HR-2022-847-A

Hva er foreldreansvar og hvordan påvirkes det av biologisk farskap?, Kan en ikke-biologisk far få samværsrett i Norge?, Hva sier norsk jurisdiksjon om barnerettssaker?, Hvordan håndterer norske domstoler internasjonal barnerett?, Hvilken rolle spiller barneloven i foreldreansvarstvister?, Hva innebærer domstolloven § 34 for barnerettssaker?, Hvordan påvirker EMK artikkel 8 retten til familieliv?, Hvordan behandles flytting med barn over landegrenser rettslig?, Hva skjer når det er tvist om foreldreansvar etter skilsmisse?, Hvilken myndighet har norske domstoler i internasjonale samværssaker?, Hva er rettighetene for steforeldre i Norge?, Hvordan fastsettes barnets beste i rettssaker?, Hvordan kan grenseoverskridende samvær organiseres?, Hva kreves for å endre farskap juridisk?, Hvilke utfordringer følger med juridisk håndtering av internasjonal flytting med barn?, Hvordan håndheves samværsrett over landegrenser?, Hva innebærer en DNA-test for farskap i rettssaker?, Hvordan påvirker en endring i farskap foreldreansvaret?, Hva er Haagkonvensjonens rolle i barnebortføringssaker?, Hvordan søker man om tilbakeføring av barn?, Hva er sakskostnader i barnerettssaker?, Hvilken betydning har psykologspesialisters uttalelser i barnerettssaker?, Kan foreldreansvar deles uten biologisk tilknytning?, Hvordan er rettskraftige dommer i farskapssaker avgjørende?, Hva skjer når et barn flytter til et annet land under en rettstvist?, Hva er konsekvensene av ulovlig barnebortføring?, Hvordan kan internasjonalt samvær reguleres juridisk?, Hvordan påvirker flytting med barn foreldreansvar og samværsrett?, Hvilke rettigheter har biologiske foreldre i internasjonale barnerettssaker?, Hvordan løses tvister om foreldreansvar på tvers av landegrenser?, Kan en ikke-biologisk far kreve foreldreansvar?, Hvilke faktorer vurderes i avgjørelsen om barnets beste?, Hvordan påvirker en flytting barnets vanlige bosted juridisk?, Hva er prosedyren for å endre farskap i Norge?, Hvordan kan steforeldre sikre samværsrett?, Hva menes med retten til familieliv under EMK?, Hvordan vurderes psykologspesialisters rapporter i retten?, Hvilke utfordringer møter foreldre i internasjonale samværstvister?, Hva innebærer sakskostnader for partene i en barnerettstvist?, Hvordan beskyttes barnets rettigheter i internasjonale foreldretvister?

Denne Høyesterettsdommen omhandler en kompleks og følsom sak relatert til barnerett, foreldreansvar og samvær. Sakens kjerne dreier seg om jurisdiksjons- og foreldreansvarsspørsmål som oppstår når et barns biologiske far ikke lenger er anerkjent som faren, og barnet flytter til et annet land sammen med moren. Mens saken var under behandling, flyttet moren og barnet fra Norge til et annet land, noe som reiste spørsmål om norske domstolers jurisdiksjon til å fortsette behandlingen av saken.

Høyesterett kom til at norske domstoler hadde jurisdiksjon til å behandle saken til den var avsluttet, basert på at saken ble reist mens barnet var bosatt i Norge. Dette ble begrunnet med henvisning til barneloven § 82 i sammenheng med domstolloven § 34, som tilsier at domsmyndighet ikke bortfaller under sakens gang selv om partene flytter fra landet.

Flertallet i Høyesterett fant videre at barneloven ikke ga mannen rettigheter overfor barnet i form av fast bosted eller del i foreldreansvaret, siden han ikke lenger var anerkjent som barnets forelder etter lovens forstand. Han ble imidlertid tilkjent samvær med barnet med grunnlag i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, som omhandler retten til respekt for privat- og familieliv.

Saken reiser viktige spørsmål om jurisdiksjon, barnets beste, og hvordan rettigheter til samvær og foreldreansvar kan håndheves på tvers av landegrenser, særlig i saker hvor barnets vanlige bosted endres under rettsprosessen. Den illustrerer også kompleksiteten i internasjonal barnerett og viktigheten av å balansere forskjellige rettslige og menneskelige hensyn, inkludert barnets beste og retten til familieliv under EMK.

Avgjørelser under saksforberedelsen: Konfliktløsningsmodell og virkemiddelvalg i henhold til barneloven § 61

Hva er dommerens rolle i saksforberedelsen ifølge barneloven § 61? Hvordan bidrar fleksibiliteten i barneloven § 61 til saksbehandlingen? Hvilke hensyn er sentrale når det gjelder valg av virkemidler i saksforberedelsen? Hvilke lover anvendes når barnelovens regler ikke er uttømmende? Hvordan er bruk av sakkyndige regulert i forhold til barneloven § 61? barneloven § 61, saksforberedelse, dommerens rolle, konfliktløsningsmodell, virkemiddelvalg, rettssikkerhet, effektiv saksbehandling, samarbeidsløsning, involverte aktører, juridisk ramme, domstolloven, tvistemålsloven, sakkyndige i rettssaker, barnets beste, foreldreansvar.

