FNs barnekonvensjon

FNs barnekonvensjon artikkel 11

04/06/2023 av Advokat Christian Wulff Hansen

FNs barnekonvensjon, internasjonal avtale, barns rettigheter, beskyttelse, FNs generalforsamling, ratifisert, Norge, 54 artikler, barns rett til liv, utvikling, beskyttelse, vold, misbruk, utnyttelse, artikkel 11, frihet fra ulovlig frihetsberøvelse, arrestasjon, fengsling, utvisning, utlevering, utskillelse fra foreldrene, rettferdig behandling, advokat, retten til å anke, umiddelbar og regelmessig kontakt med foreldrene, familien, medisinsk behandling, helse, utdanning, kultur, religion, fritid, diskriminering, urfolksbarn, flyktningbarn, asylsøkerbarn

I dette blogginnlegget vil vi fokusere på artikkel 11 i FNs barnekonvensjon, som omhandler beskyttelse mot ulovlig bortføring og tilbakeføring av barn til hjemlandet. Artikkel 11 fastslår at statene som har ratifisert barnekonvensjonen, skal samarbeide for å hindre ulovlig bortføring av barn og for å sikre at slike barn blir raskt tilbakeført til sitt hjemland.

Artikkel 11 lyder som følger: «Statene skal treffe tiltak for å hindre ulovlig og utilsiktet bortføring eller tilbakeføring av barn til et annet land. For dette formål skal statene, i den grad det er mulig, samarbeide om å utvikle avtaler og prosedyrer for å sikre gjenforening av barnet med hans eller hennes familie.»

Artikkel 11 understreker at bortføring av et barn til et annet land uten samtykke fra begge foreldrene, eller uten domstolens tillatelse, er ulovlig og kan ha alvorlige konsekvenser for både barnet og familien. Bortføring kan føre til en langvarig og smertefull juridisk prosess, som kan ta mange år før barnet blir gjenforent med sin familie.

Artikkel 11 gir også retningslinjer for tilbakeføring av bortførte barn til sitt hjemland. Ifølge artikkelen skal statene samarbeide for å sikre at barnet blir raskt og trygt tilbakeført til sin familie og sitt hjemland, og at prosessen med tilbakeføring skjer på en human og respektfull måte som tar hensyn til barnets beste.

Konvensjonen pålegger også statene å samarbeide om å utvikle avtaler og prosedyrer som kan bidra til å hindre bortføring av barn. Dette kan inkludere tiltak som økt grensekontroll og samarbeid mellom politimyndigheter og rettsvesen i ulike land.

I Norge har artikkel 11 blitt implementert i barnebortføringsloven, som gir retningslinjer for tilbakeføring av bortførte barn til sitt hjemland. Loven fastslår at barnets beste skal være det avgjørende hensynet i slike saker, og at barnet skal gis anledning til å uttale seg før det tas en avgjørelse om tilbakeføring.

FNs barnekonvensjon artikkel 10

30/05/2023 av Advokat Christian Wulff Hansen

FNs barnekonvensjon, barns rettigheter, barns beskyttelse, ratifisering, artikkel 10, foreldrekontakt, barns rett til liv og utvikling, vold mot barn, misbruk av barn, utnyttelse av barn, adskilte foreldre, regelmessig personlig kontakt, barns beste interesse, beskyttelse mot mishandling, hindring av kontakt, internasjonale avtaler, barnebortføringsloven, barneloven, skilsmisse, separasjon, domstolsavgjørelser, implementering av artikkel 10, retningslinjer for foreldre, og staters ansvar for å beskytte barns rettigheter.

