Barneloven § 25 omhandler muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling, og det er et viktig aspekt av norsk familierett som kan påvirke mange menneskers liv. Denne paragrafen gir retten mulighet til å avsi dom basert på DNA-tester, uten at det er nødvendig med en hovedforhandling.
Farskapssaker kan være følelsesladde og utfordrende for alle involverte parter. I noen tilfeller er det ikke nødvendig med en hovedforhandling for å fastslå farskapet til et barn. Dette kan være tilfellet når DNA-testen enten viser at en mann er far til barnet, eller at det er klart at han ikke kan være far til barnet. Dersom partene er enige, kan også retten gi frifinnelsesdom for alle menn som er involvert i saken.
Hovedhensikten med § 25 i barneloven er å sikre at avgjørelser om farskap blir tatt på en rettferdig og pålitelig måte, og at partene i saken blir gitt anledning til å uttale seg om forholdene rundt farskapet. Det er også viktig å merke seg at beslutningen om å avsi dom uten hovedforhandling kun kan tas etter en grundig og tilstrekkelig gransking av blodprøver og forklaringer fra partene og vitner.
Det er også verdt å påpeke at denne bestemmelsen i barneloven ikke bryter med EMK artikkel 8, FNs Barnekonvensjon artikkel 3 eller Grunnloven §§ 102 og 104. Dette skyldes at det er en forutsetning at alle rettslige avgjørelser i farskapssaker må være i tråd med disse lovbestemmelsene.
Det er også verdt å merke seg at selv om farskap kan fastslås på grunnlag av pater est-regelen, betyr ikke dette at farskapet nødvendigvis må opprettholdes dersom det senere viser seg å være uriktig. Retten til å kjenne sin biologiske far er en grunnleggende rettighet, og det er derfor viktig at alle farskapssaker blir behandlet på en nøye og rettferdig måte, uansett hvilken metode som brukes for å fastslå farskapet.
Parental Alienation Syndrome (PAS) er et begrep som ble introdusert av den amerikanske psykiateren Richard A. Gardner på 1980-tallet. Det refererer til situasjoner der et barn har en irrasjonell og vedvarende avvisning av en forelder, uten gyldig grunn. Dette kan skje når den andre forelderen manipulerer eller påvirker barnet til å avvise den andre forelderen, ofte som et resultat av en konflikt i foreldrenes forhold.
PAS er en kontroversiell diagnose og har blitt møtt med kritikk og debatt i fagmiljøet. Noen hevder at det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig bevis for å støtte diagnosen, mens andre mener at det er et reelt fenomen som har negative konsekvenser for barnet og den avviste forelderen.
Forskning på området har vært begrenset, men det finnes en del studier som har undersøkt forekomsten og konsekvensene av PAS. En studie publisert i Journal of Child Custody fant at barn som hadde vært utsatt for PAS hadde større sannsynlighet for å oppleve depresjon, angst og traumer enn barn som ikke hadde vært utsatt for det. En annen studie, publisert i Journal of Divorce and Remarriage, fant at PAS hadde en negativ innvirkning på den avviste forelderens mentale helse og relasjoner med barnet.
Imidlertid har noen forskere argumentert for at diagnosen kan føre til feilaktig anklage om at en forelder manipulerer barnet, og at den kan brukes som et verktøy i foreldrekonflikter. Det er derfor viktig å være kritisk til bruken av PAS og sørge for at eventuelle påstander om manipulasjon av barnet er basert på solid bevis og grundige undersøkelser.
Selv om forskningen på området er begrenset, er det klart at PAS kan ha negative konsekvenser for barnet og den avviste forelderen. Det er derfor viktig at fagfolk som jobber med barn og familier er oppmerksomme på fenomenet og tar hensyn til det i sin praksis.
Referanser:
Clawar, S. S., & Rivlin, B. V. (2013). Children held hostage: Dealing with programmed and brainwashed children. American Bar Association.
Johnston, J. R. (2010). Parental alienation: A review of relevant literature. Journal of Child Custody, 7(1), 49-75.
