Flytting med barn til utlandet

Hvordan påvirker barneloven avgjørelsen om flytting med barn? Hvilke juridiske krav må oppfylles ved flytting med barn? Hva er betydningen av samtykke fra begge foreldrene ved flytting? Hvem har rett til å ta avgjørelsen om flytting med barnet? Hvilke konsekvenser kan ulovlig barnebortføring få? Hvordan vurderes barnets tilknytning ved flyttingssaker? Hva innebærer det å kreve mekling ved flytting med barn? Hva skjer hvis varslingsplikten ved flytting ikke overholdes? Hvordan vurderes barnets beste i rettssaker om flytting? Hvilke momenter tas i betraktning ved avgjørelsen om flytting? Hvordan påvirker flytting til utlandet samværsretten? Hvordan kan risikofaktorer påvirke avgjørelsen om flytting? Hva er betydningen av status quo-hensyn ved flytting? Hvordan kan en midlertidig avgjørelse påvirke utfallet av flyttingssaken? Hvordan påvirker barnets sårbarhet vurderingen ved flytting? Hvilken rolle spiller barnets mening i saker om flytting? Hva gjøres hvis den ene forelderen nekter samtykke til flytting? Hvordan kan en advokat bistå i saker om flytting med barn? Hvordan behandles saker om flytting med barn i rettssystemet? Hvilke konsekvenser kan utreiseforbud få for en flyttesak? Hvordan avgjøres spørsmålet om fast bosted ved flytting? Hva er forskjellen på flytting innenlands og utenlands? Hvilke rettigheter har samværsforelderen ved flytting med barn? Hvordan påvirkes barnets oppvekst ved flytting til utlandet? Hva gjøres for å ivareta barnets beste ved flyttingssaker? Hvordan kan foreldrekonflikter påvirke avgjørelsen om flytting? Hvordan kan foreldrenes omsorgsevne påvirke flyttingsaken? Hvilke krav stilles til dokumentasjon og bevis i saker om flytting? Hvordan kan rettssystemet håndtere tilfeller av ulovlig barnebortføring? Hvordan kan man forhindre ulovlig barnebortføring ved varsling og mekling? Hvordan kan barnets behov og ønsker ivaretas ved flyttingssaker?

I spørsmål om flytting med barn til utlandet står retten overfor komplekse avgjørelser med store konsekvenser for barnas liv og trivsel. Ifølge barneloven § 40 kreves samtykke fra begge foreldre dersom barnet skal flytte til utlandet. Ved flytting innenlands har bostedsforelderen derimot full myndighet til å avgjøre dette alene.

For å flytte til utlandet med barn, eller for å hindre en slik flytting, må den som ønsker å flytte eller forhindre flyttingen, ta rettslige skritt for å få foreldreansvaret alene i henhold til barneloven § 40. Høyesterett har fastslått i HR-2019-1230-A at det er den som ønsker å flytte som har ansvaret for å ta ut søksmål.

Dette gjelder også hvis barnet alene flytter eller skal oppholde seg utenlands for en lengre periode. Ifølge rettspraksis kan opphold utenfor landet på over 4 uker anses som flytting, og det må da foretas en rettslig vurdering etter barneloven § 40.

Det er viktig å merke seg at saker om flytting med barn til utlandet kan reises av en forelder med foreldreansvaret eller en forelder som samtidig reiser sak om foreldreansvaret. Hvis den forelderen som ikke har foreldreansvaret ønsker å stoppe flyttingen, kan dette gjøres ved å reise sak etter barneloven § 40 tredje ledd, som gir mulighet til å stanse flyttingen inntil saken er avgjort.

Varslingsplikten er også viktig. Begge foreldre må varsle minst tre måneder i forveien hvis de ønsker å flytte ut av Norge. Hvis det ikke er enighet om flyttingen, må den som ønsker å flytte, kreve mekling i henhold til barneloven § 51.

Det er imidlertid bare den som vil flytte ut av landet med barnet som må kreve mekling hvis den andre forelderen ikke samtykker til flyttingen.