FNs barnekonvensjon er en av de mest omfattende internasjonale avtalene om barns rettigheter og beskyttelse. Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989, og ble ratifisert av Norge i 1991. Konvensjonen har 54 artikler, som dekker alt fra barns rett til liv og utvikling, til beskyttelse mot vold, misbruk og utnyttelse. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på artikkel 10, som omhandler barns rett til å få kontakt med sine foreldre. Artikkel 10 lyder som følger: «I tilfelle foreldre, eller enten av dem, bor adskilt fra et barn, har barnet rett til å opprettholde regelmessig personlig kontakt og direkte forhold til begge foreldrene. Unntak kan bare gjøres når det anses å være i barnets beste interesse; slikt skritt kan være nødvendig i et bestemt tilfelle, for eksempel for å beskytte barnet mot mishandling eller forsømmelse fra foreldrenes side eller hvis en av foreldrene lever under forhold som kan føre til skade for barnet.» Denne artikkelen er en viktig del av barnekonvensjonen fordi den understreker betydningen av at barn skal ha mulighet til å opprettholde kontakt med begge foreldrene sine, selv om de lever adskilt. Det gir også retningslinjer for når unntak kan gjøres, og understreker at eventuelle avgjørelser om å hindre slik kontakt må være basert på det som er til barnets beste. Artikkel 10 gjelder også for situasjoner der en av foreldrene bor i utlandet eller der det er hindringer for kontakt mellom foreldre og barn. I slike tilfeller må myndighetene sørge for å tilrettelegge for regelmessig kontakt og samvær, med mindre det anses å være i barnets beste interesse å begrense eller hindre slik kontakt. Konvensjonen pålegger statene å respektere og beskytte barns rettigheter, og artikkel 10 er en viktig del av dette. For å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt, er det viktig at myndighetene tar ansvar for å følge opp artikkel 10 og andre relevante artikler i barnekonvensjonen. I Norge har artikkel 10 blitt implementert i barnebortføringsloven og barneloven, som gir retningslinjer for foreldre som ønsker å opprettholde kontakt med sine barn etter en separasjon eller skilsmisse. Det er viktig å være klar over at selv om artikkel 10 gir retningslinjer for å opprettholde kontakt mellom foreldre og barn, så vil det alltid være opp til domstolene å avgjøre hva som er til barnets beste i hver enkelt sak.

Foreldreansvar og betydningen av en sakkyndig vurdering i konfliktsaker

Foreldreansvar er en sentral del av barneloven og det er lovens utgangspunkt at foreldre har felles foreldreansvar....

Les

Bruk av sakkyndige i domstolen – hva du trenger å vite

I en foreldretvistsak kan det være vanskelig å komme til enighet om spørsmål som gjelder barnets omsorg,...

Les

Begrensninger i valg av etternavn?

Navn er en viktig del av vår identitet, og det er derfor viktig å forstå hva som er tillatt når...

Les

Sakkyndige i foreldretvistsaker: En veileder for oppnevning og bruk

Domstolen har et viktig ansvar for å sikre at saker blir tilstrekkelig opplyst. I en foreldretvistsak...

Les

Barneloven, farskap, foreldre, regler, kapittel 2, mor, far, medmor, endring, farskapssak, dom, rettskraftig, foreldreansvar, barnets faste bosted, samværsrett, myndighet, rettigheter, plikter, separasjon, avtale, avgjerd, domstolene, tildele, situasjon, NOU 2009:5, Farskap og annen morskap, juridisk far, departementet, forslag, Prop.105 L (2012-2013), krav, fremsatt, tilkjennes, adgang, søksmål, tvisteloven, EMK, rettigheter, eksisterer

Barneloven og farskapets betydning: Hva skjer når farskapet endres?

Høyesteretts dom HR-2022-847-A gir oss et godt innblikk i hvordan barneloven regulerer farskapets betydning....

Les

FNs barnekonvensjon artikkel 11

I dette blogginnlegget vil vi fokusere på artikkel 11 i FNs barnekonvensjon, som omhandler beskyttelse...

Les

Om oppnevning av egen advokat for barnet

Om oppnevning av egen advokat for barn i saker etter barneloven

I Norge er det ikke uvanlig at barn blir involvert i foreldrenes konflikter, spesielt i forbindelse med...

Les

Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon omhandler barn som midlertidig eller permanent er fratatt sin familie...

Les

Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen

Barnevernets avslutning av undersøkelser

Barnevernet har en viktig oppgave med å ivareta barns rettigheter og behov. En av de sentrale...

Les

Muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling

23/05/2023 av Advokat Christian Wulff Hansen

Barneloven § 25 omhandler muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling, og det er et viktig aspekt av norsk familierett som kan påvirke mange menneskers liv. Denne paragrafen gir retten mulighet til å avsi dom basert på DNA-tester, uten at det er nødvendig med en hovedforhandling.

Farskapssaker kan være følelsesladde og utfordrende for alle involverte parter. I noen tilfeller er det ikke nødvendig med en hovedforhandling for å fastslå farskapet til et barn. Dette kan være tilfellet når DNA-testen enten viser at en mann er far til barnet, eller at det er klart at han ikke kan være far til barnet. Dersom partene er enige, kan også retten gi frifinnelsesdom for alle menn som er involvert i saken.

