Høyesteretts dom om farskap og jurisdiksjon i utenlandssaker

hva er høyesteretts dom om farskap og jurisdiksjon, hva betyr høyesteretts dom for tidligere juridisk far, kan en tidligere juridisk far kreve samvær, hva er barneloven § 82, hva skjer når et barn flytter til utlandet under en foreldretvist, hva er Haagkonvensjonen 1996, har norske domstoler jurisdiksjon når barnet flytter ut av landet, hva innebærer EMK artikkel 8 i foreldretvister, hvordan påvirker en farskapssak foreldrerettigheter, kan en far miste foreldrerettigheter etter en farskapstest, hvordan påvirker flytting til utlandet foreldreansvar, har norske domstoler myndighet etter barnet flytter til utlandet, hva sier domstolloven § 34 om jurisdiksjon, kan en ikke-biologisk far ha rett til samvær, hvordan avgjør Høyesterett foreldretvister med utenlandske aspekter, hva skjer med foreldreansvar når barnet flytter til utlandet, hva er betydningen av vanlig bosted i barneloven, kan norsk domstol behandle foreldretvister når barnet bor i utlandet, hva sier høyesteretts flertall om jurisdiksjon, hva mener mindretallet i Høyesterett om jurisdiksjon i utlandssaker, kan samværsrett gis basert på EMK artikkel 8, hvordan påvirker internasjonal barnerett norske domstoler, hva sier barneloven om samværsrett for tidligere far, når gjelder Haagkonvensjonen 1996, kan en dom fra norsk rett håndheves i utlandet, hva er reglene for flytting med barn etter samlivsbrudd, hva er barnets beste i saker om utenlandsflytting, kan norske domstoler stoppe flytting til utlandet, hva er vilkårene for å miste foreldrerettigheter, kan en far kreve foreldreansvar etter tap av farskap, har en tidligere far rett til samvær i utlandet, hvilke rettigheter har en far hvis barnet flytter til utlandet, hvordan påvirker internasjonale konvensjoner foreldretvister, hva sier menneskerettsloven om foreldrerettigheter, hva er det juridiske grunnlaget for foreldreansvar, hvordan påvirker barnebortføring jurisdiksjon, hva betyr samværsrett i internasjonale foreldretvister, hvordan behandles foreldretvister når barnet bor utenlands, kan en norsk domstol avsi dom når barnet bor i Guatemala, hva skjer med foreldreansvar hvis barnet flytter utenlands, hva er konsekvensene av Haagkonvensjonen for norske domstoler, kan en tidligere far få foreldreansvar etter tap av biologisk farskap, hvordan påvirker flytting til utlandet en pågående foreldretvist, kan en far kreve del i foreldreansvaret etter at barnet flytter, hvordan fungerer jurisdiksjon i barnerettssaker, hva er prosedyrene for å fastsette samvær etter barnet flytter til utlandet, kan et barn flytte til utlandet uten den andre forelderens samtykke, hva sier norsk lov om foreldretvister med internasjonale elementer.

Høyesteretts dom HR-2022-847-A fra 27. april 2022 er en prinsipiell avgjørelse som klargjør juridiske spørsmål rundt en tidligere juridisk fars rettigheter til et barn og prosessuelle spørsmål om norsk jurisdiksjon i foreldretvister når barnets bosted flyttes til utlandet. Saken belyser både betydningen av farskapet etter at det er fastslått at den juridiske faren ikke er den biologiske faren, samt spørsmålet om norske domstolers jurisdiksjon når barnet flytter til et land som ikke er tilknyttet Haagkonvensjonen fra 1996, slik som Guatemala.

Farskapets betydning

En enstemmig Høyesterett konkluderte med at barneloven ikke ga mannen rettigheter knyttet til foreldreansvar eller fast bosted etter at det var fastslått at han ikke var barnets biologiske far. Siden mannens juridiske status som far var bortfalt, kunne han ikke kreve foreldreansvar eller at barnet skulle bo fast hos ham. Likevel ble han tilkjent samværsrett basert på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 8, som sikrer retten til familieliv. Dette understreker betydningen av å vurdere den faktiske relasjonen mellom barnet og den tidligere juridiske faren.