Videre kreves det at begge foreldre varsler minst tre måneder i forveien hvis de planlegger å flytte ut av Norge. Hvis samværsforelderen ikke samtykker til flyttingen, må den som ønsker å flytte, kreve mekling. Dette gjelder også for midlertidige avgjørelser om foreldreansvar ved flytting til utlandet.

Hvis en forelder planlegger å flytte med barnet til utlandet, kan de ikke gjøre dette før saken er rettskraftig avgjort. Å flytte uten at foreldreansvaret er avgjort, vil kunne betraktes som ulovlig barnebortføring.

I tillegg til rettslige prosesser, er det viktig å ta hensyn til barnets beste i slike saker. Avgjørelser om flytting med barn til utlandet må veie flere faktorer, inkludert barnets tilknytning, trivsel, og behovet for samvær med begge foreldre. Kulturell identitet, utdanningsmuligheter, og økonomiske forhold må også vurderes nøye.

Retten vil også vurdere om flyttingen vil påvirke barnets kontakt med den andre forelderen, og om det er risiko for at flyttingen vil være til skade for barnet på kort eller lang sikt. Sårbarhet hos barnet vil også bli tatt hensyn til i vurderingen av hva som er best for barnet.

Saker om flytting med barn til utlandet kan være svært komplekse, og det er viktig å søke juridisk rådgivning og bistand for å sikre at barnets beste ivaretas på best mulig måte. Retten vil alltid legge barnets beste til grunn i slike saker, og det kreves grundige juridiske og faktiske vurderinger for å komme frem til riktig avgjørelse.

Hva vektlegger domstolene i barnefordelingssaker/foreldretvister?

Hva er obligatorisk før en foreldretvist kan bringes for retten?, Hva er formålet med mekling i foreldretvister?, Hva kan domstolene ta stilling til i foreldretvister?, Hvilke vanlige krav gjelder i foreldretvister?, Hva vektlegger domstolene i barnefordelingssaker? foreldretvist, mekling i foreldresaker, foreldreansvar, fast bosted, delt fast bosted, samvær med barn, flytting med barn, advokatens rolle i barnefordeling, domstolenes rolle i foreldretvister, barnefordeling, barnets beste, status quo i barnefordeling, samlet foreldrekontakt, foreldrenes egenskaper, stabile oppvekstsvilkår, søskenkontakt, barnets ønske i barnefordeling.

Foreldretvister refererer til saker hvor foreldre er uenige om foreldreansvar, bosted, samvær eller flytting til utlandet med barnet. For å understreke at disse tvistene omhandler foreldrenes forhold til barnet, brukes nå betegnelsen foreldretvist istedenfor barnefordelingssak.

I foreldretvister er det et krav om mekling før saken kan tas til retten. Dette bygger på prinsippet om at barnets beste tjenestegjøres ved enighet mellom foreldrene. Mekling skjer på familievernkontoret eller hos en godkjent mekler, og resultatet er en meklingsattest, som er nødvendig for å bringe saken inn for retten.

Dersom saken likevel havner i retten, vil retten forsøke å mekle mellom partene, med bistand fra sakkyndige. Rettsmøtene har som mål å klarlegge tvistepunkter og bidra til løsninger. Det kan inngås midlertidige avtaler i påvente av ytterligere rettsmøter, hvor sakkyndige psykologer involverer både barn og foreldre.

Ved enighet kan saken forlikes i retten. Uenighet kan føre til ytterligere saksforberedende møter eller hovedforhandling og dom.

Advokatens rolle i foreldretvister er spesiell, da de skal vurdere muligheten for forlik og legge til rette for enighet, samtidig som de ivaretar barnets interesser.

Domstolene har i foreldretvister et utvidet ansvar for å sikre at saken er godt opplyst og kan ta stilling til alle aspekter ved barnefordelingen. Dette inkluderer foreldreansvar, fast bosted, delt fast bosted, samvær og samværsomfang, og flytting med barnet til utlandet.

