fars rettigheter

Hva er hovedprinsippet bak barnelovens § 35 om foreldreansvar?

av
Foreldreansvar ikke-gifte, barneloven § 35, foreldreansvar samlivsbrudd, foreldreansvar sambuere, felles foreldreansvar, mors rettigheter, fars rettigheter, rettigheter ugifte foreldre, foreldrerettigheter Norge, barnets beste foreldreansvar, juridisk prosedyre foreldreansvar, ikke-ekteskapelig foreldreansvar, farskap og foreldreansvar, mor alene foreldreansvar, familierett Norge, barneloven og samlivsbrudd, rettigheter samboende foreldre, lovgivning barn og foreldre, foreldreansvar uten ekteskap, juridisk rammeverk foreldreansvar. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva er hovedprinsippet bak barnelovens § 35 om foreldreansvar? Hvordan kan en av foreldrene motsette seg felles foreldreansvar ifølge denne bestemmelsen? Hvilken prosedyre må følges for foreldre som har bodd sammen, men senere flytter fra hverandre? Hvordan balanserer loven foreldrenes rettigheter med barnets beste? Hvilken betydning har denne lovgivningen for ikke-ekteskapelige foreldreforhold?

Foreldreansvaret representerer en grunnstein i norsk familierett og har en vital betydning for barnets velferd og utvikling. Særlig interessant er lovgivningens tilnærming til foreldreansvaret når foreldrene ikke er gift, som er nøye regulert i barnelovens § 35. Denne bestemmelsen tar for seg de juridiske nyansene og prosedyrene som omgir foreldreansvaret i ikke-ekteskapelige forhold og gir en klar veiledning for hvordan foreldre kan navigere i disse situasjonene.

I sitt kjerneprinsipp fastslår § 35 av barneloven at foreldre som ikke er gifte automatisk har felles foreldreansvar for sine felles barn. Dette prinsippet gjelder uavhengig av foreldrenes sivilstatus eller bosted. Lovens intensjon er å sikre at begge foreldre, uavhengig av deres forhold, har en lik plikt og rett til å være delaktige i barnets liv og beslutninger som påvirker barnets fremtid.

En interessant aspekt av § 35 er muligheten for en av foreldrene til å motsette seg felles foreldreansvar. Dette kan skje dersom foreldrene aldri har bodd sammen eller har vært gift. I slike tilfeller kan mor innen ett år etter at farskapet er fastsatt gi melding til folkeregistermyndigheten om at hun ønsker å ha foreldreansvaret alene. Tilsvarende gjelder for far. Dette gir en viss fleksibilitet og anerkjenner individuelle omstendigheter som kan gjøre felles foreldreansvar uegnet.

For samboende foreldre som senere flytter fra hverandre, trekker loven paralleller til § 34 andre ledd. Denne bestemmelsen fastsetter at mor ikke kan melde fra til Folkeregisteret for å få foreldreansvaret alene, men at foreldrene må følge reglene i § 34. Dette underbygger lovens tilnærming til å opprettholde felles foreldreansvar der det er mulig og i barnets beste.

Barns rettigheter i den norske grunnloven

av
Barns rettigheter i den norske grunnloven

Som et moderne og utviklet samfunn setter Norge stor pris på sine innbyggere, inkludert barna. Det er ikke overraskende at norsk grunnlov har spesielle bestemmelser som beskytter barnas rettigheter og velferd. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på hvilke bestemmelser i den norske grunnloven som er spesielt rettet mot barn.

  1. § 104 – Barns rettigheter

I paragraf 104 i den norske grunnloven står det følgende: “Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.”

Denne bestemmelsen understreker betydningen av å respektere barns menneskeverd og beskytte deres rettigheter. Videre gir det barn rett til å bli hørt i saker som angår dem, og at deres meninger skal tas i betraktning i henhold til deres alder og modenhet.

  1. § 102 – Rett til vern om personlige forhold

§ 102 fastslår at “Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.” Dette inkluderer også barns rett til vern om personlige forhold, og sikrer at deres privatliv og familieforhold skal beskyttes.

  1. § 104a – Barns rett til omsorg og beskyttelse

§ 104a i den norske grunnloven sier at “Barn har rett til omsorg og til å vokse opp i et trygt hjem.” Dette gir en sterk rettighet for barn som sikrer at de skal ha omsorg og beskyttelse fra voksne, og en trygg oppvekst.

  1. § 106 – Rett til utdanning

Paragraf 106 i den norske grunnloven gir rett til utdanning. “Alle barn i Norge har rett til grunnskoleopplæring.” Dette sikrer at alle barn i Norge har tilgang til utdanning og at deres rett til utdanning skal ivaretas.

Konklusjon

Som vi har sett i dette blogginnlegget, er det flere bestemmelser i den norske grunnloven som er spesielt rettet mot barn. Disse bestemmelsene understreker betydningen av å respektere barns menneskeverd og beskytte deres rettigheter. Videre gir de rett til omsorg og beskyttelse, samt retten til utdanning. Norge har dermed en viktig grunnlovgivning som sikrer at barns rettigheter og velferd blir beskyttet og ivaretatt.