Jurisdiksjon når barnets bosted flyttes til utlandet

Et sentralt tema i saken var om norske domstoler kunne beholde jurisdiksjon når barnet flyttet til Guatemala, et land som ikke er medlem av 1996 Haagkonvensjonen om foreldremyndighet og barnebeskyttelse. Barneloven § 82 første ledd regulerer dette spørsmålet og fastsetter at en sak kan reises for norsk domstol dersom barnet har vanlig bosted i Norge på tidspunktet for sakens anleggelse.

Flertallet i Høyesterett (dommerne Falch, Sæther og Webster) mente at norske domstoler hadde beholdt jurisdiksjon, selv etter at barnet flyttet til Guatemala. De baserte seg på domstolloven § 34, som sier at når en sak først er tatt opp for en norsk domstol, beholder domstolen jurisdiksjonen, uavhengig av senere endringer i barnets bosted. Dette betyr at så lenge saken ble anlagt mens barnet hadde vanlig bosted i Norge, kan norske domstoler fortsette å behandle saken.

Mindretallets syn

To dommere var uenige med flertallet. Dommer Steinsvik mente at norsk jurisdiksjon falt bort da barnet etablerte vanlig bosted i Guatemala, ettersom barneloven § 82 forutsetter at jurisdiksjonen følger barnets vanlige bosted. Hun mente at lovens ordlyd og forarbeider peker på at domstolen mister jurisdiksjon når barnet flytter permanent til et annet land. Dommer Falkanger argumenterte på lignende måte, men mente at domstolloven § 34 ikke kan brukes som grunnlag for å beholde jurisdiksjonen.

Viktige momenter i dommen

Denne avgjørelsen gir viktig rettsavklaring på to områder:

  1. Farskapets juridiske status: Når en tidligere far mister sin juridiske status som forelder, kan han ikke lenger kreve rettigheter etter barneloven, men EMK kan gi grunnlag for å tilkjenne samværsrett basert på retten til familieliv.
  2. Norsk jurisdiksjon i foreldretvister med internasjonale aspekter: Høyesteretts flertall avgjorde at norske domstoler kan beholde jurisdiksjon selv om barnet flytter til et land utenfor Haagkonvensjonen, så lenge saken er innledet mens barnet bodde i Norge.

Dommen illustrerer hvordan nasjonal lovgivning og internasjonale menneskerettigheter kan samspille i komplekse saker om barns rettigheter og foreldretvister, og den gir viktige føringer for hvordan slike saker skal håndteres fremover.


Innlegget på engelsk:

Supreme Court ruling on paternity and jurisdiction in international cases

The Supreme Court ruling HR-2022-847-A from April 27, 2022, is a landmark decision that clarifies legal issues concerning the rights of a former legal father to a child and procedural questions regarding Norwegian jurisdiction in custody disputes when the child’s residence is moved abroad. The case highlights both the significance of fatherhood after it has been established that the legal father is not the biological father, as well as the issue of Norwegian courts’ jurisdiction when the child moves to a country that is not a party to the 1996 Hague Convention, such as Guatemala.

The significance of fatherhood

A unanimous Supreme Court concluded that the Children Act did not grant the man any rights related to parental responsibility or permanent residence after it was determined that he was not the child’s biological father. Since the man’s legal status as the father had ceased, he could not claim parental responsibility or that the child should live with him permanently. However, he was granted visitation rights based on Article 8 of the European Convention on Human Rights (ECHR), which guarantees the right to family life. This underscores the importance of considering the actual relationship between the child and the former legal father.

Jurisdiction when the child’s residence is moved abroad

A key issue in the case was whether Norwegian courts could retain jurisdiction when the child moved to Guatemala, a country that is not a party to the 1996 Hague Convention on parental responsibility and child protection. Section 82, first paragraph, of the Children Act regulates this matter and stipulates that a case can be brought before a Norwegian court if the child had habitual residence in Norway at the time the case was initiated.