Warshak, R. A. (2015). Ten parental alienation fallacies that compromise decisions in court and in therapy. Professional Psychology: Research and Practice, 46(4), 235-249.
Baker, A. J. L. (2010). Adult recall of parental alienation in a community sample: Prevalence and associations with psychological maltreatment. Journal of Divorce & Remarriage, 51(1), 16-35.
Hvis du ønsker bistand i din sak etter barneloven kan du ta kontakt her:
Foreldre separasjon eller skilsmisse kan være en tøff tid for alle involverte, spesielt for barna. Men i noen tilfeller kan en forelder eller en annen voksen i barnets liv bruke manipulasjon og emosjonell press for å ødelegge forholdet mellom barnet og den andre forelderen. Dette kalles Parental Alienation Syndrome (PAS), og det kan ha alvorlige konsekvenser for barnets mentale helse og deres forhold til begge foreldrene.
Forskning har vist at PAS er en ekte tilstand og en form for barnefordelingssyndrom. Det har blitt dokumentert at foreldre som engasjerer seg i PAS, har en negativ effekt på barns følelser, og kan føre til redusert selvverd, depresjon og angst. Det er viktig for foreldre, advokater og domstoler å være oppmerksom på disse risikoene og å kunne identifisere kjennetegnene til PAS. Her er fem tegn som indikerer at et barn kan være utsatt for PAS:
Avvisning: Barnet kan avvise eller unngå å snakke med den andre forelderen. De kan også uttrykke negative følelser mot den andre forelderen, uten å kunne forklare årsakene til følelsene.
Fravær av skyld: Barnet viser ingen skyldfølelse når de snakker om den andre forelderen. De kan også være likegyldige til forelderen sin, og virke likegyldige til å tilbringe tid med dem.
Hjernevasking: Barnet gjentar ord og holdninger som har blitt plantet av den andre forelderen. De kan ha fått falske minner og kan til og med ha begynt å tro på løgner som har blitt fortalt om den andre forelderen.
Mangel på respekt: Barnet kan være respektløs eller kritisk mot den andre forelderen. De kan også oppføre seg respektløst i den andre forelderens nærvær.
Ugyldiggjøring: Barnet kan begynne å nekte å delta i aktiviteter som involverer den andre forelderen. De kan også nekte å ha kontakt med slektninger og venner av den andre forelderen.
Hvis du som forelder eller en annen voksen mistenker at et barn i livet ditt er utsatt for PAS, er det viktig å ta det på alvor og å søke hjelp så snart som mulig. Jo tidligere du kan gripe inn, desto bedre sjanser har du for å hjelpe barnet ditt.
Kilder:
Bernet, W., et al. (2013). Parental alienation, DSM-5, and ICD-11. The American Journal of Family Therapy, 41(1), 1-17.
Baker, A. J. L. (2010). The Cult of Parenthood: A Qualitative Study of Parental Alienation Syndrome. Children and Society, 24(3), 242-252.
Trenger du bistand i din sak? Kontakt meg på dette skjemaet:
på tross av at mange av dommerne rundt i landet har vært på kurs/seminar hvor den utarbeidede veilederen for behandling av saker etter barneloven kapittel 5-7 har vært tema, så er mange av kjørereglene man foreslår at domstolene skal følge for en mest mulig likeartet behandling for det rettssøkende publikum ikke implementert.
Dette gjelder flere av de saksbehandlingsregler som tematiseres og selv fra kursholders egen domstol har flere av kjørereglene ikke fått fotfeste.
Ett eksempel er planmøte-agendaen. I veilederen er det laget et forslag som hensyntar de spesielle problemstillinger som reises i saker etter barneloven. Fortsatt benytter mange domstoler, inkludert Oslo tingrett som den største, seg av den gamle og upassende malen som favner all sivilrett.