Følgende krav er vanlige i foreldretvister:

  • Foreldreansvar: Foreldre har som utgangspunkt felles foreldreansvar, men det kan reises sak om eneansvar.
  • Fast bosted: Hvor barnet skal bo fast etter samlivsbrudd.
  • Delt fast bosted: En ordning hvor barnet bor fast hos begge foreldrene.
  • Samvær og samværsomfang: Ulike ordninger kan avtales eller fastsettes.
  • Flytting med barnet til utlandet: Krever samtykke ved felles foreldreansvar.

Domstolene vektlegger barnets beste og flere faktorer, som status quo, best samlet foreldrekontakt, foreldrenes egenskaper, stabile og trygge oppvekstsvilkår, søskenkontakt, og barnets ønske.

Det er viktig å merke seg at barnets ønske alene ikke er avgjørende, men det skal gis vekt, spesielt for eldre barn. Foreldrenes evne til å skjerme barnet fra konflikten og tilby omsorg er også sentrale vurderingspunkter.

Flytting med barn innenlands

Kan en forelder flytte med barnet uten den andre forelderens samtykke?, Hva innebærer bostedsmyndigheten ifølge barneloven § 37?, Hvordan påvirker flytting samværsretten med den andre forelderen?, Hvilke nye regler ble innført fra januar 2018 vedrørende flytting med barn?, Hvordan deles reisekostnadene ved samvær etter barneloven § 44? flytting med barn, barneloven, foreldreansvar, samvær etter flytting, varslingstid flytting, mekling ved flytting, bostedsforelder, samværsforelder, rettigheter ved flytting, barnets beste ved flytting, flytte innenlands med barn, delt bosted, flytteavgjørelser, rettssak ved uenighet om flytting, reisekostnader og samvær, barnets mening om flytting, foreldrekonflikt og flytting, samarbeid etter samlivsbrudd, flytte med barn uten samtykke, foreldres rettigheter ved flytting.

Flytting med barn kan være en kilde til konflikt. Årsakene til at en forelder ønsker å flytte med barnet kan variere, men slike endringer kan påvirke samværet med den andre forelderen betydelig. Retten til å flytte med barnet innad i Norge avhenger av den eksisterende omsorgsløsningen.

Når barnet bor fast hos en av foreldrene, kan bostedsforelderen ifølge barneloven § 37 flytte med barnet uten den andre forelderens samtykke. Med felles foreldreansvar kan foreldrene ikke flytte barnet ut av landet uten samtykke, som beskrevet i barneloven § 40. Ved delt fast bosted må begge foreldrene samtykke til flyttingen.

Beslutningsmyndigheten i slike situasjoner er nedfelt i barneloven § 37, hvor bostedsforelderen har myndighet til å ta viktige avgjørelser i barnets dagligliv, selv om foreldrene har felles foreldreansvar.

Flytting kan føre til redusert samvær med samværsforelderen, økte reisekostnader, og betydelige endringer for barnet, som tap av kontakt med venner, skole og aktiviteter. For å adressere viktigheten av flytting i barnas liv og for å opprettholde foreldrekontakt, ble det fra januar 2018 innført nye regler. Bostedsforelderen som ønsker å flytte må varsle den andre forelderen senest tre måneder før flytting og bestille mekling etter barneloven § 51.

Endringene fra 01.01.2018 inkluderer utvidet varslingstid fra seks uker til tre måneder og obligatorisk mekling for den forelderen som ønsker å flytte, både innenlands og utenlands.

Dersom foreldrene ikke blir enige, kan samværsforelderen gå til retten for å endre bosteds- eller samværsordningen. Retten vil vurdere flere faktorer, inkludert barnets mening og behovet for å opprettholde et stabilt miljø.

Manglende eller forsinket varsling kan vurderes som dårlig samarbeidsvilje eller manglende evne til å prioritere barnets interesser. Dette kan påvirke rettens avgjørelse om barnets faste bosted.