The majority of the Supreme Court (Justices Falch, Sæther, and Webster) held that Norwegian courts retained jurisdiction even after the child moved to Guatemala. They based their decision on Section 34 of the Courts Act, which states that once a case is initiated before a Norwegian court, the court retains jurisdiction regardless of subsequent changes in the child’s residence. This means that as long as the case was initiated while the child had habitual residence in Norway, Norwegian courts can continue to hear the case.

The minority’s view

Two justices disagreed with the majority. Justice Steinsvik argued that Norwegian jurisdiction ceased when the child established habitual residence in Guatemala, as Section 82 of the Children Act presupposes that jurisdiction follows the child’s habitual residence. She argued that the wording of the law and its preparatory works indicate that the court loses jurisdiction when the child permanently moves to another country. Justice Falkanger argued similarly, but contended that Section 34 of the Courts Act cannot be used as a basis for retaining jurisdiction.

Key points of the ruling

This decision provides important legal clarification on two areas:

  1. The legal status of fatherhood: When a former father loses his legal status as a parent, he can no longer claim rights under the Children Act, but the ECHR may provide grounds for granting visitation rights based on the right to family life.
  2. Norwegian jurisdiction in custody disputes with international aspects: The Supreme Court’s majority ruled that Norwegian courts can retain jurisdiction even if the child moves to a country outside the Hague Convention, as long as the case was initiated while the child lived in Norway.

The ruling illustrates how national legislation and international human rights can interact in complex cases concerning children’s rights and custody disputes, and it provides important guidance on how such cases should be handled going forward.

HR-2022-847-A

Hva er foreldreansvar og hvordan påvirkes det av biologisk farskap?, Kan en ikke-biologisk far få samværsrett i Norge?, Hva sier norsk jurisdiksjon om barnerettssaker?, Hvordan håndterer norske domstoler internasjonal barnerett?, Hvilken rolle spiller barneloven i foreldreansvarstvister?, Hva innebærer domstolloven § 34 for barnerettssaker?, Hvordan påvirker EMK artikkel 8 retten til familieliv?, Hvordan behandles flytting med barn over landegrenser rettslig?, Hva skjer når det er tvist om foreldreansvar etter skilsmisse?, Hvilken myndighet har norske domstoler i internasjonale samværssaker?, Hva er rettighetene for steforeldre i Norge?, Hvordan fastsettes barnets beste i rettssaker?, Hvordan kan grenseoverskridende samvær organiseres?, Hva kreves for å endre farskap juridisk?, Hvilke utfordringer følger med juridisk håndtering av internasjonal flytting med barn?, Hvordan håndheves samværsrett over landegrenser?, Hva innebærer en DNA-test for farskap i rettssaker?, Hvordan påvirker en endring i farskap foreldreansvaret?, Hva er Haagkonvensjonens rolle i barnebortføringssaker?, Hvordan søker man om tilbakeføring av barn?, Hva er sakskostnader i barnerettssaker?, Hvilken betydning har psykologspesialisters uttalelser i barnerettssaker?, Kan foreldreansvar deles uten biologisk tilknytning?, Hvordan er rettskraftige dommer i farskapssaker avgjørende?, Hva skjer når et barn flytter til et annet land under en rettstvist?, Hva er konsekvensene av ulovlig barnebortføring?, Hvordan kan internasjonalt samvær reguleres juridisk?, Hvordan påvirker flytting med barn foreldreansvar og samværsrett?, Hvilke rettigheter har biologiske foreldre i internasjonale barnerettssaker?, Hvordan løses tvister om foreldreansvar på tvers av landegrenser?, Kan en ikke-biologisk far kreve foreldreansvar?, Hvilke faktorer vurderes i avgjørelsen om barnets beste?, Hvordan påvirker en flytting barnets vanlige bosted juridisk?, Hva er prosedyren for å endre farskap i Norge?, Hvordan kan steforeldre sikre samværsrett?, Hva menes med retten til familieliv under EMK?, Hvordan vurderes psykologspesialisters rapporter i retten?, Hvilke utfordringer møter foreldre i internasjonale samværstvister?, Hva innebærer sakskostnader for partene i en barnerettstvist?, Hvordan beskyttes barnets rettigheter i internasjonale foreldretvister?