Barneloven § 61 legger vekt på dommerens rolle i saksforberedelsen, hvor dommeren har ansvar for å velge og iverksette passende tiltak. I dette arbeidet er dommerens oppgave å styre sakene målrettet med tanke på valg av virkemidler og framdrift. En viktig endring i loven er de strengere kravene som nå stilles til denne styringen.

Fleksibiliteten i § 61 gir rom for tilpasning av saksbehandlingen til hver enkelt sak. Når det gjelder valg av virkemidler, er det avgjørende å vurdere hva som er til barnets beste. Dette inkluderer hensyn til rettssikkerhet, effektiv fremdrift i saken og støtte til foreldrene i å finne en samarbeidsløsning.

Dommerens ansvar strekker seg også til å sikre at andre involverte aktører, som foreldre, advokater, barnets representant og sakkyndige, forholder seg til lovens grunnleggende mål. Dette er avgjørende for en rettferdig og effektiv saksbehandling.

Selv om kapittel 7 i barneloven regulerer saksbehandlingen, er den ikke uttømmende. Hvis det ikke finnes særregler i barneloven, anvendes bestemmelsene i domstolloven og tvistemålsloven, jf. barneloven § 59 siste ledd. Dette gir en ytterligere juridisk ramme for saksbehandlingen.

TUSAK-2023-41: En gjennomgang av tilsynsutvalgets vurdering

domstolens ressurssituasjon, forlikspress i rettssaker, klage på dommerskikk, tilsyn med dommere, saksbehandling i retten, barnets beste i rettssaker, dommerens oppførsel, juridisk klageprosess, rettssikkerhet i Norge, tilsynsutvalget for dommere, klage på tingrettens avgjørelse, domstolloven, disiplinærtiltak mot dommere, minnelige løsninger i rettssaker, saksforberedelse i barnesaker, foreldretvist i retten, norsk rettssystem, rettssak i Norge, klage på rettssak, juridisk vurdering, klagerett i rettssaker, dommerens rolle i saksbehandling, rettsprosess i Norge, juridiske klager, advokatbistand i klagesaker, rettssikkerhet i barnesaker, klagebehandling i retten, domstolens myndighet, rettslig vurdering, klageprosedyre i Norge, juridisk klageinstans

I dette blogginnlegget skal vi analysere og diskutere Tilsynsutvalget for dommere sitt vedtak i saken TUSAK-2023-41, datert 28. september 2023. Dette vedtaket omhandler en klage på tingrettens saksbehandling og dommeratferd, spesielt knyttet til forlikspress og behandlingen av en foreldretvist. Vi vil se nærmere på sakens bakgrunn, klagerens anførsler, og Tilsynsutvalgets vurdering av de ulike elementene.

Saksfremstilling

Klagen ble levert av part A mot tingrettsdommer B ved X tingrett den 8. mars 2023. Klagen omfattet flere aspekter av saksbehandlingen, inkludert påstander om at den sakkyndige ikke forstod klagers talespråk, utilstrekkelig tid til forberedelse, prosedyrefeil, og påstått forlikspress fra dommerens side. Klageren hevdet at disse forholdene hadde påvirket utfallet av saken og ikke ivaretatt barnets beste.

Tilsynsutvalgets Vurdering

Tilsynsutvalget for dommere måtte først avgjøre hvilke klagepunkter som var innenfor deres myndighet. Ifølge loven kunne de ikke vurdere saker som kunne brukes som grunnlag for overprøving etter rettspleielovgivningen, for eksempel innsigelser mot dommerens beslutninger i saksbehandlingen. Dette innebar at klagerens påstander om den sakkyndiges forståelse av klagers talespråk, antall saksforberedende rettsmøter, prosedyrefeil, og tidsrammer for rettsmøtet, ble avvist av Tilsynsutvalget.

Imidlertid kunne utvalget vurdere klagerens påstand om forlikspress. Her påpekte utvalget at en dommer har plikt til å vurdere muligheten for minnelige løsninger, spesielt i foreldretvister. Samtidig må dommeren unngå å presse partene til forlik. Grensen går ved utilbørlig forlikspress. Tilsynsutvalget vurderte at det ikke var grunnlag for å hevde at dommeren hadde utøvet utilbørlig press i denne saken. De la vekt på at dommeren hadde opplyst om prosessrisiko, forsøkt å avklare partenes standpunkter og oppmuntret til forlik, som er i tråd med lovverket.

Utvalget bemerket også at dommeren hadde nevnt domstolens ressurssituasjon i saken, noe som normalt ikke bør gjøres for å unngå å gi inntrykk av at rettssakens utfall avhenger av økonomiske forhold. Dette var en påpekelse om god dommerskikk, men utvalget fant ikke at dette alene var nok til å konkludere med disiplinærtiltak.

Videre ble klagen om dommerens forberedelse av rettsmøtet også avvist da det ikke var sannsynliggjort at dommeren var uforberedt.

Konklusjon

Tilsynsutvalget for dommere avviste deler av klagen, spesielt de punktene som lå utenfor deres myndighet, som beslutninger knyttet til saksbehandlingen. De konkluderte imidlertid med at det ikke var grunnlag for å ilegge disiplinærtiltak overfor tingrettsdommeren i denne saken, da de ikke fant tilstrekkelige bevis for utilbørlig forlikspress. Utvalget ga også en viktig påpekelse om dommerskikk når det gjelder å nevne domstolens ressurssituasjon i saker.