familierett

Barneloven § 61 og saksforberedelse i foreldretvister

av
barneloven § 61, endringer i barneloven, foreldretvister, konflikt- og forsoningsmodellen, norsk rettspraksis, Ot.prp. nr. 29, barnefordelingsprosess, fleksible saksbehandlingsregler, domstolenes meklingsrolle, foreldrekonflikter, forliksprosesser i retten, sakkyndig bistand i foreldretvister, offentliges rolle i foreldretvister, familierett, foreldreansvar, barnefordelingsrett, domstolens etterutdanning, sivile tvister i Norge, løsning av foreldrekonflikter, rettslig mekling, domstolens rolle i familiekonflikter, barnefordelingsreform, forlik i foreldretvister, rettslig konfliktløsning, saksbehandlingstid i foreldretvister, tingrettens sivile saksportefølje, barnets beste i rettssaker, foreldresamarbeid i rettssystemet, rettshjelp i foreldretvister, familieforlik i retten.

Denne bestemmelsen ble innført som en del av oppfølgingen av Ot.prp. nr. 29 (2002–2003) og barnefordelingsprosessutvalgets anbefalinger, med endringene trådende i kraft 1. april 2004. Departementets hovedsynspunkt i forarbeidene var å fremme fleksible saksbehandlingsregler. Disse skulle tillate dommeren å anvende virkemidler tilpasset hver enkelt sak, samt å legge til rette for at partene kan komme til enighet.

Med innføringen av disse endringene i 2004, ble det også introdusert en ny modell i håndteringen av slike tvister, ofte referert til som konflikt- og forsoningsmodellen. Denne modellen skiller seg ut ved at domstolene involverer seg mer aktivt i meklingsprosessen mellom partene, med mål om å oppnå forlik. Dette markerer et skille fra den tidligere praksisen hvor saksforberedende møter hadde en mindre sentral rolle.

Konflikt- og forsoningsmodellen er kjennetegnet ved sin fleksibilitet, som skiller seg fra andre sivile tvister. Domstolene har tilgang til en rekke ulike virkemidler for å bistå partene i konflikten. Det innebærer også muligheten til å engasjere sakkyndige på offentliges bekostning for å assistere i meklingsprosessen.

Foreldretvister har fått en høy prioritet i domstolenes etterutdanningsløp, noe som delvis skyldes domstolenes økte engasjement i forliksprosesser innen denne saken. Dette har også medført at slike tvister tar lengre tid å behandle sammenlignet med andre sivile saker, og de utgjør derfor en betydelig del av tingrettenes sivile saksportefølje.

Denne reformen av barneloven og den tilhørende saksbehandlingen i foreldretvister understreker viktigheten av en tilnærming som både er fleksibel og fokusert på konfliktløsning, til det beste for alle involverte parter, spesielt barna.

Behandling av saker om foreldreansvar, barnets bosted og samvær i retten

av
foreldreansvar, barneloven § 56, meklingsattest, bostedssaker, samværssaker, rettslige prosesser i foreldretvister, barnets beste, domstol behandling av foreldrekonflikter, foreldreansvar etter samlivsbrudd, meklingsforskriften § 8 a, alvorlig vold i familien, foreldreansvar ved flytting, internasjonale barnefordelingssaker, barnekonvensjonen, verneting for barnefordeling, saksbehandling i barneloven, familierett, foreldretvist i domstolen, barnets faste bosted, foreldreansvar ved uenighet, barneloven § 57, stevning i foreldresaker, foreldresamarbeid etter brudd, tvungen mekling, fylkesmannens rolle i barnefordeling, foreldreansvar og rettsprosedyrer, tvisteløsning i familierett, barnerettens grunnprinsipper, foreldretvister og barnets rettigheter, rettigheter til foreldre utenfor Norge.

Når foreldre står overfor uenigheter vedrørende foreldreansvar, barnets bosted eller samvær, kan hver av foreldrene reise sak for retten, jf. barneloven § 56. I dette innlegget vil vi se nærmere på de juridiske prosessene og forutsetningene for å reise slike saker.

Prosess for å reise sak

Foreldreansvar, bosted og samværssaker behandles ikke lenger av fylkesmannen. Imidlertid kan avtaler gis tvangskraft etter behandling hos fylkesmannen, ifølge § 55. I tilfeller der en av foreldrene ikke bor i landet og ikke kan spores, har den andre forelderen rett til å reise sak om foreldreansvar. Videre kan en sak om flytting med barnet ut av landet reises av en forelder med foreldreansvar eller samtidig som en sak om foreldreansvar.

Vilkår for å reise sak

For å reise sak i slike situasjoner kreves en gyldig meklingsattest, uten hvilken retten vil avvise eller utsette saken. Mekling må finne sted før sak reises, med mindre partene har søkt eller har til hensikt å søke om separasjon. Det finnes unntak fra kravet om gyldig meklingsattest i tilfeller der en forelder er dømt for alvorlige voldshandlinger eller overgrep mot egne barn. Disse unntakene er spesifisert i Meklingsforskriften § 8 a.

Hvor skal saken reises?

Barneloven § 57 regulerer hvor saken skal reises. Generelt skal saken reises ved domstolen der barnet har sitt alminnelige verneting, det vil si der barnet har sitt faste bosted. Det er spesialregler for søsken med ulikt verneting, barn på sperret adresse, og i tilfeller der fiktive personopplysninger benyttes om barnet.

Krav til stevningens innhold

Stevningen skal inneholde grunnleggende informasjon som navn og adresse til foreldrene og barnet, samt en kort redegjørelse for uenighetens natur og saksøkerens påstand. Meklingsattesten skal legges ved. Det er mulig å bruke et godkjent skjema for å fylle ut stevningen, noe som er ment å senke terskelen for å reise slike saker i domstolene.

Tilsvar og ytterligere opplysninger

Etter at stevningen er forkynnet for saksøkte, fastsetter dommeren ofte en kort tilsvarsfrist. Tilsvaret skal klargjøre tvistepunkter og inneholde en kort redegjørelse for saksøktes syn på saken. Retten kan be om ytterligere opplysninger dersom det er nødvendig for å få saken godt nok opplyst.

Hvorfor kan fylkesmannen gi tvangskraft til foreldreavtaler, og hva betyr dette for barnet?

av
Barneloven § 55, foreldreansvar, fast bosted, samvær, fylkesmannen, meklingsattest, barnets beste, barns rettigheter, samlivsbrudd, foreldreavtale, tvangskraft, barnets stemme, rettssikkerhet, familierett, foreldretvist, samarbeid etter samlivsbrudd, barnesamtaler, barneverntjenesten, sosialtjenesten, fylkesmannens rolle, reisekostnader ved samvær, amikabel løsning, barns velvære

Når to foreldre skiller lag, står de overfor viktige beslutninger om foreldreansvar, barnets faste bosted og samværsordninger. Ifølge barneloven § 55 i Norge, har foreldre muligheten til å gi disse avtalene tvangskraft gjennom fylkesmannen. Men hva innebærer dette, og hvordan sikres barnets beste i denne prosessen?

Foreldrenes enighet som grunnlag for tvangskraft

For at fylkesmannen skal gi en avtale tvangskraft, er det et grunnleggende krav at begge foreldrene ber om det. Dette betyr at foreldrene må ha kommet til enighet om viktige beslutninger angående barnet etter samlivsbruddet. En gyldig meklingsattest er også nødvendig, noe som sikrer at en profesjonell har bistått i å nå en avtale som tjener barnets interesser.

Barnets beste som hovedfokus

Det sentrale vilkåret for at fylkesmannen skal godkjenne en slik avtale er at den først og fremst retter seg etter det som er best for barnet. Dette innebærer en grundig vurdering av avtalen i lys av barnets behov og interesser. Fylkesmannen har en selvstendig plikt til å vurdere om avtalen samsvarer med barnets beste.

Inkludering av barnets stemme

Barneloven § 31 understreker barnets rett til å bli hørt i saker som angår dem direkte. Fylkesmannen må derfor forsikre seg om at barnet har fått anledning til å gi uttrykk for sin mening. I praksis antas det at fylkesmenn sjelden vil fravike det foreldrene er enige om, særlig hvis det er konsensus om hva barnet mener.

Rettssikkerhet og enkelhet i prosessen

Ved å beholde adgangen til å gi avtaler tvangskraft når foreldrene er enige, sikres nødvendige rettssikkerhetskrav samtidig som prosessen blir enkel og kostnadsfri for partene. Dette systemet fremmer også en viss praktisk erfaring for fylkesmennene på dette området, gitt deres fortsatte ansvar for informasjon og veiledning.