Denne Høyesterettsdommen omhandler en kompleks og følsom sak relatert til barnerett, foreldreansvar og samvær. Sakens kjerne dreier seg om jurisdiksjons- og foreldreansvarsspørsmål som oppstår når et barns biologiske far ikke lenger er anerkjent som faren, og barnet flytter til et annet land sammen med moren. Mens saken var under behandling, flyttet moren og barnet fra Norge til et annet land, noe som reiste spørsmål om norske domstolers jurisdiksjon til å fortsette behandlingen av saken.

Høyesterett kom til at norske domstoler hadde jurisdiksjon til å behandle saken til den var avsluttet, basert på at saken ble reist mens barnet var bosatt i Norge. Dette ble begrunnet med henvisning til barneloven § 82 i sammenheng med domstolloven § 34, som tilsier at domsmyndighet ikke bortfaller under sakens gang selv om partene flytter fra landet.

Flertallet i Høyesterett fant videre at barneloven ikke ga mannen rettigheter overfor barnet i form av fast bosted eller del i foreldreansvaret, siden han ikke lenger var anerkjent som barnets forelder etter lovens forstand. Han ble imidlertid tilkjent samvær med barnet med grunnlag i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, som omhandler retten til respekt for privat- og familieliv.

Saken reiser viktige spørsmål om jurisdiksjon, barnets beste, og hvordan rettigheter til samvær og foreldreansvar kan håndheves på tvers av landegrenser, særlig i saker hvor barnets vanlige bosted endres under rettsprosessen. Den illustrerer også kompleksiteten i internasjonal barnerett og viktigheten av å balansere forskjellige rettslige og menneskelige hensyn, inkludert barnets beste og retten til familieliv under EMK.

Avgjørelser under saksforberedelsen: Konfliktløsningsmodell og virkemiddelvalg i henhold til barneloven § 61

Hva er dommerens rolle i saksforberedelsen ifølge barneloven § 61? Hvordan bidrar fleksibiliteten i barneloven § 61 til saksbehandlingen? Hvilke hensyn er sentrale når det gjelder valg av virkemidler i saksforberedelsen? Hvilke lover anvendes når barnelovens regler ikke er uttømmende? Hvordan er bruk av sakkyndige regulert i forhold til barneloven § 61? barneloven § 61, saksforberedelse, dommerens rolle, konfliktløsningsmodell, virkemiddelvalg, rettssikkerhet, effektiv saksbehandling, samarbeidsløsning, involverte aktører, juridisk ramme, domstolloven, tvistemålsloven, sakkyndige i rettssaker, barnets beste, foreldreansvar.

Barneloven § 61 legger vekt på dommerens rolle i saksforberedelsen, hvor dommeren har ansvar for å velge og iverksette passende tiltak. I dette arbeidet er dommerens oppgave å styre sakene målrettet med tanke på valg av virkemidler og framdrift. En viktig endring i loven er de strengere kravene som nå stilles til denne styringen.

Fleksibiliteten i § 61 gir rom for tilpasning av saksbehandlingen til hver enkelt sak. Når det gjelder valg av virkemidler, er det avgjørende å vurdere hva som er til barnets beste. Dette inkluderer hensyn til rettssikkerhet, effektiv fremdrift i saken og støtte til foreldrene i å finne en samarbeidsløsning.

Dommerens ansvar strekker seg også til å sikre at andre involverte aktører, som foreldre, advokater, barnets representant og sakkyndige, forholder seg til lovens grunnleggende mål. Dette er avgjørende for en rettferdig og effektiv saksbehandling.

Selv om kapittel 7 i barneloven regulerer saksbehandlingen, er den ikke uttømmende. Hvis det ikke finnes særregler i barneloven, anvendes bestemmelsene i domstolloven og tvistemålsloven, jf. barneloven § 59 siste ledd. Dette gir en ytterligere juridisk ramme for saksbehandlingen.

