Når det kommer til mekling i foreldretvister i Norge, er det viktig å forstå de økonomiske aspektene og hvem som bærer kostnadene. Dette er en viktig del av systemet som sikrer at alle parter har tilgang til mekling, uavhengig av økonomisk status.
I utgangspunktet er mekling kostnadsfri for foreldrene, noe som er en sentral del av den norske modellen for familierettsmekling. Det er satt en øvre grense på syv timer for meklingen, og denne kostnadsfriheten dekker både møtetid og eventuell forberedelsestid. Denne tilnærmingen sikrer at mekling er en tilgjengelig ressurs for alle foreldre som står overfor en tvist, uten økonomisk byrde.
Når meklingen utføres av fagpersoner utenfor familievernkontorene, for eksempel private meklere eller prester i offentlig kirkelig stilling, dekkes deres kostnader av meklers arbeidsgiver. Disse kostnadene refunderes så av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) opp til statens satser for fri rettshjelp. Fra 2008 har denne satsen vært satt til 850 kroner per time per par. Denne ordningen sikrer at meklere blir kompensert for sitt arbeid, samtidig som den økonomiske byrden ikke legges på foreldrene.
Det er verdt å merke seg at dersom et foreldrepar bruker mindre enn de tilbudte syv timene, kan ikke den ubrukte tiden overføres til andre par. Dette betyr at hver familie har rett til opp til syv timer med mekling, men ikke mer. Videre dekkes ikke eventuelle fremtidige møter for å revidere en allerede etablert avtale.
I tillegg dekker Barne- og likestillingsdepartementet utgifter til tolk dersom det er nødvendig og disse utgiftene ikke kan dekkes på annen måte. Dette er spesielt relevant i situasjoner der språkbarrierer kan påvirke meklingsprosessen. Mekleren har ansvar for å kontakte Bufetat for å innhente samtykke til bruk av tolk i den enkelte sak.