familievern

Når det kommer til utredninger i foreldrekonflikter, står den sakkyndige overfor et vesentlig ansvar. Det er mandatet for oppdraget som setter rammene for hva og hvem som skal utredes og hvordan dette skal foregå. Utredningens omfang avhenger av mandatet, og det er av ytterste viktighet at den sakkyndige holder seg innenfor disse rammene. Samtidig må den sakkyndige være oppmerksom på behovet for eventuell ytterligere utredning og gjøre oppdragsgiver oppmerksom på dette.

I barneloven finnes det ingen fastsatte krav til sakkyndigrapporter. Imidlertid følger sakkyndige som er omfattet av helsepersonelloven spesifikke retningslinjer angående attester og erklæringer. Disse retningslinjene er detaljert beskrevet i forskrift 18. desember 2008 nr. 1486 om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l.

Utredningen skal gjennomføres med minst mulig ulemper for familien. Dette innebærer at utredningen ikke skal være mer omfattende enn nødvendig, samtidig som den må være tilstrekkelig grundig. Det er også en viktig oppgave for den sakkyndige å likebehandle foreldrene så langt som mulig.

Barnets rett til medvirkning: Hva sier norsk rett?

Barnets rett til medvirkning er et sentralt prinsipp i norsk rettssystem. Denne retten er nedfelt i Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1 og barneloven § 31. Medvirkning handler om å gi barn muligheten til å uttrykke sitt perspektiv og bidra til opplysning av saken. Dette skal gjøres i samsvar med barnets alder og modenhet, og barnet har rett til å bli hørt uten plikt til å uttale seg eller medvirke, kun en rett.

En vesentlig del av retten til medvirkning er retten til å motta tilstrekkelig og tilpasset informasjon i tråd med alder og modenhet. Dette innebærer også å tilrettelegge for at barnet kan uttrykke seg fritt, enten verbalt eller ved hjelp av fysiske hjelpemidler eller tolk om nødvendig. Retten til medvirkning og innflytelse gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet, ikke bare ved rettslige eller administrative avgjørelser.

For å sikre at barns medvirkning blir ivaretatt på best mulig måte, har Domstoladministrasjonen utarbeidet veiledere som gir informasjon om hvordan barn kan involveres i saker for domstolen.

Informasjon til foreldrene og barnet: En nødvendig del av utredningsprosessen

Den sakkyndige har en viktig oppgave med å sørge for at både barn og foreldre er godt informert om rammene for utredningen og hvordan prosessen skal foregå. Dette inkluderer å skissere hele utredningsprosessen tidlig og grundig. Informasjonen skal være forståelig for barnet, og den sakkyndige kan veilede foreldrene om hva de bør informere barnet om angående den sakkyndiges arbeid.

Det er også viktig å merke seg at den sakkyndige må være oppmerksom på barnets rett til å forstå formålet med samtalene og retten til å ikke delta i samtaler med den sakkyndige dersom barnet ikke ønsker det. Samtidig må barnet informeres om at informasjonen de gir vil bli delt med foreldrene og domstolen.

Metoder i utredningsarbeidet:

Samtaler med foreldrene: Den sakkyndige bør gi foreldrene god tid til å dele opplysninger og erfaringer. Samtalene bør gi konkret informasjon, samtidig som den sakkyndige må være observant på kognitive, emosjonelle og relasjonelle forhold hos den som utredes. Antallet samtaler og møter kan variere avhengig av sakens karakter, og behovet for flere samtaler bør begrunnes overfor foreldrene og i rapporten.

Utredningssamtaler med barn: Det er vanlig at mandatet forutsetter samtaler og møter med barnet direkte. Disse samtalene er avgjørende for å forstå barnets perspektiv og behov. Samtalene må tilrettelegges for å få innsikt i barnets egen mening, behov og utvikling. Den sakkyndige skal informere barnet om formålet med samtalene og om retten til å ikke delta dersom barnet ikke ønsker det. Tilrettelegging for samtaler med barnet må ivareta barnets behov, og den sakkyndige bør ha kompetanse i samtalemetodikk med barn.

Observasjoner: I de fleste tilfeller vil observasjoner av foreldre og barn være en del av utredningen. Dette gir informasjon om barnets utviklingsstatus, foreldrenes omsorgsutøvelse og samspillet mellom foreldre og barn. Observasjoner kan foretas i hjemmet eller andre egnede lokaler, og valg av aktivitet og samhandling bør tilpasses barnets alder og utredningstema. Det er viktig at den sakkyndige forstår at familien befinner seg i en ekstraordinær situasjon under observasjonene, og dette kan påvirke dem. Den sakkyndige må være bevisst sin egen påvirkning på situasjonen og på det spesielle ved å bli utredet.

Bruk av standardiserte utredningsverktøy: I noen tilfeller kan testing være nødvendig som en del av utredningen. Det er viktig at tester og kartleggingsverktøy kun anvendes når den sakkyndige finner det nødvendig for å besvare mandatet. Den som utredes skal informeres om metodikken i forkant av testingen, og testene skal følge fastsatte retningslinjer for administrasjon, gjennomføring og tolkning. Dersom den sakkyndige mangler kompetanse til å bruke eller tolke testene, bør dette drøftes med oppdragsgiver for å sikre kvaliteten på utredningen.

Bruk av tolk: Ved behov for tolk, bør offentlig godkjente tolker benyttes for å sikre familiens rettssikkerhet. Det er forbud mot å bruke barn som tolk, med mindre det er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade, i henhold til forvaltningsloven § 11 e.

Utredningsprosessen i familierettslige saker er en kompleks oppgave som krever grundig planlegging og gjennomføring. Den sakkyndige spiller en viktig rolle i å sikre barnets rett til medvirkning og å gi rettferdige vurderinger som kan hjelpe domstolen med å fatte informerte beslutninger. Det er derfor essensielt at den sakkyndige følger retningslinjer og prinsipper som er nedfelt i norsk rettssystem for å sikre en rettferdig og grundig utredningsprosess.

Kilde: veileder-for-sakkyndig-utredningsarbeid-i-foreldretvistsaker-etter-barneloven-.pdf (regjeringen.no)