HR-2022-847-A

Hva er foreldreansvar og hvordan påvirkes det av biologisk farskap?, Kan en ikke-biologisk far få samværsrett i Norge?, Hva sier norsk jurisdiksjon om barnerettssaker?, Hvordan håndterer norske domstoler internasjonal barnerett?, Hvilken rolle spiller barneloven i foreldreansvarstvister?, Hva innebærer domstolloven § 34 for barnerettssaker?, Hvordan påvirker EMK artikkel 8 retten til familieliv?, Hvordan behandles flytting med barn over landegrenser rettslig?, Hva skjer når det er tvist om foreldreansvar etter skilsmisse?, Hvilken myndighet har norske domstoler i internasjonale samværssaker?, Hva er rettighetene for steforeldre i Norge?, Hvordan fastsettes barnets beste i rettssaker?, Hvordan kan grenseoverskridende samvær organiseres?, Hva kreves for å endre farskap juridisk?, Hvilke utfordringer følger med juridisk håndtering av internasjonal flytting med barn?, Hvordan håndheves samværsrett over landegrenser?, Hva innebærer en DNA-test for farskap i rettssaker?, Hvordan påvirker en endring i farskap foreldreansvaret?, Hva er Haagkonvensjonens rolle i barnebortføringssaker?, Hvordan søker man om tilbakeføring av barn?, Hva er sakskostnader i barnerettssaker?, Hvilken betydning har psykologspesialisters uttalelser i barnerettssaker?, Kan foreldreansvar deles uten biologisk tilknytning?, Hvordan er rettskraftige dommer i farskapssaker avgjørende?, Hva skjer når et barn flytter til et annet land under en rettstvist?, Hva er konsekvensene av ulovlig barnebortføring?, Hvordan kan internasjonalt samvær reguleres juridisk?, Hvordan påvirker flytting med barn foreldreansvar og samværsrett?, Hvilke rettigheter har biologiske foreldre i internasjonale barnerettssaker?, Hvordan løses tvister om foreldreansvar på tvers av landegrenser?, Kan en ikke-biologisk far kreve foreldreansvar?, Hvilke faktorer vurderes i avgjørelsen om barnets beste?, Hvordan påvirker en flytting barnets vanlige bosted juridisk?, Hva er prosedyren for å endre farskap i Norge?, Hvordan kan steforeldre sikre samværsrett?, Hva menes med retten til familieliv under EMK?, Hvordan vurderes psykologspesialisters rapporter i retten?, Hvilke utfordringer møter foreldre i internasjonale samværstvister?, Hva innebærer sakskostnader for partene i en barnerettstvist?, Hvordan beskyttes barnets rettigheter i internasjonale foreldretvister?

Denne Høyesterettsdommen omhandler en kompleks og følsom sak relatert til barnerett, foreldreansvar og samvær. Sakens kjerne dreier seg om jurisdiksjons- og foreldreansvarsspørsmål som oppstår når et barns biologiske far ikke lenger er anerkjent som faren, og barnet flytter til et annet land sammen med moren. Mens saken var under behandling, flyttet moren og barnet fra Norge til et annet land, noe som reiste spørsmål om norske domstolers jurisdiksjon til å fortsette behandlingen av saken.

Høyesterett kom til at norske domstoler hadde jurisdiksjon til å behandle saken til den var avsluttet, basert på at saken ble reist mens barnet var bosatt i Norge. Dette ble begrunnet med henvisning til barneloven § 82 i sammenheng med domstolloven § 34, som tilsier at domsmyndighet ikke bortfaller under sakens gang selv om partene flytter fra landet.

Flertallet i Høyesterett fant videre at barneloven ikke ga mannen rettigheter overfor barnet i form av fast bosted eller del i foreldreansvaret, siden han ikke lenger var anerkjent som barnets forelder etter lovens forstand. Han ble imidlertid tilkjent samvær med barnet med grunnlag i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, som omhandler retten til respekt for privat- og familieliv.

Saken reiser viktige spørsmål om jurisdiksjon, barnets beste, og hvordan rettigheter til samvær og foreldreansvar kan håndheves på tvers av landegrenser, særlig i saker hvor barnets vanlige bosted endres under rettsprosessen. Den illustrerer også kompleksiteten i internasjonal barnerett og viktigheten av å balansere forskjellige rettslige og menneskelige hensyn, inkludert barnets beste og retten til familieliv under EMK.