Fylkesmannens rolle i reisekostnader ved samvær

Interessant nok beholdt fylkesmannen også myndigheten til å avgjøre saker om reisekostnader ved samvær, dersom begge foreldrene ønsker det. Dette viser en bredere rolle fylkesmannen spiller i å opprettholde en rettferdig og hensiktsmessig ordning for barnet etter foreldrenes samlivsbrudd.

Avsluttende Tanker

Prosessen styrt av fylkesmannen i slike saker er essensiell for å sikre at barnets behov blir prioritert. Samtidig gir det en strukturert og rettferdig tilnærming for foreldre som søker en amikabel løsning etter samlivsbrudd. I hjertet av denne prosessen ligger det viktige prinsippet om å lytte til og respektere barnets stemme, noe som er avgjørende for deres velvære og utvikling.

“Barnets fast bosted: definisjoner og juridiske aspekter”

av
barnets faste bosted, delt bosted, juridiske aspekter, norsk barnelov, foreldreansvar, samlivsbrudd, rettslige spørsmål, begrep avklaring, fast bosted definisjon, delt bosted betydning, barnets omsorg, rettigheter for barn, foreldreskap, rettssaker om bosted, barnets beste, lovregulering, rettspraksis, bostedsavgjørelser, juridisk rådgivning, familierett, rettslige tvister, foreldrenes plikter, barnets rettigheter, norsk lovverk, juridiske begreper, barns velferd, barnelovgivning, foreldresamarbeid, foreldrekonflikter

Spørsmålet om barnets faste bosted er en kompleks juridisk problemstilling som reiser flere sentrale spørsmål. Dette blogginnlegget tar for seg begrepet “fast bosted” og dets betydning, samt utforsker begrepet “delt bosted” i lys av norsk barnelov.

Hvor skal barnet bo etter et samlivsbrudd?

Det første hovedspørsmålet dreier seg om hvor barnet skal bo etter foreldrenes samlivsbrudd. Dette inkluderer spørsmål om loven skal fastsette et utgangspunkt for barnets faste bosted, og om domstolen kan avgjøre om barnet skal ha delt bosted under hvilke vilkår. Utvalget har vært delt i synet på dette spørsmålet.

Hvem har kompetansen når barnet bor fast hos dem?

Det andre hovedspørsmålet dreier seg om hvilken kompetanse som tilfaller den eller de foreldrene barnet bor fast sammen med. Dette inkluderer spørsmål om flytting med barnet innenlands og har også vært gjenstand for uenighet i utvalget.

Utvalget foreslår også en ny mulighet for å reise en egen sak om flytting innenlands uten å måtte inngå i en sak om foreldreansvar, bosted og samvær.

Definisjoner og begrepsavklaring

Barneloven bruker begrepet “kvar barnet skal bu fast” når den omtaler bostedsspørsmålet. Dette begrepet har vært en del av loven siden den ble vedtatt i 1981. Tidligere ble begrepet “daglig omsorg” brukt både i juridisk teori og dagligtale om bostedsspørsmålet. I 1996-97 foreslo departementet å erstatte “daglig omsorg” med “bosted” for å tydeliggjøre begrepets innhold og for å være mer i tråd med lovens ordlyd.

Begrepet “delt bosted” er imidlertid uklart og ikke definert i loven. Loven bruker i stedet uttrykket “bu fast hos begge” når den beskriver situasjonen med delt bosted. Foreldre som avtaler delt bosted, skal i utgangspunktet ta alle beslutninger om barnet i fellesskap, og det forventes at barnet tilbringer betydelig tid med begge foreldrene. Mengden tid barnet faktisk tilbringer med hver forelder er imidlertid ikke avgjørende for om ordningen klassifiseres som delt bosted. Foreldre kan også avtale at barnet har fast bosted hos den ene forelderen med mye samvær hos den andre. I slike tilfeller er det forelderen med fast bosted som tar beslutninger om barnets dagligliv.

Begrepsavklaring og forståelse av disse definisjonene er avgjørende for å håndtere bostedsspørsmål på en rettferdig og hensiktsmessig måte innenfor rammene av norsk lovgivning. Dette blogginnlegget har som mål å kaste lys over disse begrepene og deres juridiske implikasjoner i forbindelse med fast bosted for barn etter samlivsbrudd.

Farskapets veier: Fra pater est-regelen til digital erklæring

av
farskap, barneloven, pater est-regelen, erklæring av farskap, digital erklæring, fastsette farskap, DNA-analyse, foreldre, familierett, juridisk farskap, biologisk farskap, norsk lov, juridisk prosess, assistert befruktning, moderne endringer, barns rettigheter, rettslig far, norsk rettssystem, rettslige prosedyrer, norske foreldre, farskapsfastsettelse, barns velvære, rettslige regler, samliv, moderne teknologi, rettigheter og plikter, foreldreansvar, foreldrerett, familieforhold, norsk juss, rettslig praksis

Barneloven har i lang tid vært nøkkelen til å fastslå farskap i Norge. Enten det er fødsel i ekteskap, erklæring eller dom, har loven lagt rammene for å fastsette hvem som er rettslig far til et barn. Denne artikkelen vil utforske de ulike metodene som har vært brukt for å fastslå farskap, samt se på de nylige endringene som har modernisert prosessen.

Pater est-regelen: En langvarig praksis

I lang tid har pater est-regelen vært hjørnesteinen i fastsettelsen av farskap i Norge. Ifølge denne regelen blir ektemannen til barnets mor automatisk anerkjent som far til barnet. Det spiller ingen rolle om ektemannen er den biologiske faren eller ikke. Pater est-regelen bygger på en sterk formodning om at ektemannen er barnets biologiske far, og loven gir derfor farskapet til ham.

Regelen gjelder også når moren gifter seg mens hun er gravid, men før barnet blir født. Hvis morens ektemann dør før barnet blir født, blir han likevel ansett som far “hvis mora kan ha blitt med barn før han døydde,” ifølge barneloven § 3 fjerde ledd. Pater est-regelen gjelder selv om ekteparet bare er faktisk separert, men ikke når de er juridisk separert ved bevilling fra fylkesmannen eller ved dom, ifølge barneloven § 3 tredje ledd.

Erklæring av farskap: For barn født utenfor ekteskap

Når moren ikke er gift på fødselstidspunktet, kan farskapet fastsettes ved erklæring i henhold til barneloven § 4. Farskap kan erklæres “under svangerskapet eller etter at barnet er født.” Det er tre måter å erklære farskap på: i fødselsmeldingen, ved retur av skjema fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, eller ved personlig fremmøte for en av myndighetene oppført i § 4 andre ledd.

Hvis moren ikke har oppgitt mannen som far, må hun akseptere erklæringen i ettertid. Foreldrene må derfor være enige om farskapet for at det skal kunne etableres gjennom erklæring. Når en mann har erklært farskap ved farskapserklæring, gir han sin offentlige erklæring om at han er far til barnet. Det offentlige skal i utgangspunktet ikke kontrollere om erklæringen faktisk stemmer med det biologiske farskapet.

Digital erklæring: Moderne endringer

Fra og med 1. januar 2021 har barneloven gjennomgått en betydningsfull endring. Ugifte foreldre har nå muligheten til å etablere farskapet digitalt, uten behov for personlig oppmøte. Bakgrunnen for denne endringen var å redusere risikoen for at farskapet forblir “åpent” i registeret mens den papirbaserte farskapserklæringen blir mottatt og manuelt registrert. Ifølge endringsloven til barneloven § 4 kan farskap nå erklæres skriftlig “enten digitalt til Arbeids- og velferdsetaten eller ved personlig fremmøte” for en av de angitte myndighetene.

Den digitale erklæringen er kun gyldig hvis barnet blir født i Norge. Farskap kan også fastsettes ved dom, en prosess som aktiveres hvis saken ikke løses gjennom erklæring. I utgangspunktet blir den mannen som blir utpekt som far etter en DNA-analyse, dømt som far. DNA-teknologi gir nesten 100 prosent sikkerhet i fastsettelsen av farskap, og menn som kan være far til barnet kan pålegges å gi en DNA-prøve i henhold til barneloven §§ 11 og 24.

Etablering av farskap ved assistert befruktning

Etablering av farskap etter assistert befruktning følger de generelle reglene i barneloven. Dette betyr at en mann som er gift med en kvinne, blir far til et barn selv om barnet er unnfanget ved assistert befruktning. En mann som ikke er gift med en kvinne, kan erklære farskap etter § 4. Når det gjelder etablering av farskapet ved dom, er det en særregel

i § 9 fjerde ledd som fastslår at morens ektemann eller samboer blir far til barnet hvis han har samtykket til assistert befruktning, med mindre det er lite sannsynlig at barnet ble unnfanget ved assistert befruktning.

Disse endringene og reglene gir et komplett bilde av hvordan farskap fastsettes i henhold til barneloven i Norge. Fra tradisjonelle prinsipper som pater est-regelen til moderne digital erklæring, er loven utviklet for å imøtekomme samfunnets endrede behov og teknologiske fremskritt.