Hovedhensikten med § 25 i barneloven er å sikre at avgjørelser om farskap blir tatt på en rettferdig og pålitelig måte, og at partene i saken blir gitt anledning til å uttale seg om forholdene rundt farskapet. Det er også viktig å merke seg at beslutningen om å avsi dom uten hovedforhandling kun kan tas etter en grundig og tilstrekkelig gransking av blodprøver og forklaringer fra partene og vitner.

Det er også verdt å påpeke at denne bestemmelsen i barneloven ikke bryter med EMK artikkel 8, FNs Barnekonvensjon artikkel 3 eller Grunnloven §§ 102 og 104. Dette skyldes at det er en forutsetning at alle rettslige avgjørelser i farskapssaker må være i tråd med disse lovbestemmelsene.

Det er også verdt å merke seg at selv om farskap kan fastslås på grunnlag av pater est-regelen, betyr ikke dette at farskapet nødvendigvis må opprettholdes dersom det senere viser seg å være uriktig. Retten til å kjenne sin biologiske far er en grunnleggende rettighet, og det er derfor viktig at alle farskapssaker blir behandlet på en nøye og rettferdig måte, uansett hvilken metode som brukes for å fastslå farskapet.

01/03/2023 av Advokat Christian Wulff Hansen

FNs barnekonvensjon er en internasjonal avtale som fastsetter barns grunnleggende rettigheter. Den ble vedtatt av FN i 1989 og ratifisert av Norge i 1991. Konvensjonen har som formål å sikre at barns rettigheter blir beskyttet og at de blir behandlet med verdighet og respekt. Det er viktig å påpeke at konvensjonen gjelder for alle barn, uavhengig av deres etniske bakgrunn, religion, kjønn eller annen status.

Det mest sentrale ved FNs barnekonvensjon er at den fastsetter en rekke grunnleggende rettigheter som alle barn har krav på. Disse inkluderer retten til liv, utdanning, helse, beskyttelse mot vold og overgrep, og deltakelse i samfunnet. Konvensjonen fastsetter også at det er statens ansvar å sikre at barns rettigheter blir beskyttet og at de får den støtten de trenger for å kunne utøve sine rettigheter. Foreldre og foresatte har også en viktig rolle i å veilede og støtte barna sine, slik at de kan utøve sine rettigheter på best mulig måte.

FNs barnekonvensjon er viktig fordi den setter en internasjonal standard for hvordan barn skal behandles. Konvensjonen har ført til en økt bevissthet rundt barns rettigheter og har bidratt til å endre holdninger og praksis på en rekke områder. Konvensjonen har også ført til at barns rettigheter har blitt en integrert del av lovgivningen og politikken i mange land, og har blitt brukt som et verktøy for å påvirke myndigheter til å gjøre endringer til det bedre for barn.

Til tross for dette er det fortsatt mange utfordringer knyttet til å sikre barns rettigheter. Mange barn opplever diskriminering og urettferdighet på grunn av sin etniske bakgrunn, religion, kjønn eller annen status. Barn blir også fortsatt utsatt for vold, overgrep og utnyttelse i ulike former. Det er derfor viktig at vi fortsetter å jobbe for å beskytte og styrke barns rettigheter, både nasjonalt og internasjonalt.

I sum er FNs barnekonvensjon viktig fordi den fastsetter grunnleggende rettigheter som alle barn har krav på. Konvensjonen har ført til økt bevissthet rundt barns rettigheter og har bidratt til å endre holdninger og praksis på en rekke områder. Det er imidlertid fortsatt mye arbeid som må gjøres for å sikre at alle barn får den beskyttelsen og støtten de trenger for å kunne utøve sine rettigheter på best mulig måte.

Barneombudet – Hva de gjør og hvorfor det er viktig for barns rettigheter

16/04/202308/02/2023 av Advokat Christian Wulff Hansen

Innledning: Barneombudet er en uavhengig organisasjon som jobber for å ivareta barns interesser og rettigheter i samfunnet. I dette innlegget skal vi se nærmere på hva Barneombudet gjør, hvorfor deres arbeid er viktig, og hva du som forelder eller samfunnsborger kan gjøre for å støtte deres arbeid.

