Foreldreansvaret representerer en grunnstein i norsk familierett og har en vital betydning for barnets velferd og utvikling. Særlig interessant er lovgivningens tilnærming til foreldreansvaret når foreldrene ikke er gift, som er nøye regulert i barnelovens § 35. Denne bestemmelsen tar for seg de juridiske nyansene og prosedyrene som omgir foreldreansvaret i ikke-ekteskapelige forhold og gir en klar veiledning for hvordan foreldre kan navigere i disse situasjonene.
I sitt kjerneprinsipp fastslår § 35 av barneloven at foreldre som ikke er gifte automatisk har felles foreldreansvar for sine felles barn. Dette prinsippet gjelder uavhengig av foreldrenes sivilstatus eller bosted. Lovens intensjon er å sikre at begge foreldre, uavhengig av deres forhold, har en lik plikt og rett til å være delaktige i barnets liv og beslutninger som påvirker barnets fremtid.
En interessant aspekt av § 35 er muligheten for en av foreldrene til å motsette seg felles foreldreansvar. Dette kan skje dersom foreldrene aldri har bodd sammen eller har vært gift. I slike tilfeller kan mor innen ett år etter at farskapet er fastsatt gi melding til folkeregistermyndigheten om at hun ønsker å ha foreldreansvaret alene. Tilsvarende gjelder for far. Dette gir en viss fleksibilitet og anerkjenner individuelle omstendigheter som kan gjøre felles foreldreansvar uegnet.
For samboende foreldre som senere flytter fra hverandre, trekker loven paralleller til § 34 andre ledd. Denne bestemmelsen fastsetter at mor ikke kan melde fra til Folkeregisteret for å få foreldreansvaret alene, men at foreldrene må følge reglene i § 34. Dette underbygger lovens tilnærming til å opprettholde felles foreldreansvar der det er mulig og i barnets beste.