Rettslige perspektiver på morskap og farskap: Nordiske betraktninger

av
morskap, farskap, fødselsbasert morskap, nordiske lover, kjønnsnøytralitet, foreldreskap, nordiske rettssystemer, lovendringer, moderskapslov, transpersoner, likestilling, juridisk kjønnsskifte, rettslig mor, rettslig far, nordisk familierett, foreldreansvar, rettslige endringer, kjønnsidentitet, foreldrestatus, nordiske samfunn, rettigheter for transpersoner, nordiske juridiske perspektiver, rettslige normer, familierett, nordisk rettspraksis, kjønnsdiskriminering, rettslig likestilling, kjønnsrettigheter, nordiske rettssaker, rettslig utvikling

Er den som føder barnet alltid dets rettslige mor? Dette spørsmålet har vært gjenstand for juridisk tolkning og utvikling i de nordiske landene, og det har ulike implikasjoner for foreldreskap. I dette blogginnlegget skal vi utforske historien bak prinsippet om fødselsbasert morskap og de seneste endringene i svensk lov som reiser spørsmål om kjønnsnøytralitet i foreldreskap.

I alle de nordiske landene har det tradisjonelt vært fastslått i retten at den som føder barnet, automatisk blir anerkjent som dets rettslige mor. Denne praksisen var så fundamentalt forankret i samfunnet at det ikke engang fantes lovregler om dette spørsmålet før den norske barneloven ble endret i 1997. Dette er et bemerkelsesverdig faktum, som viser hvor dypt forankret prinsippet om fødselsbasert morskap var i de nordiske samfunnene.

I løpet av de siste årene har flere nordiske land valgt å gjøre endringer i sine lover for å sikre at den som føder barnet, også blir anerkjent som dets rettslige mor. Danmark, Sverige og Island tok dette skrittet på begynnelsen av 2000-tallet, og lovene deres inneholder nå klare bestemmelser som fastslår at fødselsmødren automatisk blir anerkjent som barnets rettslige mor. I tillegg, i 2018 vedtok Finland sin “moderskapslov,” som fastslår det samme prinsippet.

I Sverige ble det gjort en betydelig endring i loven i 2019 som vakte oppmerksomhet i hele Norden. Svensk lovgivning ble endret for å inkludere spesielle regler om etablering av foreldreskap i tilfeller der en person har endret sitt juridiske kjønn. Endringene innebærer at en mann som føder et barn, automatisk blir anerkjent som barnets far, mens en kvinne som har bidratt til befruktning med sine sædceller, automatisk blir anerkjent som barnets mor.

Denne lovgivningsendringen er viktig fordi den utfordrer den tradisjonelle oppfatningen av morskap og farskap, og den reiser også spørsmål om kjønnsnøytralitet i lovgivningen. Selv om lovgivningen nå er endret for å inkludere transpersoner, gjenstår det fortsatt spørsmål om hvordan loven kan bli mer kjønnsnøytral og rettferdig i alle foreldreskapssituasjoner.

Hvordan erklære farskap eller medmorskap?

av
farskapserklæring, medmorskap, juridisk prosess, norske lovbestemmelser, erkjennelse av farskap, foreldreansvar, DNA-analyse, norske statsborgerskap, barneloven, svangerskap, assistert befruktning, farskapsfastsettelse, foreldreplikter, samboeravtale, juridiske rettigheter, familierett, skriftlig erklæring, Norge, offentlig myndighet, DNA-test, juridisk veiledning, foreldre, familielov, juridisk prosedyre, lovbestemmelser, rettsvirkninger, foreldreansvarsloven, medmorskapserklæring, juridisk rådgivning, norske rettssystem

I dagens blogginnlegg skal vi utforske prosessen med å erklære farskap eller medmorskap i henhold til norske lovbestemmelser. Dette er en viktig juridisk prosedyre som kan ha betydelige konsekvenser for alle involverte parter, og det er derfor essensielt å forstå reglene og kravene som gjelder.

Erklæring av farskap

Først og fremst, når farskapet ikke automatisk fastsettes i henhold til reglene i § 3, har faren muligheten til å erklære farskap enten under svangerskapet eller etter at barnet er født. Denne erklæringen må skje skriftlig og kan utføres på flere måter:

  1. Digitalt til Arbeids- og velferdsetaten.
  2. Personlig frammøte hos jordmor eller lege under svangerskapskontroll eller fødsel.
  3. Henvendelse til folkeregistermyndigheten.
  4. Tilskotsfuten, domstolen eller Arbeids- og velferdsetaten.
  5. Dersom faren befinner seg i utlandet, kan erklæringen gis til en utsendt utenrikstjenestemedarbeider.

Det er også mulig å erklære farskap ved å returnere et skjema fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, som må sende skjemaet som et rekommandert brev eller ved bruk av sikker elektronisk kommunikasjon. For at erklæringen skal være gyldig, må den være godkjent skriftlig av moren eller være gitt av en mann som moren har identifisert som far. Hvis farskapet blir erklært digitalt, må både mor og far identifisere seg elektronisk på en sikker måte. Den digitale erklæringen er kun gyldig hvis barnet blir født i Norge.

Hvis personen som ønsker å erklære farskap er under 18 år, må også foreldreansvarlige skrive under på erklæringen.

Erklæring av medmorskap

I tilfeller hvor et barn blir født etter assistert befruktning, kan moras kvinnelige samboer erklære medmorskap i samsvar med lovens bestemmelser. Den assisterte befruktningen må ha skjedd innenfor godkjent helsestell, og moras kvinnelige samboer må ha gitt samtykke til befruktningen. Det er kun myndige personer som kan gi slikt samtykke. Regelen i § 3, andre ledd, andre punktum gjelder tilsvarende her.

Farskap fastslått i utlandet

I tilfeller der det er nødvendig å fastslå farskapet til et barn født i utlandet, kan myndighetene kreve en egnet DNA-analyse av barnet og den som ønsker å erklære seg som far. Dette kan være aktuelt når:

  1. Barnet, moren eller den som vil erklære seg som far, ikke kan bevise sin identitet, eller
  2. Det er mistanke om at det er gitt feilaktige opplysninger om farskapet for å oppnå norsk statsborgerskap for barnet.

Det kreves også at opplysningene i saken ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å fastslå farskapet med rimelig sikkerhet. Hvis DNA-analysen viser at mannen ikke kan være far til barnet, kan han ikke erklære farskap. Det samme gjelder hvis han nekter å delta i en slik analyse.

Departementets forskrifter

Departementet har myndighet til å utarbeide utfyllende regler om gjennomføringen av bestemmelsene i § 4, femte ledd. Dette gir departementet fleksibilitet til å tilpasse prosedyrene og kravene i henhold til endringer i juridisk praksis eller behovene i samfunnet. Det er derfor viktig å holde seg oppdatert på eventuelle endringer i departementets forskrifter som kan påvirke erklæring av farskap eller medmorskap.

Når blir vilkårene for medmorskap oppfylt?

av
medmorskap, barnelova, juridisk prosess, rettigheter, medmødre, familier, regelverk, assistert befruktning, skriftlig samtykke, registrert partner, ektefelle, tidspunkt for medmorskap, samboer, norsk lov, foreldre, barn, barnelovens bestemmelser, medmor ved fødsel, medmor ved assistert befruktning, juridisk forståelse, familierett, rettsvern, norske lover, rettigheter for medmødre, foreldrestatus, rettslig status, foreldreskap, samboerpar, medmorrettigheter, foreldrepar

Medmorskap etter Barnelova

Barneloven regulerer vilkårene for medmorskap i Norge. I henhold til loven må visse betingelser være oppfylt for at en kvinne skal kunne anses som medmor. Ifølge § 3 i barnelova, skal en kvinne anses som medmor når hun er gift med barnets mor på tidspunktet for fødselen. Dette betyr at ekteskapet må eksistere på selve fødselsdagen for at kvinnen skal kunne anerkjennes som medmor. I tillegg, i henhold til § 4 i barnelova, anses en kvinne som medmor når hun er samboer med barnets mor på tidspunktet for den assisterte befruktningen. Denne bestemmelsen er relevant når assistert befruktning er benyttet som metode for å få barn.

Krav om Skriftlig Samtykke

Uavhengig av om medmorskap etableres ved fødsel eller assistert befruktning, må kvinnen gi skriftlig samtykke til assistert befruktning før behandlingen kan gjennomføres. Dette er en viktig juridisk beslutning som må tas på forhånd. I noen situasjoner kan det oppstå spesielle tilfeller der samtykke ikke ble innhentet på forhånd. Dette er typisk tilfelle når assistert befruktning har funnet sted i utlandet, og kravet om skriftlig samtykke ikke ble møtt i forkant. I slike tilfeller gir forskriften rom for at samtykke kan godtas i etterkant, forutsatt at de øvrige vilkårene er oppfylt.