Planmøteagendaen som er utviklet til å passe slike saker i veilederen ser slik ut:
I planmøtet ønsker retten å få avklart blant annet:
1. Om det bør gjennomføres mekling i rettsmøte
2. Hvor mange timer som har vært meklet på familievernkontoret og om barna har vært hørt der
3. Om det skal holdes rettsmøter under saksforberedelsen
4. Om det er spesielle forhold ved saken som skal belyses, for eksempel ved innhenting av dokumentasjon fra barneverntjeneste, politi eller lignende. Høyt/langvarig konfliktnivå, ev. tidl. saker om samme tema, rus eller psykiatri, vold/overgrep, ulikt styrkeforhold, særlig behov hos barn, særlig behov pga. fremmed kultur, behov for tilsyn politianmeldelse, barnevernssak, utlendingssak eller annet
5. Om det er knytningspunkter til sak etter barnevernloven, straffesak, sak etter utlendingsloven som bør hensyntas/samordnes
6. Partenes syn på når og på hvilken måte barnet bør høres
7. Om det skal oppnevnes sakkyndig etter § 61 første ledd nummer 1 eller 3, om den sakkyndige bør ha særlig kompetanse på noe område, og om den sakkyndige og/eller dommer bør gjennomføre samtaler med partene og/eller barnet forut for rettsmøte
8. Om det er behov for tolk til rettsmøter
9. Om det kan ha noe for seg å vise partene tilbake til mekling med henvisning fra retten, barneloven § 61 nr. 2, oppnevne representant for barnet, barneloven § 61 nr. 5, innhente uttalelse fra barneverntjeneste/sosialtjeneste, barneloven § 61 nr. 6, innhente uttalelse/dokumentasjon fra andre, få fritak fra taushetsplikt
10. Hastesak, spørsmål om midlertidig avgjørelse
11. Andre forhold av betydning for saksforberedelsen
Den andre modellen som har rådet en stund og som mange fortsatt klamrer seg til er et direkte utdrag av tvisteloven § 9-4:
Tvisteloven § 9-4.Saksstyring. Plan for den videre behandling
(1) Retten skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling.
(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3, skal retten legge opp en plan for den videre behandlingen etter drøfting med partene og herunder fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger. Dette omfatter
a)
om det bør gjennomføres rettsmekling eller mekling i rettsmøte,
b)
om saken bør behandles etter særlige regler,
c)
om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen, og om det kan være hensiktsmessig å avgjøre saken etter et slikt rettsmøte,
d)
om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget,
e)
om behandlingen av saken bør deles opp,
f)
gjennomgåelse av bevisføringen – herunder om det kreves befaring eller tilgang til eller framleggelse av bevis, om bevis skal sikres, og om det bør oppnevnes sakkyndig,
g)
om sluttinnlegg skal inngis,
h)
berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig kan settes til et tidspunkt senere enn seks måneder etter at stevning ble inngitt i saken,
i)
om det skal være fagkyndige eller alminnelige meddommere, og
j)
andre forhold av betydning for saksforberedelsen.
(3) Drøfting etter annet ledd skal skje i rettsmøte, som kan være et fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få den nødvendige avklaring på annen måte.
Problemet med tvistelovens modell er at den ikke tar hensyn til den spesielle behandlingen som barnefordelingssaker/foreldretvistsaker er har som utgangspunkt etter Barneloven § 61, første ledd, nr. 1. Altså dette med Konflikt og forsoning og de møter som følger denne modellen. KOF-modellen gjør at man kan svare ja på bokstav a) og c) alltid. Det vil aldri være ja på b), d) og e) – samt at f) alltid blir behandlet under eller etter KoF-møtet. Vi vet også at det alltid vil være en sakkyndig med fra starten og at det meste av planlegging rundt en hovedforhandling må utstå til man har forsøkt KoF-prosessen. Møter etter denne ikke-passende listen ender som regel opp med et spørsmål om når skal saksforberedende møte avholdes. En øvelse som ikke er nødvendig å ta i et formelt fjernmøte, men kunne lett vært gjort ved epostkorrespondanse.
Den nye modellen som fremgår av nasjonal veileder skulle vært påtvunget samtlige landets domstoler og dommere slik at man får en god, ensartet og forutsigbar planleggingsfase.