Endringer i foreldretvister: Når og hvordan kan avgjørelser revideres?

foreldretvister, barneloven § 63, endring av foreldreansvar, samværsrettigheter, flytting med barn, rettslige endringer i foreldretvist, foreldres enighet i barnefordeling, reise sak om foreldreansvar, begrenset rettskraft i familierett, rettsmekling i foreldresaker, særlige grunner for endring, faktiske forholdsendringer, endre rettsforlik, endre samværsavtale, barnets beste ved flytting, rettigheter ved foreldrekonflikt, ny sak om barnefordeling, rettslig behandling av samvær, barns stemme i retten, endring i bostedsavtale, lov om likestilt foreldreskap, barnelovens prosessregler, tvangskraftige avtaler i familierett, saksbehandling uten hovedforhandling, rettslige aspekter ved foreldreendringer, rettslig tilnærming til barnefordeling, familierettslige endringer, barneloven og samvær, forhandling i barnefordelingssaker, endringer i barnefordelingsloven.

Foreldretvister er en kompleks del av familieretten, og en viktig aspekt er foreldrenes evne til å endre avtaler eller avgjørelser om foreldreansvar, samvær, bosted og flytting ut av landet. Dette er en situasjon som mange foreldre kan møte, og det er viktig å forstå de juridiske rammene som omgir slike endringer.

Når foreldrene er enige, har de friheten til å endre eksisterende avtaler eller avgjørelser. Dette kan inkludere aspekter som hvem barnet skal bo fast hos, samværsrettigheter, og beslutninger om å flytte ut av landet. Enighet mellom foreldrene forenkler prosessen og unngår behovet for rettslig inngripen.

Men i situasjoner der foreldrene ikke oppnår enighet, har de muligheten til å reise sak for retten. Foreldretvister er unike i sin natur, og avgjørelsene i slike saker har begrenset rettskraftvirkning, noe som betyr at foreldrene har fri adgang til å reise ny sak om samme tvist.

Barneloven § 63 spiller en nøkkelrolle her. Den angir at en dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft bare kan endres av retten når særlige grunner taler for det. Dette gjelder særlig når det har skjedd endringer i de faktiske forholdene som tilsier at en tidligere avgjørelse bør revideres. Dette kan inkludere endringer i foreldrenes eller barnets livssituasjon, som kan påvirke barnets beste.

Et interessant aspekt ved § 63 er behandlingen av situasjoner der en forelder har flyttet med barnet uten den andre forelderens samtykke. I slike tilfeller kan den andre forelderen reise ny sak for retten. Dette ble innført med endringer i barneloven i 2013 og var ment å klargjøre og signalisere at uenighet om flytting gir grunnlag for ny rettssak.

Videre, hvis det er åpenbart at det ikke foreligger særlige grunner for å endre en avgjørelse, kan retten avgjøre saken uten hovedforhandling. Dette understreker behovet for at det må foreligge substansielle grunner for å vurdere en endring av eksisterende avgjørelser.

Et viktig prinsipp i alle slike saker er at barn skal høres. Dette sikrer at barnets stemme og behov blir tatt i betraktning når det gjelder avgjørelser som påvirker deres liv.

§ 42 a: Varsel og mekling før flytting

Tilbakelevering av bortførte barn, Haag-konvensjonen og barns rettigheter, Internasjonal barnefordeling, Ulovlig bortføring av barn, Foreldreansvar og Haag-konvensjonen, Prosessen for tilbakelevering, Juridiske trinn i barnefordelingssaker, Beskyttelse av barns rettigheter, Internasjonale barnefordelingssaker, Barns beste i barnefordeling, Rettigheter til foreldre og barn, Rettslige vurderinger i barnebortføringssaker, Anke i barnefordelingssaker, Barns tilknytning og bortføring, Tvangsfullbyrdelse av Haag-konvensjonen, Barnets hjemland og bortføring, Råd om internasjonale barnefordelingssaker, Haag-konvensjonens betydning, Juridisk bistand i barnebortføringssaker, Haag-konvensjonens rettssystem, Juridisk prosess for barns tilbakelevering, Ulovlig bortføring og konsekvenser, Internasjonal barnetvangsfullbyrdelse, Foreldreansvar og rettsprosessen, Rettslig vurdering av barnets beste, Tilbakelevering og beskyttelse av barn, Internasjonale juridiske retningslinjer, Lovlig retur av bortførte barn, Advokattjenester i barnefordelingssaker, Haag-konvensjonen og barns velferd.