Registrert Partner som Ektefelle og Oppsummering

Det er viktig å merke seg at tidligere registrerte partnere anses som ektefeller i denne sammenhengen, og derfor regnes som medmødre i henhold til barneloven. Tidspunktet for når vilkårene for medmorskap blir oppfylt, er en viktig juridisk faktor som påvirker familiens rettigheter og juridiske status. Det er derfor avgjørende å forstå regelverket og kravene som gjelder for å sikre en trygg og rettmessig prosess for alle involverte parter.


Hvordan påvirker Barneloven § 61a barneverntjenestens taushetsplikt?

av
Barneloven, taushetsplikt, barneverntjenesten, foreldreansvar, barnets bosted, samvær, juridiske saker, rettssystemet, vitnesbyrd, informasjonsbeskyttelse, barnevernsloven, fylkesmannen, dispensasjon, barnets interesse, personvern, rettssikkerhet, lovgivning, familierett, barns rettigheter, juridisk diskusjon, Norge, rettsavgjørelser, juridisk prosedyre, barns velferd, juridisk innsikt, forvaltningspraksis, barnelovens bestemmelser, barnevernets rolle, saksbehandling, juridisk regulering. Advokater i Nordland, Advokater i Vefsn kommune, Oversikt over advokatfirmaer i Mosjøen, Lokale advokatkontor på Helgeland, Juridisk hjelp i Vefsn, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, Beste advokater i Mosjøen, Lokale advokater i Mosjøen, Erfarne advokater i Mosjøen, Rimelige advokater i Mosjøen, Profesjonelle advokater i Mosjøen, Juridisk hjelp i Mosjøen, Advokater med spesialisering i Mosjøen, Lokalt advokatkontor i Mosjøen, Mosjøens beste advokatfirma, Juridiske tjenester i Mosjøen, Mosjøens dyktigste advokater, Søk advokathjelp i Mosjøen, Gratis juridisk rådgivning i Mosjøen, Lokale eksperter på juridiske spørsmål i Mosjøen, Mosjøens toppadvokater, Rådgivning for bedrifter i Mosjøen, Mosjøens mest pålitelige advokater, Juridisk støtte i Mosjøen, Finn en advokat i Mosjøen, Juridisk representasjon i Mosjøen, Mosjøens juridiske fagfolk, Spesialiserte advokater i Mosjøen, Lokale advokater med kunnskap om Mosjøen, Mosjøen juridiske tjenester og bistand, advokat, advokathjelp, advokatbistand, advokater, advokatene, Mosjøen, vefsn, Nordland, Helgeland, juridisk rådgivning, lovlig hjelp, rettslig veiledning, juridisk ekspertise, rettshjelp, advokattjenester, rettssak, juridisk representasjon, juridiske spørsmål, juridisk assistanse, advokatkontor, juridisk konsultasjon, rettssaksgjennomgang, rettssaker, lovprosedyre, lovrepresentasjon, juridisk saksgang, lovlig rådgiver, rettssakskostnader, advokattjenester i Mosjøen, vefsn rettshjelp, Helgeland advokater, Nordland juridisk hjelp, advokatbistand for bedrifter, rettstvister, rettssystemet, juridisk støtte, rettssakshjelp, rettslig rådgiver Mosjøen, vefsn advokatkontor, rettslige tjenester, rettslig representasjon, advokattjenester Helgeland, Nordland advokatbistand, juridisk rådgiver Vefsn, rettshjelp Mosjøen, advokat Mosjøen Helgeland, vefsn advokatbistand, Nordland advokatkontor, Helgeland juridiske tjenester, juridisk hjelp Mosjøen, advokatbistand Helgeland, vefsn juridisk representasjon, Nordland rettshjelp, advokatbistand Nordland Helgeland, juridisk ekspert Mosjøen, vefsn juridisk bistand

I mange saker som påvirker familiers liv, besitter barneverntjenesten informasjon som kan være kritisk for å fatte korrekte avgjørelser. Denne informasjonen har vært beskyttet av en streng taushetsplikt, slik det er fastsatt i barnevernsloven. Men hva skjer når denne informasjonen er sentral for rettssystemet i saker relatert til foreldreansvar, barnets faste bosted eller samvær?

Barneloven § 61a gir et klart svar på dette. Bestemmelsen gir barneverntjenesten muligheten til å bryte sin taushetsplikt i spesifikke juridiske saker. Dette betyr at barnevernet kan fremlegge vitnesbyrd i retten basert på den informasjonen de sitter på, selv om det tidligere ville blitt ansett som et brudd på taushetsplikten.

Det er ikke bare det faktum at barneverntjenesten kan vitne som er avgjørende, men at de kan bringe frem innsikt fra sin unike posisjon. Deres kunnskap om forholdene til barnet og familien kan kaste lys over deler av saken som ellers kunne vært oversett.

Videre fjerner § 61a behovet for barneverntjenesten å søke fylkesmannen om dispensasjon fra taushetsplikten i slike saker. Dette harmonerer med tidligere praksis før 2013. Det innebærer en effektivisering av prosedyren, slik at relevant informasjon kan presenteres for retten uten unødig forsinkelse.

Det er også viktig å påpeke at domstolen fortsatt har mulighet til å “innhente uttalelser” fra barneverntjenesten i henhold til barneloven § 61, første ledd nr. 6. Dette sikrer at rettssystemet har tilgang til nødvendig informasjon for å fatte avgjørelser i barnets interesse.

§ 61 a.Fritak for teieplikt for barnevernstenesta

Barnevernstenesta kan uhindra av teieplikta etter barnevernsloven § 13-1 gi opplysningar til domstolen i sak om foreldreansvar, kvar barnet skal bu fast og samvær

Barneloven § 1: Fødselsmelding – En Nødvendighet og Lovpålagt Plikt

av
Fødselsmelding, barneloven, fødsel, jordmor, lækjar, folkeregistermyndigheita, farskap, mor, far, departementet, fødsel i utlandet, barnet, Norge, fødselsmelding frist, dødfødt, barnerett, tilskotsfuten, familierett, mora, folkeregisteret, samboerskap, barneloven paragraf 1, fødselsmelding krav, norsk lov, foreldreansvar

Når et barn kommer til verden, blir vi kjent med et nytt liv, et nytt medlem i samfunnet vårt. Barnets ankomst medfører imidlertid ikke bare glede og begeistring, men også en rekke lovpålagte plikter. En av disse er gitt av Barneloven § 1, og det handler om fødselsmelding.

Fødselsmeldingen er en offisiell kunngjøring om barnets fødsel til folkeregistermyndighetene. Den skal gis av legen eller jordmoren som assisterte ved fødselen. Meldingen bærer med seg viktige opplysninger som hvem som er barnets far, i henhold til § 3 eller § 4 i Barneloven, eller hvem moren har oppgitt som barnets far i tilfeller der farskapet ennå ikke er fastsatt.

Denne meldingen er også nødt til å inneholde informasjon om hvorvidt foreldrene bor sammen. I tillegg skal den inneholde annen relevant informasjon som fastsettes av departementet.

Men hva skjer hvis barnet blir født uten at en lege eller jordmor er til stede? I slike tilfeller er det moren som har ansvaret for å gi fødselsmelding til folkeregistermyndighetene innen en måned. Dette gjelder også dersom moren midlertidig oppholder seg i utlandet under fødselen. I så fall skal hun gi melding til folkeregistermyndighetene innen en måned etter at barnet er kommet til Norge.

Selv i triste omstendigheter hvor barnet er dødfødt, er det nødvendig å gi en fødselsmelding.

I tilfeller der farskapet ennå ikke er fastsatt eller foreldrene ikke bor sammen, skal fødselsmeldingen sendes både til folkeregistermyndighetene og til bidragsfogden.

Hvordan påvirker kjønn utfallet av en barnefordelingssak?

av
barnefordeling, barnefordelingssaker, barnets kjønn, kjønnsbias, rettssystem, familierett, skilsmisse, omsorgsrett, barneomsorg, kjønnsnøytrale lover, rettferdighet i fordelingssaker, morsrolle, farsrolle, kulturelle forventninger, juridisk rådgivning, barnets beste interesse, foreldrerettigheter, felles fordeling, hovedomsorg, rettigheter i fordelingssaker, mødres rettigheter, fedres rettigheter, kjønnsdiskriminering, kjønnsstereotyper, barnefordelingsstatistikk, barnefordelingsutfall, barnefordelingslover, barnefordelingsprosess, barnefordelingsdom, barnefordelingsadvokat.