Saksforberedelsene i Fylkesnemnda

av

Saksforberedelsene i Fylkesnemnda

Fylkesnemndene (som jeg har vært i) praktiserer ikke strenge føringer for bevisfremleggelse. I de snart 20 årene jeg har jobbet som advokat har jeg ofte opplevd at store dokumentmengder legges frem en dag eller to før en stor hovedforhandling og ofte også under hovedforhandling.

Her er det stort potensial for en ryddigere og bedre behandling av saker for Fylkesnemndene. For det første bør det settes en avslutningsfrist lik den som domstolene setter jf. tvisteloven. Rett nok vil det fortsatt være mulig å sende inn dokumenter etter fristen, men det vil være oppdragende og man vil nok ikke i samme grad få store dokumentmengder sent i prosessen.

Kommunens prosessfullmektig (eller Fylkesnemnda) bør lage et dokumentutdrag likt det som er vanlig i domstolene. I tingrettene setter tingrettene sammen dokumentene fra aktørportalen og gir de sidenummer. Det ville gitt en bedre og ryddigere prosess hvis man hadde hatt et endelig og paginert utdrag å forholde seg til.

Det burde også vært oppfordret i større grad til å fremlegge hjelpedokumenter slik som tidslinjer, samværsplaner opp mot oversikt over hvilke samvær som er gjennomført mm. Det man ser nå er i for stor grad at det kan være flere skriv hvor sortering av bilag ikke alltid er logisk. Spesielt tror jeg problemstillingen har blitt mer aktuell etter innføring av samtaleprosess for Fylkesnemndene. Dette da det medfører en mye lengre saksforberedelser og at det vil være en del dokumenter som produseres mens saken er aktiv i nemnda.

Kan barnet tas med til utlandet under samværet?

av

Sommeren er høysesong for utenlandsreiser og mange samværsforeldre ønsker å ta med seg barna på ferie i utlandet. Hvorvidt samværsforelderen har rett til å ta med seg barnet på ferietur til Sverige, Danmark eller noen av Sydenlandene avhenger av hvorvidt han eller hun har del i foreldreansvaret eller ikke. Samværsforeldre som har del i foreldreansvaret har etter barneloven § 41 rett til å ta med seg barnet på kortere utenlandsferder, mens samværsforeldre som ikke har del i foreldreansvaret må ha samtykke fra bostedsforelderen eller få en rettslig kjennelse på at det skal være tillatt. De tolkninger som er gjort av teoretikere mht hva som er kortere varierer. Dette er uansett ingen rettskilde og har bare relativ vekt etter hvor god argumentasjonen bak er fra gang til gang.

Poenget bak bestemmelsen bør være normale ferieturer som vanligvis er på 1-2 uker. Da typisk charterferie eller lignende. Utenlandsreiser som er over lengre tid, 3-4 uker, er noe mer usikkert etter min mening, men kan kanskje være velbegrunnet i de tilfeller at samværsforelderen har familie eller slekt i et annet land og turen er knyttet opp mot et opphold der. Her som ellers må det vurderes opp mot barnets beste, jf. barneloven § 48.

Fars rettigheter

av

farsrettJeg legger merke til at mange søker på “fars rettigheter” på denne bloggen, eller det er søket på google på “fars rettigheter” som leder besøkende inn på denne siden. Jeg synes det er viktig å presisere at barneloven i det alt vesentlige er kjønnsnøytral. Den er ikke fokusert på fars rettigheter, men heller ikke på mors rettigheter. I all hovedsak er loven fokusert på barnets rettigheter. Både lovverket og rettspraksis gir i dag far omsorgen svært ofte i konflikter for retten. Det er ingen morspresumpsjon i lovverket.

Likevel kan man selvfølgelig spørre seg om dommere, advokater og sakkyndige som har praktisert barnerett før 1981 og som har praktisert et prinsipp om at mor i utgangspunktet er å foretrekke, om man nå klarer å legge dette fra seg når barneloven i så mye større grad enn andre lover åpner for skjønn. Jeg har ingen grunnlag å konkludere på, men jeg tør driste meg ut på en påstand om at de yngste rettsaktørene nok har et noe annet syn enn de eldste på morsrollen og farsrollen. Som part i en sak kan det være at dette slår heldig ut, men det kan også slå uheldig ut. Det jeg kan bekrefte er at jeg er overbevist om at jeg tar èn sak som jeg jobber med og prøver den akkurat likt på flere av landets tingretter, så får jeg ikke like resultater. Det kan være at dommerens alder og skjønn har betydning, men også politisk bakgrunn, stedets politiske historie, størrelsen på domstolens fagmiljø, antall barnesaker dommeren har hatt. For ordens skyld kan bemerkes at det i veileder 2004 Q15 bemerkes at dommerfullmektiger helst ikke skal tildeles barnefordelingssaker dersom han eller hun ikke har spesiell erfaringsbakgrunn som tilsier det. Etter min mening er dette svært naturlig da prosessen etter barneloven legger stor vekt på megling og forsoning.