagkunnskap i saken gjennom å mekle, veilede partene eller ved å utrede faktiske forhold. Dette kan være spesielt relevant i tilfeller der domstolen oppnevner sakkyndig for å utarbeide en sakkyndigrapport etter barneloven § 61 første ledd nr. 3. Den sakkyndiges oppgave i disse tilfellene er å utrede faktiske forhold i saken i tråd med et mandat som domstolen fastsetter.

Det er viktig å merke seg at den sakkyndige ikke skal vurdere eller konkludere i de rettslige spørsmålene i saken, heller ikke ta stilling til lovens vilkår. Sakkyndige som oppnevnes av domstolen eller engasjeres av en privat part, kan gjøre seg kjent med saksgangen i og behandlingen av foreldretvistsaker gjennom Domstoladministrasjonens veileder om foreldretvister.

Bufdir har på oppdrag fra departementet utarbeidet en veileder i samarbeid med Barnesakkyndig kommisjon og Forening for sakkyndige psykologer (FOSAP). Veilederen handler primært om tilfeller der domstolen oppnevner sakkyndig for å utarbeide en sakkyndigrapport etter barneloven § 61 første ledd nr. 3. Målgruppen for veilederen er primært sakkyndige oppnevnt av domstolen, men den kan også være nyttig for domstolene og private parter.

Det er viktig å merke seg at i noen tilfeller ønsker en eller begge foreldre å engasjere en egen sakkyndig, og i så fall er det den private part som er oppdragsgiver og som utarbeider et mandat. Hvorvidt en rapport fra privat engasjert sakkyndig legges frem i domstolen, beror på hvorvidt parten ønsker dette.

Barnesakkyndig kommisjon vil kunne bruke veilederen som et bakgrunnsdokument for vurdering av den enkelte sakkyndigrapports kvalitet. Det er viktig å ha klare retningslinjer og standarder for hvordan sakkyndige arbeider og utarbeider sine rapporter i foreldretvistsaker. Veilederen vil kunne bidra til å sikre at sakkyndige utfører sitt arbeid på en faglig forsvarlig måte, og at rapportene som utarbeides, gir et mest mulig korrekt og nyansert bilde av situasjonen.

Saker etter barneloven og lov om barneverntjenester: Praktiske og juridiske spørsmål ved samtidig behandling

Saker etter barneloven og lov om barneverntjenester: Praktiske og juridiske spørsmål ved samtidig behandling

Retten kan få inn saker etter barneloven hvor det samtidig er reist sak om inngrep etter lov om barneverntjenester. Dette kan skape kompliserte og viktige spørsmål, og det er derfor viktig å klargjøre situasjonen tidlig i prosessen. I dette blogginnlegget vil vi se nærmere på hva som skjer når det reises saker etter både barneloven og lov om barneverntjenester.

Hva skjer når det reises saker etter begge lovene?

Når det reises saker etter både barneloven og lov om barneverntjenester, kan dette skape kompliserte og viktige spørsmål som må avklares tidlig i prosessen. Det er derfor viktig å ha en god plan og en effektiv prosess for å unngå unødige prosesser.

Grensen mellom de to sakstypene reiser kompliserte spørsmål, og det kan ha stor betydning for en hensiktsmessig, effektiv og prosessøkonomisk behandling at det investeres tid i slik avklaring. Dette kan også hjelpe med samordning og fornuftig rekkefølge, slik at unødige prosesser kan unngås.

Kan sakene forenes til felles behandling?

Nei, sakene kan ikke forenes til felles behandling, jf. tvisteloven § 36-1 (1). Dette betyr at det må behandles som separate saker, selv om det kan være overlapping mellom sakene.

Hvordan påvirker dette foreldrenes rettigheter?

Dersom barnet allerede er tatt under barneverntjenestens omsorg, vil avgjørelsen etter barneloven først og fremst ha betydning for hvem av foreldrene som er i posisjon til å kreve tvangsvedtaket etter barnevernloven opphevet. Foreldre har rettslig interesse i spørsmål etter barneloven selv om det er fattet et tvangsvedtak etter barnevernloven.

Dersom barnets «faste bosted» etter barneloven flyttes fra en forelder til en annen etter at tvangsvedtak i barnevernssak er fattet, må behandlingen av krav om opphevelse av omsorg/tilbakeføring til den andre forelderen etter barnevernloven starte i fylkesnemnda som første instans, se blant annet Rt. 2004 side 875.

Hvordan kan retten håndtere midlertidige hastevedtak?

I tilfeller der barnet er tatt under omsorg ved et midlertidig hastevedtak etter barnevernloven, kan en rask midlertidig kjennelse etter barneloven § 60, hvor barnets faste bosted flyttes fra den forelder som tvangsinngrepet er rettet mot til den andre, føre til at hastevedtaket etter barnevernloven oppheves, og forslag om omsorgsovertakelse ikke fremmes eller trekkes. Der det ligger til rette for det, vil en rask behandling i tingretten kunne spare alle involverte for unødige prosesser.

Det er viktig å være oppmerksom på saker der fylkesnemnda har behandlet spørsmål om én forelder etter en omsorgsovertakelse fra den andre, kan være midlertidig fosterhjem for sitt eget barn, nettopp i påvente av en endring i posisjoner mellom foreldre etter barneloven. Fylkesnemndas slutning hva gjelder dette spørsmålet kan overprøves av domstolen.

I sum er det avgjørende å avklare om det allerede er en pågående sak etter barnevernloven som gjelder de samme barna, da dette vil ha stor betydning for hvordan saken skal behandles. Det er viktig å investere tid i slik avklaring for å sikre en hensiktsmessig, effektiv, skånsom og prosessøkonomisk behandling, slik at unødige prosesser kan unngås.