Når det gjelder den komplekse tematikken knyttet til forskrift om særtilskot § 2 første og andre ledd, utgjør dette en betydelig del av det juridiske landskapet for barnebidrag. Denne bestemmelsen har en avgjørende innvirkning på hvordan særtilskudd fastsettes, og det er essensielt å forstå dens detaljer og implikasjoner.
§ 2 første ledd i forskriften om særtilskot gir klare føringer for dokumentasjon av de faktiske utgiftene som legges til grunn for fastsettelsen av særtilskudd. Her fremheves viktigheten av spesifiserte regninger og fakturaer som dokumentasjon, og det understrekes at udokumenterte oppsett ikke er tilstrekkelig. Det er et krav at utgiftene må være minst like store som det månedlige bidragsforskuddet for at særtilskudd kan pålegges.
I tillegg til dette er § 2 andre ledd av betydning når det gjelder fordeling av utgiftene mellom foreldrene og selve utregningen av særtilskuddet. Her blir prinsippet om forholdsmessig fordeling fremhevet, basert på foreldrenes inntekter. Offentlige ytelser som dekker samme utgift skal trekkes fra før nettoutgiftene fordeles. Prinsippene fra kostnadsmodellen benyttes for å beregne den bidragspliktiges andel av utgiftene, men begrenset til maksimalt 5/6 av utgiftene.
Dersom barnet har egen inntekt over visse grenser, blir denne medregnet i utregningen av særtilskuddet. I tilfeller der barnet har inntekt som overstiger en viss terskel, kan det føre til at særtilskuddet ikke innvilges, med mindre det foreligger spesielle omstendigheter.
La oss illustrere dette med et eksempel: Hvis den bidragspliktiges inntektsgrunnlag er 980 000 kroner per år, bidragsmottakerens inntektsgrunnlag er 180 000 kroner per år, og det faktisk dokumenterte nettoutgiftene til tannregulering er 5000 kroner, kan den bidragspliktige bli pålagt å betale et særtilskudd på 4167 kroner, som er 5/6 av utgiftene.
Samvær har ingen innvirkning på særtilskuddet ifølge bestemmelsene.