flytting med barn

Rett til å bli hørt før avgjørelser om barnets fremtid

av

Det følger av barneloven § 37 at den barnet har fast bosted hos «tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet.» Den som har foreldreansvar for barnet, jf. barneloven § 30 «har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set.»

Men avgjørelser er konklusjoner og spørsmålet er om den andre forelderen har rett til å komme med innspill og sin mening før konklusjonen tas. I forhold til de avgjørelser som kan tas i kraft av foreldreansvaret har barneloven en bestemmelse i § 46 som sier at den andre forelderen har rett til å bli hørt før det blir tatt avgjørelser som vil gjøre det umulig eller vesentlig vanskeligere å utøve samværsretten. Det mest praktiske er har retten til å flytte ut av landet. Selv om det kan være større konsekvenser av avgjørelser i kraft av fast bosted, jf. § 37 og flytting innad i landet, så er det ikke en tilsvarende regel i slike sammenhenger, men i stedet et system rundt flytting med varsel, mekling osv. En flytting fra Oslo til København kan ha mindre innvirkning på samværet enn en flytting fra Oslo til Kirkenes. Flytting ut av landet er også omfattet av den nye bestemmelsen i § 42 a om varsling 3 mnd før og krav om mekling ved uenighet. Samværsforelderen er da i to bestemmelser sikret å komme til ordet når det gjelder flytting ut av landet.

Har § 46 da fortsatt livets rett? Det er flere avgjørelser som faller inn under foreldreansvaret, men § 46 nevner eksplisitt avgjørelser som gjør samværet vanskeligere, så i praksis er bestemmelsen nå overflødig.

 

Barneloven § 46. Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet.

Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten.

Barneloven § 42 a. Varsel og mekling før flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.

Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.

Status Quo prinsippet

av

Status quo prinsippet er et av flere momenter som skal inngå i en helhetsvurdering når retten blir bedt om å bestemme hvor barn skal bo fast. Status quo betyr situasjonen som den nå er og noen jurister benytter begrepet miljøskifte om hensynet.

Status quo er som sagt ett av flere hensyn som skal på vektskålen. Andre hensyn vil være barnas mening, omsorgsevne, best mulig samlet foreldrekontakt, søskenkontakt, personlige egenskaper osv. Noen momenter får kun betydning i enkelte situasjoner, mens andre nesten alltid kommer med i vurderingen. Det spesielle med status quo prinsippet er at det er dette man ofte tar utgangspunkt i nettopp fordi den ene parten, hvis han/hun får medhold, representerer et miljøskifte. Høyesterett har i 2007 gitt uttrykk for at dersom et barn skal utsettes for et miljøskifte gjennom å flytte fra den ene forelderen til den andre, så skal den som vil flytte barnet ha bevisbyrden for at dette er en fordel for barnet. I dette ligger det at den som vil flytte barnet må sannsynliggjøre, ikke bare at det vil gå greit å flytte barnet, men at det er en fordel for barnet. At barnet vil positivt tjene på å endre omsorgsbase. Dette er ofte vanskelig og krevende. Det skal derfor mye til for at den som vil flytte et barn bør bringe saken inn for retten.

Det betyr likevel ikke at dette er en umulig bevisoppgave. Det kan være svært tyngende momenter som gjør at en flytting er det beste for barnet. Det kan være vold eller rus i det nåværende hjemmet eller det kan være at barnet selv har et klart ønske om å flytte. Min erfaring er at dersom begge foreldrene har omsorgsevne og den ene ønsker å flytte, vil barnas mening ofte bli utslagsgivende. Det vil selvfølgelig være avhengig av barnets alder om ønsket blir tillagt stor vekt.