TUSAK-2023-41: En gjennomgang av tilsynsutvalgets vurdering

domstolens ressurssituasjon, forlikspress i rettssaker, klage på dommerskikk, tilsyn med dommere, saksbehandling i retten, barnets beste i rettssaker, dommerens oppførsel, juridisk klageprosess, rettssikkerhet i Norge, tilsynsutvalget for dommere, klage på tingrettens avgjørelse, domstolloven, disiplinærtiltak mot dommere, minnelige løsninger i rettssaker, saksforberedelse i barnesaker, foreldretvist i retten, norsk rettssystem, rettssak i Norge, klage på rettssak, juridisk vurdering, klagerett i rettssaker, dommerens rolle i saksbehandling, rettsprosess i Norge, juridiske klager, advokatbistand i klagesaker, rettssikkerhet i barnesaker, klagebehandling i retten, domstolens myndighet, rettslig vurdering, klageprosedyre i Norge, juridisk klageinstans

I dette blogginnlegget skal vi analysere og diskutere Tilsynsutvalget for dommere sitt vedtak i saken TUSAK-2023-41, datert 28. september 2023. Dette vedtaket omhandler en klage på tingrettens saksbehandling og dommeratferd, spesielt knyttet til forlikspress og behandlingen av en foreldretvist. Vi vil se nærmere på sakens bakgrunn, klagerens anførsler, og Tilsynsutvalgets vurdering av de ulike elementene.

Saksfremstilling

Klagen ble levert av part A mot tingrettsdommer B ved X tingrett den 8. mars 2023. Klagen omfattet flere aspekter av saksbehandlingen, inkludert påstander om at den sakkyndige ikke forstod klagers talespråk, utilstrekkelig tid til forberedelse, prosedyrefeil, og påstått forlikspress fra dommerens side. Klageren hevdet at disse forholdene hadde påvirket utfallet av saken og ikke ivaretatt barnets beste.

Tilsynsutvalgets Vurdering

Tilsynsutvalget for dommere måtte først avgjøre hvilke klagepunkter som var innenfor deres myndighet. Ifølge loven kunne de ikke vurdere saker som kunne brukes som grunnlag for overprøving etter rettspleielovgivningen, for eksempel innsigelser mot dommerens beslutninger i saksbehandlingen. Dette innebar at klagerens påstander om den sakkyndiges forståelse av klagers talespråk, antall saksforberedende rettsmøter, prosedyrefeil, og tidsrammer for rettsmøtet, ble avvist av Tilsynsutvalget.

Imidlertid kunne utvalget vurdere klagerens påstand om forlikspress. Her påpekte utvalget at en dommer har plikt til å vurdere muligheten for minnelige løsninger, spesielt i foreldretvister. Samtidig må dommeren unngå å presse partene til forlik. Grensen går ved utilbørlig forlikspress. Tilsynsutvalget vurderte at det ikke var grunnlag for å hevde at dommeren hadde utøvet utilbørlig press i denne saken. De la vekt på at dommeren hadde opplyst om prosessrisiko, forsøkt å avklare partenes standpunkter og oppmuntret til forlik, som er i tråd med lovverket.

Utvalget bemerket også at dommeren hadde nevnt domstolens ressurssituasjon i saken, noe som normalt ikke bør gjøres for å unngå å gi inntrykk av at rettssakens utfall avhenger av økonomiske forhold. Dette var en påpekelse om god dommerskikk, men utvalget fant ikke at dette alene var nok til å konkludere med disiplinærtiltak.

Videre ble klagen om dommerens forberedelse av rettsmøtet også avvist da det ikke var sannsynliggjort at dommeren var uforberedt.

Konklusjon

Tilsynsutvalget for dommere avviste deler av klagen, spesielt de punktene som lå utenfor deres myndighet, som beslutninger knyttet til saksbehandlingen. De konkluderte imidlertid med at det ikke var grunnlag for å ilegge disiplinærtiltak overfor tingrettsdommeren i denne saken, da de ikke fant tilstrekkelige bevis for utilbørlig forlikspress. Utvalget ga også en viktig påpekelse om dommerskikk når det gjelder å nevne domstolens ressurssituasjon i saker.