Barnefordelingssaker er komplekse og kan være følelsesmessig utfordrende for alle involverte parter. En viktig faktor som ofte blir diskutert i disse sakene, er om kjønn påvirker utfallet av saken. Dette er et sensitivt og kontroversielt tema, og det er viktig å forstå hvordan og hvorfor kjønn kan spille en rolle i disse avgjørelsene. Jeg har sett litt på hvordan kjønn spiller inn i det amerikanske rettssystemet.

Historisk sett har det vært en oppfatning om at rettssystemet har vært skjevt i favør av mødre i barnefordelingssaker. Dette stammer fra en stereotypi om at rettssystemet nesten alltid er partisk til fordel for kvinner under en fordelingssak [1]. En amerikansk studie fra 2018 konkluderte med at det er en stor ubalanse mellom prosentandelen av fordelingssaker som ender med at mødre får hovedomsorgen [2].

Det er imidlertid viktig å merke seg at mange stater og land har revidert sine barnelover for å være kjønnsnøytrale [4]. Disse lovene favoriserer felles fordeling når det er mulig og i barnets beste interesse. Likevel er det fortsatt bekymringer om at det kan være en underliggende kjønnsbias i disse avgjørelsene [3].

Selv om det er bevis for at kjønn kan påvirke utfallet av barnefordelingssaker, er det viktig å merke seg at rettssystemet stadig utvikler seg for å bli mer rettferdig og kjønnsnøytralt. Det er også viktig å huske at hvert tilfelle er unikt, og mange faktorer, inkludert barnets beste interesse, vil påvirke utfallet av saken. Det er viktig at foreldre søker juridisk rådgivning for å forstå sine rettigheter og muligheter i en barnefordelingssak.

Kilder:

[1]: Weinman & Associates, P.C.
[2]: David Pedrazas
[3]: Richard Macksey Journal
[4]: Bikel Law

Forståelsen av foreldreansvaret

av
advokatens rolle i mekling, tradisjonell vs meklingsbasert rolle, konflikthåndtering, mekling i barnefordelingssaker, barnets beste i mekling, advokatens strategiske tilnærming, mekling og konflikteskalering, klientens interesser i mekling, meklingens betydning for barn, advokatens ansvar i meklingsprosesser, meklingsmodeller og arbeidsmetoder, meklerens rådgiverrolle, advokatens rolle i enighetsskapende prosesser, hurtig løsning i mekling, advokatens håndtering av begrenset saksforberedelse, kommunikasjon i mekling, advokatens forståelse av signaler i meklingsprosessen, balanse mellom åpenhet og lojalitet, tilpasning til barneloven § 61, suksess i meklingsprosesser, meklingsstrategier, advokatens samarbeid i mekling, meklingens innvirkning på advokatens rolle, advokatens bidrag til meklingsløsninger, meklingens effekt på konfliktnivå, advokatens profesjonelle ansvar, meklingsforhandlinger, barnets interesser og mekling, advokatens evne til klientrepresentasjon i mekling, barnelovens bestemmelser i mekling, Advokater i Nordland, Advokater i Vefsn kommune, Oversikt over advokatfirmaer i Mosjøen, Lokale advokatkontor på Helgeland, Juridisk hjelp i Vefsn, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, Beste advokater i Mosjøen, Lokale advokater i Mosjøen, Erfarne advokater i Mosjøen, Rimelige advokater i Mosjøen, Profesjonelle advokater i Mosjøen, Juridisk hjelp i Mosjøen, Advokater med spesialisering i Mosjøen, Lokalt advokatkontor i Mosjøen, Mosjøens beste advokatfirma, Juridiske tjenester i Mosjøen, Mosjøens dyktigste advokater, Søk advokathjelp i Mosjøen, Gratis juridisk rådgivning i Mosjøen, Lokale eksperter på juridiske spørsmål i Mosjøen, Mosjøens toppadvokater, Rådgivning for bedrifter i Mosjøen, Mosjøens mest pålitelige advokater, Juridisk støtte i Mosjøen, Finn en advokat i Mosjøen, Juridisk representasjon i Mosjøen, Mosjøens juridiske fagfolk, Spesialiserte advokater i Mosjøen, Lokale advokater med kunnskap om Mosjøen, Mosjøen juridiske tjenester og bistand, advokat, advokathjelp, advokatbistand, advokater, advokatene, Mosjøen, vefsn, Nordland, Helgeland, juridisk rådgivning, lovlig hjelp, rettslig veiledning, juridisk ekspertise, rettshjelp, advokattjenester, rettssak, juridisk representasjon, juridiske spørsmål, juridisk assistanse, advokatkontor, juridisk konsultasjon, rettssaksgjennomgang, rettssaker, lovprosedyre, lovrepresentasjon, juridisk saksgang, lovlig rådgiver, rettssakskostnader, advokattjenester i Mosjøen, vefsn rettshjelp, Helgeland advokater, Nordland juridisk hjelp, advokatbistand for bedrifter, rettstvister, rettssystemet, juridisk støtte, rettssakshjelp, rettslig rådgiver Mosjøen, vefsn advokatkontor, rettslige tjenester, rettslig representasjon, advokattjenester Helgeland, Nordland advokatbistand, juridisk rådgiver Vefsn, rettshjelp Mosjøen, advokat Mosjøen Helgeland, vefsn advokatbistand, Nordland advokatkontor, Helgeland juridiske tjenester, juridisk hjelp Mosjøen, advokatbistand Helgeland, vefsn juridisk representasjon, Nordland rettshjelp, advokatbistand Nordland Helgeland, juridisk ekspert Mosjøen, vefsn juridisk bistand foreldreansvar, forsørgingsplikt, barneloven § 66, juridiske plikter for foreldre, foreldreansvar etter død, forsørging og utdanning av barn, rettigheter for barn, forsørgingsbidrag, foreldreansvar ved samlivsbrudd, ansvar for barns velferd, juridiske aspekter ved foreldreansvar, barns rettigheter etter foreldres død, foreldreansvar og samfunn, juridisk beslutning om foreldreansvar, rettigheter for foreldre, barns utdanning og foreldreansvar, rettferdig forsørgingsplikt, forsørgingsansvar etter dødsfall, foreldreansvar og familielov, plikter for foreldre ved utdanning, foreldreansvar og rettssystemet, barnelovens bestemmelser, forsørgingsplikt for barnets beste, foreldreansvar og samfunnsansvar, forsørgingsplikt og juridisk beslutning, foreldreansvar og rettigheter, barneloven § 66 og forsørgingsansvar, foreldreansvar og barnets velferd, juridisk ansvar for foreldre, forsørgingsplikt for barnelovens bestemmelser, barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, advokater som jobber med barneloven, advokat barnerett, advokat wulff mosjøen, advokat foreldreansvar, barnefordelingssaker, juridisk hjelp ved foreldrekonflikter, barnelov og advokattjenester, barnefordeling og advokatbistand, rettshjelp for foreldreansvar, barnerett advokatfirma, ekspertise i foreldreansvar, barnelovsadvokater, advokattjenester for barnefordeling, foreldrekonflikt løsninger, barnefordeling juridisk bistand, erfarne barnefordelingsadvokater, advokat rådgivning for foreldre, barnerett spesialist, wulff mosjøen advokatkontor, kompetanse innen foreldreansvar, barnefordeling og lovverket, barneloven og advokatrådgivning, profesjonell advokat barnerett, rettshjelp ved foreldreansvarssaker, advokatfirma for foreldrekonflikter, barnefordeling rettigheter, erfarne advokater for foreldreansvar, barnefordeling og juridisk veiledning, barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, barneloven spesialist, barnerett advokat, Wulff Mosjøen advokat, foreldreansvar ekspert, samvær juridisk rådgivning, fast bosted advokat, rettshjelp barnefordeling, advokat for foreldreansvar, erfarne barnerett advokater, juridisk støtte ved foreldrekonflikter, ekspertise i barneloven, advokatbistand for samvær, kompetanse innen fast bosted, barnefordelingsprosedyrer, juridisk veiledning for foreldreansvar, barnefordelingsrettigheter, barneloven tolkning, barnerett og rettsprosesser, advokat for foreldreansvarssaker, samværsavtale juridisk bistand, bostedsordning juridisk hjelp, rettigheter i barneloven, barnefordeling og advokattjenester, advokat for foreldrekonflikter, Wulff Mosjøen advokatfirma, juridisk ekspertise i foreldreansvar, barnefordeling og rettssystemet, barnerett advokatbyrå

Foreldreansvar er et sentralt begrep innenfor familieretten. Foreldreansvaret er retten og plikten til å treffe avgjørelser for barnet i personlige forhold, og dette gir omfattende beføyelser til foreldrene.

