Meldeplikt og forvaltningsorgan for navnesaker

foreldreansvar samvær og fast bosted

Å ta, endre eller sløyfe navn er en prosess som krever en formell melding til skattekontoret. Det er skattekontoret som har myndighet til å avgjøre om meldingen om navneendring skal godtas eller ikke. Imidlertid kan departementet i enkelte tilfeller bestemme at slike meldinger skal behandles av et annet forvaltningsorgan. Dersom det blir fattet et vedtak om å avslå meldingen, kan søkeren klage saken inn for statsforvalteren.

Det er mulighet for departementet å gi nærmere regler om hvordan meldeprosessen skal foregå. Dette kan inkludere bruken av standardiserte meldingsskjemaer, innholdet i meldingene og andre aspekter ved saksbehandlingen. Formålet er å sikre en effektiv og enkel prosess for navneendringer.

Meldingene om navneendringer skal normalt inngis til fylkesmannen, og departementet fungerer som klageinstans. Etter vanlige forvaltningsprinsipper kan departementet delegere klagebehandlingen til en underordnet instans når det er hensiktsmessig.

Det er verdt å merke seg at i lovforslaget omtales prosessen som meldinger og ikke som søknader. Dette understreker at navneendring skal være en kurant prosess, og saksbehandlingen skal være rask og enkel. Først når meldingen er godkjent, vil navnet være formelt endret og ført inn i folkeregisteret.

Avgjørelsen om å godta en navnemelding er et enkeltvedtak, og forvaltningslovens regler om saksforberedelse, vedtaksutforming, klagebehandling og omgjøring vil komme til anvendelse. For enkle og kurante navneendringer vil det normalt ikke være behov for forhåndsvarsling av parter eller begrunnelse for vedtaket. Underretningen om godkjent melding kan skje ved at meldingen returneres med en påskrift om godkjennelse og at det nye navnet er registrert i folkeregisteret. For mer kompliserte saker kan det bli nødvendig med mer omfattende regler om parters rettigheter og begrunnelse av vedtak.

Lovens utgangspunkt bør være uttømmende når det gjelder hvilke navn folk kan ta. Derfor inneholder lovforslaget ingen generell hjemmel for ytterligere forskrifter angående navnevalg. Likevel vil det administrativt kunne være nødvendig å fastsette regler om bruk av standardiserte skjemaer for navnemeldinger, hva meldingene skal inneholde av opplysninger, og andre sider ved saksbehandlingen, inkludert andre myndigheters involvering i navnesaker.

Nektet meklingsattest? Slik kan du klage og få saken din vurdert

meklingsattest, utstedelse av meklingsattest, klage på meklingsattest, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Bufetat, rett til klage, enkeltvedtak, regionkontoret, brukertilbakemeldinger, god forvaltningsskikk, meklingsbevilling, klageprosess, rettferdighet, mekler, foreldrene, nektet utstedelse, klageadgang, veien mot rettferdighet, rettighet, vurdering av saken, klagebehandling, meklingsattestens betydning, klageinstans, rettighetsavklaring, klageprosedyre, klagebehandlingstid, klagevedtak, klagefrist, klageveiledning, klageadgang for foreldre, klageprosessens gang

Meklingsattesten er et viktig dokument i meklingsprosessen etter ekteskapsloven og barneloven. Den bekrefter at foreldrene har deltatt i mekling og gir dem rettigheter og begrensninger i forhold til videre rettslig behandling av saken. Men hva skjer hvis en meklingsattest nektes utstedt? I denne artikkelen skal vi se nærmere på reglene om klage i forbindelse med meklingsattesten.

I henhold til § 10 i forskriften om mekling etter ekteskapsloven og barneloven har hver av foreldrene rett til å klage dersom meklingsattesten er nektet utstedt. Klagen skal sendes til Barne-, ungdoms- og familieetaten, som har myndighet til å pålegge mekler å utstede meklingsattesten.

Det er viktig å være klar over at avgjørelsen om å nekte utstedelse av meklingsattest er et enkeltvedtak. Som sådan kan denne avgjørelsen påklages til Bufetat ved regionkontoret. Regionkontoret har myndighet til å pålegge mekler å utstede attesten dersom klagen blir tatt til følge.

Det er også verdt å merke seg at andre klager som ikke omhandler utstedelsen av meklingsattesten, anses som brukertilbakemeldinger. Disse klager behandles i henhold til prinsippene for god forvaltningsskikk. Retningslinjene for utstedelse og opprettholdelse av meklingsbevilling utarbeidet av direktoratet gir mer informasjon om behandlingen av klager på meklere.

Det er viktig at foreldre er kjent med sine rettigheter og muligheter når det gjelder meklingsattesten. Klageadgangen gir dem en mekanisme for å utfordre en avgjørelse om nektelse av utstedelse av attesten. Barne-, ungdoms- og familieetaten og regionkontorene er ansvarlige for å håndtere klager og sikre at meklingsattesten blir utstedt når det er nødvendig.

Vi oppfordrer foreldre til å være oppmerksomme på sin rett til å klage og å søke veiledning fra relevante myndigheter hvis de står overfor problemer knyttet til meklingsattesten. Godkjente retningslinjer og forskrifter er tilgjengelige for å sikre en rettferdig og korrekt behandling av klager, slik at foreldrene kan fortsette sin vei mot en konstruktiv og løsningsorientert mekling.

Barnesakkyndig kommisjon sin oppgave er…

BArnesakkyndig kommiskjon

Barnesakkyndig kommisjon er en viktig instans i norske foreldretvistsaker. Kommisjonens oppgave er å vurdere kvaliteten på sakkyndigrapporter fra sakkunnige som er oppnevnt av retten etter barneloven § 61 første stykket nr. 3, samt utredninger fra sakkyndige som en part har engasjert. Kommisjonen skal ikke utøve offentlig myndighet eller treffe enkeltvedtak, men deres uttalelser er likevel av stor betydning for rettens videre behandling av saken.

Første ledd i § 61c fastslår at Barnesakkyndig kommisjon skal vurdere rapportene fra sakkyndige som retten har oppnevnt etter barneloven § 61 første ledd nr. 3. Dette gjelder i saker som bringes inn for retten etter barneloven § 56 om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, fast bosted og samvær. Kommisjonen skal vurdere alle rapporter uavhengig av sakens tema og alvorlighetsgrad, og uavhengig av om den brukes under saksforberedelsen, i forbindelse med et forlik eller under hovedforhandling.

Kommisjonen skal også vurdere rapporter bestilt av en part, jf. tvisteloven § 25-6 første ledd. Dersom en part under saksforberedelsen ønsker å legge frem en sakkyndigrapport som bevis, bør retten veilede parten om at sakkyndigrapporten skal vurderes av Barnesakkyndig kommisjon, og at det må settes av tilstrekkelig tid til denne prosessen slik at saken ikke blir unødvendig forsinket.

Det er viktig å merke seg at kommisjonen ikke skal vurdere erklæringer utarbeidet av helseinstitusjoner og andre tjenesteytende institusjoner som det offentlige fører tilsyn med. Slike erklæringer kontrolleres allerede gjennom de kontroll- og tilsynsordninger som gjelder for virksomheten.