Når en av foreldrene vurderer å flytte, og det allerede eksisterer en avtale eller en avgjørelse om samvær, pålegges den som ønsker å flytte, å gi varsel til den andre forelderen senest tre måneder før flyttingen.

Dersom det ikke foreligger enighet mellom foreldrene angående flyttingen, blir den av foreldrene som ønsker å flytte med barnet pålagt å kreve mekling etter bestemmelsene i § 51. Denne meklingen gjelder for både flytting innenlands og utenlands. Initiativet til meklingen skal tas av forelderen som ønsker å flytte med barnet. Hvis enighet om barnets flytting ikke oppnås, kan den forelderen som har samværsrett reise sak i henhold til barneloven § 64 og be om at barnet flytter til seg, dersom vedkommende anser det som det beste for barnet. Lovteksten bør klargjøre at det kan anlegges ny sak hvis bostedsforelderen flytter med barnet uten enighet fra begge foreldrene, i samsvar med forslaget om endring i barneloven § 64 andre ledd, uten at denne endringen endrer det materielle innholdet i bestemmelsen.

Mekling som gjennomføres i henhold til denne bestemmelsen, kan benyttes som grunnlag for rettssaker om foreldreansvar, fast bosted, samvær eller internasjonal flytting med barnet. Dette gjelder under forutsetning av at en meklingsattest presenteres, som er et krav i henhold til barneloven § 56 andre ledd.

Fra 1. juli 2016 ble varslingsplikten formalisert i ny § 42 a Varsel ved flytting. Denne endringen endret fristen for varsling før flytting fra seks uker til tre måneder. Hensikten bak endringen var å gi foreldrene bedre tid til å oppnå enighet gjennom mekling eller få en midlertidig avgjørelse fra domstolen før flyttingen blir iverksatt.

Mekling som blir gjennomført etter denne bestemmelsen, kan brukes som grunnlag for saker om foreldreansvar, bosted, samvær eller internasjonal flytting med barnet, hvor det kreves en meklingsattest i henhold til barneloven § 56 andre ledd.

En Høyesterettsdom datert 24. september 2020 – HR-2020-1843-A – håndterte fastsettelse av fast bosted for felles barn og diskuterte blant annet konsekvensene av å bryte plikten til å varsle den andre forelderen før en nasjonal flytting med barnet, i henhold til barneloven § 42 a. I denne saken hadde mor ikke overholdt varslingsplikten før flyttingen. Høyesterett kom samstemt frem til at brudd på varslingsplikten ikke kan føre til at fast bosted endres, med mindre dette er til barnas beste basert på en konkret vurdering av forholdene i saken. Det var imidlertid uenighet med en stemme om utfallet av denne vurderingen.

Denne dommen gir retning for konsekvensene av å bryte varslingsplikten. I avsnitt 58-66 undersøker førstevoterende nærmere varslingsplikten i § 42 a. Bestemmelsen fastsetter ingen spesifikke formkrav til varselet, se Prop. 102 LS (2014-2015) side 113. Likevel indikerer hensikten at varselet må gi tydelig informasjon til den andre forelderen om planene om flytting, for å stimulere til diskusjon om spørsmålene som flyttingen reiser. Tidsfristen på tre måneder gir også muligheten til å starte en rettslig prosess om fast bosted og be om en midlertidig avgjørelse før flyttingen faktisk skjer, se Rt-2011-1564 avsnitt 36.

