enighet i foreldretvister – Barnerettsbloggen

En betydelig endring i Norges familierettspraksis kom i 2003, med en lovendring som understreker dommerens rolle i å fremme forlik mellom partene. Ifølge barneloven § 59 annet ledd, skal dommeren på ethvert trinn av saken vurdere mulighetene for å oppnå enighet mellom partene, og aktivt legge til rette for dette.

Denne tilnærmingen til familierettsaker representerer en vesentlig endring i hvordan slike saker håndteres. Målet er å oppmuntre til løsninger som partene selv har kommet frem til, fremfor å la saken avgjøres ene og alene av rettens beslutning. Denne metodikken er ikke bare i tråd med prinsippet om medvirkning, men anerkjenner også viktigheten av skreddersydde løsninger som passer for den unike dynamikken i hver familie.

Ved å tilrettelegge for forlik, blir partene oppmuntret til å samarbeide om en løsning som er til det beste for alle involverte, spesielt barna. Dette kan redusere konfliktnivået og bidra til en mer harmonisk løsning, noe som ofte er til barnets beste i langvarige familietvister.

Denne lovendringen reflekterer en forståelse av at domstolene ikke alltid er det beste forumet for å løse sensitive familiekonflikter. Når partene kommer til enighet gjennom mekling eller forhandlinger, kan dette føre til mer holdbare og tilfredsstillende løsninger.

Dommerens rolle i denne prosessen er avgjørende. Ved å vurdere muligheten for forlik og legge til rette for dette, bidrar dommeren til en mer konstruktiv og løsningsorientert tilnærming til familierettssaker. Dette er spesielt viktig i saker der barn er involvert, da en amikabel løsning ofte kan være til barnets beste, både på kort og lang sikt.

I norsk familierett finnes det situasjoner hvor retten kan avsi dom uten å gå gjennom en formell hovedforhandling. Dette er angitt i barneloven nr. 8 og er i samsvar med tvisteloven § 9-5 fjerde ledd. For at dette skal være en mulighet, kreves det samtykke fra partene, og det er viktig at retten vurderer dette som en forsvarlig beslutning.

En slik prosedyre kan være aktuell i tilfeller hvor rettsprosessen allerede har avklart de faktiske forholdene på en tilfredsstillende måte. Dette innebærer at alle relevante detaljer og anførsler fra partene allerede er kjent for retten og har blitt grundig vurdert. Forarbeidene til denne bestemmelsen nevner spesifikt situasjoner der saksbehandlingen har gitt tilstrekkelig informasjon for å kunne fatte en informert avgjørelse.

Et eksempel på saker hvor en dom uten hovedforhandling kan være hensiktsmessig er i saker med mindre tvistepunkter. Dette kan for eksempel være saker som omhandler omfanget av samværsrett. I slike situasjoner kan det være unødvendig å gjennomføre en full hovedforhandling, særlig hvis partene allerede har kommet til en viss grad av enighet eller forståelse.

Ved å tillate dom uten hovedforhandling i visse tilfeller, tilbyr rettssystemet en mer effektiv og mindre belastende prosess for partene. Dette er spesielt viktig i familierettslige saker hvor tiden og ressursene som kreves for en hovedforhandling kan være en stor belastning for alle involverte, inkludert barn.

Det er viktig å understreke at denne muligheten for dom uten hovedforhandling ikke kompromitterer rettferdigheten eller grundigheten i rettsprosessen. Det er tvert imot en måte å tilpasse prosedyrene til sakens natur og partenes behov, samtidig som det sikres at alle relevante og viktige aspekter av saken blir vurdert. Denne tilnærmingen understreker rettssystemets fleksibilitet og evne til å tilpasse seg til de unike behovene i hver enkelt sak, alltid med fokus på en rettferdig og omtenksom behandling.

Tilrettelegging for forlik i familierettsaker

Muligheten for dom uten hovedforhandling i foreldretvister