Innholdet i foreldreansvaret

I henhold til barneloven § 30, innebærer foreldreansvaret rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold. Dette inkluderer blant annet valg av skole, samtykke til medisinsk behandling og inngrep, adopsjon, navnevalg, samtykke til ekteskap, innmelding i trossamfunn, utstedelse av pass og flytting til utlandet. Foreldreansvaret er ikke begrenset til det som er fastsatt i barneloven, men det er også bestemmelser om foreldreansvaret i annen lovgivning.

Felles foreldreansvar betyr at disse beføyelsene ligger hos begge foreldrene i fellesskap. Dette krever et visst nivå av samarbeid mellom foreldrene. Det er også viktig at barnet selv etter hvert involveres i beslutningene. Barneloven § 31 understreker at foreldrene skal høre barnets syn før de treffer avgjørelser om barnets personlige forhold, ettersom barnet utvikles og modnes. Etter at barnet har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på barnets syn.

Særskilte forhold og unntak fra felles foreldreansvar

Hovedregelen i barneloven er at begge foreldrene skal ha felles foreldreansvar. Men denne regelen gjelder ikke hvis det finnes “særlige grunner” som tilsier at kun den ene av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene. Dette er imidlertid en vurdering som skal rette seg etter hva som er best for barnet, slik det er angitt i barneloven § 48.

I vurderingen er det en rekke aspekter som tas i betraktning. For eksempel kan konflikt og alvorlige samarbeidsproblemer mellom foreldrene være faktorer som tilsier at en av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene, særlig hvis samarbeidsproblemene kan påvirke barnets omsorgssituasjon. Imidlertid er ikke konflikter mellom foreldrene avgjørende i seg selv. Det må foretas en konkret vurdering av alle relevante forhold, og avgjørelsen skal alltid være basert på hva som er best for barnet.

Fremtidig perspektiv

Når det gjelder foreldreansvar, er det forholdene på avgjørelsestidspunktet som skal legges til grunn. Det betyr at retten skal forsøke å finne den løsningen som antas å være best for barnet i tiden fremover. Dette innebærer en bred, fremtidsrettet vurdering av de alternative løsningene som foreligger. Alle relevante omstendigheter skal vurderes, og selv mindre sannsynlige risikofaktorer kan ikke overses.

Når fast bosted endres på grunn av samværssabotasje

av
samværssabotasje, norske rettsavgjørelser, foreldreansvar, barneloven, omsorgsendring, lagmannsrett, samværsrett, foreldrekonflikt, rettspraksis, barneomsorg, domstol, barns rettigheter, foreldres rettigheter, samværsavtale, omsorgsrett, juridisk veiledning, barnefordeling, rettslig avgjørelse, omsorgstvist, foreldretvist, rettslig konflikt, foreldrekonflikt løsning, juridisk rådgivning, barnevern, samværsordning, høyesterett, samvær med barn, familierett, foreldresamarbeid, rett til samvær

I Norge er samværssabotasje når avtalt samvær ikke skjer til avtalt tid uten en rimelig grunn. Dette kan inkludere tilfeller der den forelder som har daglig omsorg for barnet ikke leverer barnet til samvær til avtalt tid på grunn av personkonflikter, eller når den forelder som skal ha barnet til samvær ikke møter opp i henhold til ordningen.

Dersom samværssabotasje foreligger, kan den forelder som har samværsretten søke om en ny avgjørelse vedrørende hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo sammen med. I noen tilfeller kan manglende gjennomføring av samvær føre til at omsorgen flyttes til den forelder som er best skikket til å sørge for best samlet foreldrekontakt, forutsatt at omsorgsevnen ellers er god og partene ellers er likeverdige.

Det er et kjent tilfelle fra Høyesterett i 1982, hvor det ble bestemt at foreldreansvaret og den daglige omsorgen burde tilkjennes mor, selv om det innebar et miljøskifte for barnet, ettersom far hadde hindret mors samværsrett. Dette var fordi hans holdning antydet at utøvelsen av samværsretten ville by på store problemer i fremtiden (Rt. 1982 s. 116).

I et annet tilfelle fra Høyesterett i 1991 ble det påpekt at samværssabotasje kan i alvorlige tilfeller medføre at daglig omsorg gis til den forelder som kan sørge for best samlet foreldrekontakt, dersom samværet som blir hindret er bra for barnet og best mulig samlet foreldrekontakt er til barnets beste (Rt. 1991 s. 1148).

I et tredje tilfelle fra 1997, ble det imidlertid konkludert med at selv om samværet ikke ble gjennomført godt nok og det forelå svikt, skulle omsorgen ikke overføres. I dette tilfellet hadde både herredsretten og lagmannsretten konkludert med at den forelder som hadde omsorgen for barna hadde sviktet i sitt ansvar med hensyn til samvær, men bestemte at hensynet til barnas samlede foreldrekontakt tilsa at de for fremtiden måtte bo hos sin far (Rt. 1997 s. 797 (s. 805)).

Strukturerte, Ustrukturerte og Semi-Strukturerte Intervjuer: Metoder Brukt av Sakkyndige Psykologer i Saker Etter Barneloven

av
sakkyndige psykologer, barneloven, intervju metoder, strukturerte intervjuer, ustrukturerte intervjuer, semi-strukturerte intervjuer, utredningsprosess, sakkyndige verktøy, standardisering, personlige erfaringer, dybdeundersøkelser, sammenligninger, individuelle opplevelser, intervju guide, temaer i intervjuer, intervju teknikker, sakkyndig utredning, barnefordelingssaker, sakkyndig vurdering, utredning av barnefordeling, psykologisk utredning, familierett, barnevern, juridisk psykologi, psykologi i rettssystemet, informasjonsinnhenting, psykologiske intervjuer, barnefordeling, rettssystem, familiedomstol.

Som sakkyndige psykologer i saker etter barneloven har vi en rekke verktøy til vår disposisjon for å sikre at vi får mest mulig nøyaktig informasjon om de komplekse og sensitive situasjonene vi blir bedt om å vurdere. En av de viktigste metodene vi bruker er intervjuer. Det er tre hovedtyper av intervjuer: strukturerte, ustrukturerte og semi-strukturerte. Hver av disse intervjuformene har sin plass og funksjon i utredningsprosessen, og de brukes ofte i kombinasjon for å gi et helhetlig bilde av situasjonen.

Strukturerte Intervjuer

I et strukturert intervju, bruker sakkyndige en forhåndsbestemt liste med spørsmål. Hver deltaker får nøyaktig de samme spørsmålene, i samme rekkefølge, og det er lite rom for avvik eller spontane oppfølgingsspørsmål. Fordelen med strukturerte intervjuer er at de tillater en høy grad av standardisering, noe som kan være særlig nyttig når sammenligninger må gjøres mellom forskjellige personer eller situasjoner.

Ustrukturerte Intervjuer

I motsetning til strukturerte intervjuer, er ustrukturerte intervjuer mye mer fleksible og åpne. Sakkyndige kan stille spørsmål på stedet basert på deltakerens svar, og det er mye mer plass for personlige refleksjoner og meninger. Ustrukturerte intervjuer kan gi et dypere innblikk i enkeltpersoners erfaringer og følelser, og kan være svært nyttig for å utforske komplekse og personlige emner i dybden.

Semi-Strukturerte Intervjuer

Semi-strukturerte intervjuer ligger et sted mellom de to andre typene. I disse intervjuene bruker sakkyndige en generell guide eller en liste over temaer de ønsker å dekke, men rekkefølgen av spørsmål og nøyaktig formulering kan variere fra intervju til intervju. Dette gir en viss grad av standardisering, samtidig som det gir sakkyndige friheten til å utforske individuelle opplevelser og meninger mer i dybden.

Hver av disse intervjuformene har sin plass i sakkyndiges verktøykasse, og valget mellom dem avhenger av mange faktorer, inkludert arten av informasjonen som trengs, tidsbegrensninger og den spesifikke konteksten for utredningen. Ved å kombinere disse metodene kan sakkyndige samle en rik og variert mengde informasjon som hjelper dem å lage en grundig, nyansert og nøyaktig vurdering av situasjonen de har blitt bedt om å utrede.

Hvordan påvirker bortføringssaker andre barnerettslige saker i Norge?

av
barneloven, Haag-konvensjonen, barnebortføring, rettigheter for barn, internasjonal barnebortføring, barnerettigheter, barnebortføringsloven, barnets beste, foreldreansvar, tilbakelevering av barn, internasjonale avtaler, barnekonvensjonen, foreldrekonflikter, juridiske prosesser, barnefordeling, familierett, barnets hjemland, rettssaker om barn, rettssystemet i Norge, juridisk behandling, barnefordelingssaker, barns velferd, barnefordelingsavtaler, barnets rett til samvær, juridisk bistand, advokat for barnerett, rettferdige avgjørelser, beskyttelse av barn, juridisk veiledning, internasjonal lovgivning, barnets tilbakelevering, barnefordelingsprosesser.