Barneloven har ingen sanksjoner ved brudd på varslingsplikten, noe som er en bevisst avgjørelse fra lovgiverens side, se Prop. 102 LS (2014-2015) side 113 og Ot.prp. nr. 104 (2008-2009) side 45. Likevel kan manglende varsling være ett av flere elementer som tas i betraktning ved vurderingen av hva som er til barnets beste. Fraværende varsling kan blant annet gi informasjon om hvor egnet vedkommende er til å ivareta barnets behov for kontakt med begge foreldrene.

Rett til å bli hørt før avgjørelser om barnets fremtid

Det følger av barneloven § 37 at den barnet har fast bosted hos “tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet.” Den som har foreldreansvar for barnet, jf. barneloven § 30 “har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set.”

Men avgjørelser er konklusjoner og spørsmålet er om den andre forelderen har rett til å komme med innspill og sin mening før konklusjonen tas. I forhold til de avgjørelser som kan tas i kraft av foreldreansvaret har barneloven en bestemmelse i § 46 som sier at den andre forelderen har rett til å bli hørt før det blir tatt avgjørelser som vil gjøre det umulig eller vesentlig vanskeligere å utøve samværsretten. Det mest praktiske er har retten til å flytte ut av landet. Selv om det kan være større konsekvenser av avgjørelser i kraft av fast bosted, jf. § 37 og flytting innad i landet, så er det ikke en tilsvarende regel i slike sammenhenger, men i stedet et system rundt flytting med varsel, mekling osv. En flytting fra Oslo til København kan ha mindre innvirkning på samværet enn en flytting fra Oslo til Kirkenes. Flytting ut av landet er også omfattet av den nye bestemmelsen i § 42 a om varsling 3 mnd før og krav om mekling ved uenighet. Samværsforelderen er da i to bestemmelser sikret å komme til ordet når det gjelder flytting ut av landet.

Har § 46 da fortsatt livets rett? Det er flere avgjørelser som faller inn under foreldreansvaret, men § 46 nevner eksplisitt avgjørelser som gjør samværet vanskeligere, så i praksis er bestemmelsen nå overflødig.

 

Barneloven § 46. Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet.

Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten.

Barneloven § 42 a. Varsel og mekling før flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.

Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.

Status Quo prinsippet

Status quo prinsippet er et av flere momenter som skal inngå i en helhetsvurdering når retten blir bedt om å bestemme hvor barn skal bo fast. Status quo betyr situasjonen som den nå er og noen jurister benytter begrepet miljøskifte om hensynet.

Status quo er som sagt ett av flere hensyn som skal på vektskålen. Andre hensyn vil være barnas mening, omsorgsevne, best mulig samlet foreldrekontakt, søskenkontakt, personlige egenskaper osv. Noen momenter får kun betydning i enkelte situasjoner, mens andre nesten alltid kommer med i vurderingen. Det spesielle med status quo prinsippet er at det er dette man ofte tar utgangspunkt i nettopp fordi den ene parten, hvis han/hun får medhold, representerer et miljøskifte. Høyesterett har i 2007 gitt uttrykk for at dersom et barn skal utsettes for et miljøskifte gjennom å flytte fra den ene forelderen til den andre, så skal den som vil flytte barnet ha bevisbyrden for at dette er en fordel for barnet. I dette ligger det at den som vil flytte barnet må sannsynliggjøre, ikke bare at det vil gå greit å flytte barnet, men at det er en fordel for barnet. At barnet vil positivt tjene på å endre omsorgsbase. Dette er ofte vanskelig og krevende. Det skal derfor mye til for at den som vil flytte et barn bør bringe saken inn for retten.

Det betyr likevel ikke at dette er en umulig bevisoppgave. Det kan være svært tyngende momenter som gjør at en flytting er det beste for barnet. Det kan være vold eller rus i det nåværende hjemmet eller det kan være at barnet selv har et klart ønske om å flytte. Min erfaring er at dersom begge foreldrene har omsorgsevne og den ene ønsker å flytte, vil barnas mening ofte bli utslagsgivende. Det vil selvfølgelig være avhengig av barnets alder om ønsket blir tillagt stor vekt.