Barneloven i Norge inneholder en rekke bestemmelser som regulerer foreldreansvar, samværsrett og andre aspekter ved barns rettigheter. Disse bestemmelsene er utformet med tanke på å ivareta barnets beste og sikre at barnet får opprettholdt gode relasjoner med begge foreldre, selv om foreldrene ikke lenger lever sammen.

Men hva skjer når et barn bortføres til eller tilbakeholdes i Norge uten foreldrenes samtykke? Hvordan påvirker det behandlingen av andre barnerettslige saker i landet? Dette er spørsmål som ofte dukker opp når vi ser på hvordan Haag-konvensjonen om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring og Barnebortføringsloven i Norge fungerer i praksis.

Barnets tilbakelevering etter Haag-konvensjonen

Haag-konvensjonen, som Norge er tilsluttet, har som formål å sikre at barn som ulovlig bortføres til eller tilbakeholdes i en annen konvensjonsstat, blir raskt returnert til sitt hjemland. Dette er en viktig internasjonal avtale som har som mål å beskytte barnets beste og sørge for at barnebortføring ikke blir et virkemiddel i foreldrekonflikter.

I henhold til Barnebortføringsloven § 11 skal barn som ulovlig er bortført til eller holdt tilbake i Norge, leveres tilbake straks dersom barnet umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen hadde bosted i en stat som er tilsluttet Haag-konvensjonen. Dette betyr at Norge forplikter seg til å returnere barn til deres hjemland når det foreligger ulovlig bortføring.

Påvirkning på andre barnerettslige saker

Men hvordan påvirker behandlingen av saker etter Haag-konvensjonen andre barnerettslige saker i Norge? Barnebortføringssaker har en egen prosedyre, og det er klare regler for hvordan slike saker skal behandles. Hovedprinsippet er at saken prioriteres høyt, og det legges vekt på rask behandling for å sikre barnets beste.

Barnebortføringssaker kan imidlertid påvirke andre barnerettslige saker ved at retten ikke kan treffe avgjørelse i saken før begjæringen om tilbakelevering er endelig avgjort. Dette er regulert i Barnebortføringsloven § 19 (1). Hvis det ikke er framsatt begjæring om tilbakelevering etter Haag-konvensjonen, kan retten heller ikke treffe avgjørelse før det er gått rimelig tid uten at begjæring er blitt framsatt (§ 19 (2)).

Dette betyr at andre barnerettslige saker kan bli satt på vent mens en barnebortføringssak behandles. Dette er en konsekvens av viktigheten av å prioritere barnets umiddelbare retur til sitt hjemland i saker om ulovlig bortføring.

Viljeserklæring: Hva skjer med barna når foreldrene dør?

av
viljeserklæring, hva skjer med barna når foreldrene dør, barnerett, omsorg for barn, verge for barn, testament, forsikringer for barn, fremtidsplanlegging, juridisk dokument, barnas fremtid, viljeserklæring for barn, rettigheter for barn, familierett, omsorgsordninger, barnevern, juridisk rådgivning, planlegging for foreldre, viljeserklæringens betydning, testamente for barn, barnas beste, advokat for barnerett, sikring av barnas fremtid, endring av viljeserklæring, vitner i viljeserklæring, utfordring av viljeserklæring, juridisk bindende dokument, oppbevaring av viljeserklæring, fri vilje, advokat for viljeserklæring, familieplanlegging, trygghet for barna

Å sikre barnas fremtid er en avgjørende bekymring for alle foreldre. Mens mange tenker på økonomisk sikring gjennom testamenter og forsikringer, er det en viktig og ofte oversett del av planleggingen å vurdere hva som skal skje med barna hvis foreldrene dør tidlig.

  1. Hva er en viljeserklæring?
    En viljeserklæring er et juridisk dokument som uttrykker en persons ønsker og vilje når det gjelder omsorgen for barna hvis begge foreldrene dør. Det er en erklæring som klargjør hvem som skal være barnas verge og hvordan omsorgen skal organiseres.
  2. Hvorfor er det viktig å opprette en viljeserklæring?
    Viljeserklæringen er viktig fordi den gir foreldrene muligheten til å uttrykke sine preferanser og ønsker når det gjelder barnas omsorg. Uten en viljeserklæring vil avgjørelsen om hvem som skal være barnas verge og hvor de skal bo etter foreldrenes bortgang overlates til barnevernet eller domstolen.
  3. Hvordan oppretter man en viljeserklæring?
    Det er ikke nødvendig med juridisk bistand for å opprette en viljeserklæring, men det kan være nyttig å søke råd fra en erfaren advokat. En viljeserklæring bør inneholde viktig informasjon som navnet på den foreslåtte vergen, eventuelle ønsker angående omsorgsordninger, økonomiske ressurser for barnas velferd, og eventuelle spesifikke instruksjoner eller ønsker for barnas oppvekst.
  4. Hvordan påvirker en viljeserklæring avgjørelsene til barnevernet?
    Selv om barnevernet ikke er juridisk forpliktet til å følge viljeserklæringen, blir den ofte vurdert som en viktig faktor. Barnevernet vil ta hensyn til viljeserklæringen og vurdere hva som vil være til barnets beste når de tar en beslutning om omsorgsordninger.
  5. Hvordan kan en viljeserklæring endres?
    En viljeserklæring kan alltid endres etter behov. Det er viktig å oppdatere viljeserklæringen hvis det skjer endringer i familiære forhold eller hvis man ønsker å endre noen av instruksjonene eller ønskene som er angitt.
  6. Hva skjer hvis det ikke er opprettet en viljeserklæring?
    Hvis det ikke er opprettet en viljeserklæring, vil avgjørelsen om barnas omsorg og verge bli tatt av barnevernet eller domstolen basert på hva de anser som barnets beste interesse. Dette kan føre til usikkerhet og uenighet blant familiemedlemmer, og barnas ønsker og behov kan ikke bli fullt ut respektert.
  7. Kan viljeserklæringen utfordres?
    En viljeserklæring kan bli utfordret dersom det er mistanke om tvang, svik eller andre omstendigheter som gjør erklæringen ugyldig. Det er derfor viktig å sørge for at viljeserklæringen er opprettet i god tro og er basert på foreldrenes frie vilje.
  8. Vitners rolle i en viljeserklæring
    Selv om det ikke er et formelt krav, er det vanlig å ha to vitner tilstede når man signerer en viljeserklæring. Vitnene bekrefter at erklæringen er frivillig og at foreldrenes ønsker er korrekt uttrykt.
  9. Hvordan oppbevare viljeserklæringen?
    Det anbefales å oppbevare en kopi av viljeserklæringen på et sikkert sted, for eksempel hos en advokat eller i et sikkerhetsskap. Det er også viktig å informere relevante personer, som verge og familiemedlemmer, om eksistensen og innholdet av viljeserklæringen.
  10. Oppsøk juridisk rådgivning
    Selv om det ikke er nødvendig å ha juridisk bistand, kan det være lurt å oppsøke en erfaren advokat som spesialiserer seg på barnerett for å få veiledning og sikre at viljeserklæringen er juridisk bindende og i samsvar med dine ønsker og behov.

Opprettelsen av en viljeserklæring er en viktig del av planleggingen for foreldre. Den gir en mulighet til å uttrykke ens ønsker og sikre at barna blir tatt vare på i tråd med ens verdier og preferanser. Ved å opprette en viljeserklæring kan man bidra til å skape trygghet og klarhet for barnas fremtid, selv om foreldrene ikke lenger er til stede. Det er en investering som viser omsorg og kjærlighet til ens barn og gir en følelse av ro og sikkerhet for hele familien.

Barnets rett til samvær med begge foreldre: hva må den sakkyndige vurdere?

av
Barnets rett til samvær med begge foreldre: hva må den sakkyndige vurdere?

Barneloven §42 gir klare retningslinjer for samvær mellom foreldre og barn, selv om foreldrene ikke bor sammen. Dette betyr at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, og den som har samvær kan ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet. Men hva skjer hvis barnet skal bo fast med bare én av foreldrene?

I slike tilfeller må domstolen ta stilling til om barnet skal ha samvær med den andre forelderen og eventuelt hvor mye samvær det skal være. Avgjørelsen om samvær skal baseres på flere faktorer som barnets alder, barnets mening, relasjonen mellom barn og forelderen, forelderens fungering under samvær og best mulig samlet foreldrekontakt. Men også reiseavstand mellom foreldre og barnets tilknytning til nærmiljø hos begge foreldrene kan ha betydning. Samværene må ikke påvirke barnets behov for stabilitet, og hensynet til barnet ellers, som for eksempel behovet for å opprettholde kontakt med venner og å kunne følge opp fritidsaktiviteter mens det er hos samværsforelder.

Domstolen kan også bestemme at samvær skal skje på bestemte vilkår, som at samvær skal skje under tilsyn av en person barnet har tillit til. Domstolen kan også bestemme andre typer vilkår, enn vilkår direkte knyttet til praktiske forhold ved gjennomføring av samværet, som vilkår for å styrke foreldrefunksjoner og foreldresamarbeid. Eksempler på dette kan være behandling for rusavhengighet eller psykisk helse, eller et kurs i sinnemestring.

I saker der det er uenighet om samvær, kan en sakkyndig person bli involvert. Den sakkyndige kan undersøke samværsforelderens omsorgs- og samværskompetanse samt relevante aspekter knyttet til barnets ønsker og behov. Det er viktig å vurdere hvordan barnet reagerer på samvær, hvor lenge de varer og hva de kan skyldes, hvordan eventuelle reaksjoner kan avhjelpes, samt hvordan overgangen fra bosteds- til samværsforelder skal foregå.

I noen tilfeller kan domstolen også bestemme at samvær skal skje under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson. Dette kan være aktuelt hvis det er mistanke om at samværsforelderen kan utgjøre en risiko for barnet, eller hvis det er konflikt mellom foreldrene som kan påvirke samværet på en negativ måte.

Lovendringer om barneomsorgsattest: Styrking av beskyttelsen av barn

av
lovendringer for barn, barneomsorgsattest, barneombud, politiattestkrav, barnevern, sakkyndige, meklere, ansatte, tillitsforhold til barn, ansvarsforhold til barn, mindreårige, barnevernsinstitusjoner, familievernkontor, ekteskap, endringer i barne- og familierett, beskyttelse av barn, trygge miljøer for barn, barnelov, barnevernslov, barneombudsloven, politiattestregler, ansatte i barneombudet, sakkyndige oppnevnt av domstolen, talspersoner for barn, krav til meklere, krav til ansatte i familievernkontor, ekteskapsloven, familierett, barns rettigheter

Innledning: Den 16. juni 2023 trådte flere viktige lovendringer i kraft i Norge, spesielt relatert til barneloven. Disse endringene er et resultat av den nye loven om endringer i barneloven mv., som har som formål å styrke beskyttelsen av barn. En av de sentrale endringene er innføringen av kravet om barneomsorgsattest, som gjelder for ulike aktører som jobber med barn og foreldre. Denne bloggposten vil utforske disse lovendringene og deres betydning for å sikre trygge miljøer for barn.

I. Endringer i lov om barn og foreldre (barnelova):

En ny § 53 a blir innført, som krever at personer som skal godkjennes som meklere, skal fremlegge politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39. Departementet har muligheten til å utarbeide forskrifter som gir nærmere regler om kravet om politiattest.

I tillegg endres § 61, der det legges til et nytt tredje ledd. Dette pålegger sakkyndige som blir oppnevnt av domstolen, samt advokater eller andre representanter for barnet, å legge frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39. Ved akutte situasjoner kan utnevnelse skje før politiattesten er innhentet.

II. Endringer i lov om barneombud:

En ny § 5 a blir introdusert i loven om barneombud. Denne bestemmelsen krever at personer som skal ansettes i Barneombudet og skal utføre oppgaver som forutsetter et tillits- eller ansvarsforhold overfor mindreårige, må fremlegge politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39.

III. Endringer i lov om barnevern:

§ 12-11 fjerde ledd endres og pålegger personer som skal oppnevnes som sakkyndige, enten etter § 14-11 annet ledd bokstav e, § 14-13 eller § 14-14 annet ledd, samt talspersoner etter § 14-13, å legge frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd. Denne endringen gjelder også for sakkyndige utnevnt av domstolen etter tvisteloven § 25-2 i saker etter barnevernsloven.

Videre flyttes det nåværende fjerde ledd i § 12-11 til femte ledd og blir endret. Det pålegger personer som skal føre tilsyn med barn i barnevernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn eller omsorgssentre etter § 17-3 annet ledd, å legge frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd. Tidligere femte til niende

Muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling

av
Muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling

Barneloven § 25 omhandler muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling, og det er et viktig aspekt av norsk familierett som kan påvirke mange menneskers liv. Denne paragrafen gir retten mulighet til å avsi dom basert på DNA-tester, uten at det er nødvendig med en hovedforhandling.

Farskapssaker kan være følelsesladde og utfordrende for alle involverte parter. I noen tilfeller er det ikke nødvendig med en hovedforhandling for å fastslå farskapet til et barn. Dette kan være tilfellet når DNA-testen enten viser at en mann er far til barnet, eller at det er klart at han ikke kan være far til barnet. Dersom partene er enige, kan også retten gi frifinnelsesdom for alle menn som er involvert i saken.

Hovedhensikten med § 25 i barneloven er å sikre at avgjørelser om farskap blir tatt på en rettferdig og pålitelig måte, og at partene i saken blir gitt anledning til å uttale seg om forholdene rundt farskapet. Det er også viktig å merke seg at beslutningen om å avsi dom uten hovedforhandling kun kan tas etter en grundig og tilstrekkelig gransking av blodprøver og forklaringer fra partene og vitner.

Det er også verdt å påpeke at denne bestemmelsen i barneloven ikke bryter med EMK artikkel 8, FNs Barnekonvensjon artikkel 3 eller Grunnloven §§ 102 og 104. Dette skyldes at det er en forutsetning at alle rettslige avgjørelser i farskapssaker må være i tråd med disse lovbestemmelsene.

Det er også verdt å merke seg at selv om farskap kan fastslås på grunnlag av pater est-regelen, betyr ikke dette at farskapet nødvendigvis må opprettholdes dersom det senere viser seg å være uriktig. Retten til å kjenne sin biologiske far er en grunnleggende rettighet, og det er derfor viktig at alle farskapssaker blir behandlet på en nøye og rettferdig måte, uansett hvilken metode som brukes for å fastslå farskapet.

Parental Alienation Syndrome (PAS): Når konflikter mellom foreldre skader barnas mentale helse

av
Folkeregistermyndigheten, NAV og Domstolene: roller og ansvar i Barneloven

Parental Alienation Syndrome (PAS) er et begrep som ble introdusert av den amerikanske psykiateren Richard A. Gardner på 1980-tallet. Det refererer til situasjoner der et barn har en irrasjonell og vedvarende avvisning av en forelder, uten gyldig grunn. Dette kan skje når den andre forelderen manipulerer eller påvirker barnet til å avvise den andre forelderen, ofte som et resultat av en konflikt i foreldrenes forhold.

PAS er en kontroversiell diagnose og har blitt møtt med kritikk og debatt i fagmiljøet. Noen hevder at det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig bevis for å støtte diagnosen, mens andre mener at det er et reelt fenomen som har negative konsekvenser for barnet og den avviste forelderen.

Forskning på området har vært begrenset, men det finnes en del studier som har undersøkt forekomsten og konsekvensene av PAS. En studie publisert i Journal of Child Custody fant at barn som hadde vært utsatt for PAS hadde større sannsynlighet for å oppleve depresjon, angst og traumer enn barn som ikke hadde vært utsatt for det. En annen studie, publisert i Journal of Divorce and Remarriage, fant at PAS hadde en negativ innvirkning på den avviste forelderens mentale helse og relasjoner med barnet.

Imidlertid har noen forskere argumentert for at diagnosen kan føre til feilaktig anklage om at en forelder manipulerer barnet, og at den kan brukes som et verktøy i foreldrekonflikter. Det er derfor viktig å være kritisk til bruken av PAS og sørge for at eventuelle påstander om manipulasjon av barnet er basert på solid bevis og grundige undersøkelser.

Selv om forskningen på området er begrenset, er det klart at PAS kan ha negative konsekvenser for barnet og den avviste forelderen. Det er derfor viktig at fagfolk som jobber med barn og familier er oppmerksomme på fenomenet og tar hensyn til det i sin praksis.

Referanser:

  1. Clawar, S. S., & Rivlin, B. V. (2013). Children held hostage: Dealing with programmed and brainwashed children. American Bar Association.
  2. Johnston, J. R. (2010). Parental alienation: A review of relevant literature. Journal of Child Custody, 7(1), 49-75.
  3. Warshak, R. A. (2015). Ten parental alienation fallacies that compromise decisions in court and in therapy. Professional Psychology: Research and Practice, 46(4), 235-249.
  4. Baker, A. J. L. (2010). Adult recall of parental alienation in a community sample: Prevalence and associations with psychological maltreatment. Journal of Divorce & Remarriage, 51(1), 16-35.

Hvis du ønsker bistand i din sak etter barneloven kan du ta kontakt her:

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]