Hva gjør Barneombudet? Barneombudet har som hovedoppgave å fremme barns interesser i samfunnet og å følge med på utviklingen av barns oppvekstkår. De skal spesielt følge med på at barns interesser blir ivaretatt i lovgivningen og at Norge overholder FNs barnekonvensjon. Barneombudet gir også råd og veiledning til barn, foreldre, og andre som jobber med barn.

Hvorfor er Barneombudets arbeid viktig? Barn er en sårbar gruppe som trenger beskyttelse og støtte for å kunne utvikle seg til selvstendige og ansvarlige voksne. Barneombudet spiller en viktig rolle i å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt og at deres stemme blir hørt i samfunnet. Barneombudet jobber også med å øke kunnskapen om barns rettigheter og behov, og bidrar dermed til å skape et samfunn som er mer inkluderende og tilgjengelig for barn og unge.

Hvordan kan du støtte Barneombudets arbeid? Som forelder eller samfunnsborger kan du støtte Barneombudets arbeid ved å være oppmerksom på barns rettigheter og behov, og ved å ta tak i saker der barn blir utsatt for urettferdighet eller diskriminering. Du kan også støtte Barneombudet økonomisk eller ved å spre kunnskap om deres arbeid til andre.

Avslutning: Barneombudet spiller en viktig rolle i å ivareta barns interesser og rettigheter i samfunnet. Deres arbeid er avgjørende for å sikre at barn får den beskyttelsen og støtten de trenger for å kunne utvikle seg til selvstendige og ansvarlige voksne. Vi oppfordrer alle til å støtte Barneombudets arbeid og til å ta ansvar for å ivareta barns rettigheter og behov i samfunnet.

Artikkel 9 i FNs Barnekonvensjon

10/11/2018 av Advokat Christian Wulff Hansen

FNs konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt av De forente nasjoner (FN) 20. november 1989 og ble ratifisert av Norge 8. januar 1991. Ratifikasjon skiller seg fra signering ved at ratifiseringen forplikter til å følge.

Artikkel 9 skaper noen spørsmål:

Hva er «kompetente myndigheter»? Er barnevernet i alle kommuner kompetente? Vil kompetent sette krav til utdanning og erfaring? Hva om en belyser manglende kompetanse?
Når samtlige berørte parter skal gis anledning til å delta i saksbehandlingen, så kan vel det også gjelde foreldre uten del i foreldreansvaret?
Hva menes med «regelmessig» i nr. 3? Vil norsk praksis om normalsamvær på 3-6 ganger i året være «regelmessig» og hva er egentlig tilstrekkelig til at det er en «personlig forbindelse?»

Artikkel 9
1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot
deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt
rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler,
beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets
beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks.
ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom
foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet
skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte
parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine
synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller
begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte
kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i
strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part,
som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder
dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i
denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal
parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig,
et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om
det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre
dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse
av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for
vedkommende person eller personer.

Her finner du konvensjonen: FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjon) på norsk.

FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen)

19/02/2016 av Advokat Christian Wulff Hansen

Barnekonvensjonen ble vedtatt 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1990. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991.

Du kan laste ned hele Barnekonvensjonen ved å trykke på denne lenken: FNs Barnekonvensjon

Konvensjonen begynner med å definere hva man anser som barn:

Art 1. I denne konvensjonen menes med barn ethvert menneske under 18 år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som gjelder for barnet.

I artikkel 3 nr 1 finner vi samme bestemmelse som i barneloven § 48:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Artikkel 9 er svært interessant og skal sikre prosessuelle rettigheter for alle parter i barnevernsaker og i barnefordelingssaker (foreldrekonflikter.) Spesielt Artikkel 9, nr. 2 er grunn til å vurdere om er sikret godt nok i norsk rett. Vi har i Norge en stadig økende inkludering av barna i prosessen, men det er mange svakheter i hvordan barna blir hørt. I barnevernsaker er det meningsløst å oppnevne en fremmed person til ta en kort samtale med barnet. I begge sakstypene er man prisgitt gjengivelsen fra noen som ikke kjenner barnet. Det er ingen tvil om at det er viktig og riktig å få innført filming av slike samtaler på lik linje med tilrettelagte avhør etter straffeprosessen. Nettopp at barna kan bli fratatt sine foreldre er betydelig viktigere enn at det er mistanke om at mor kanskje har fiket til barna noen ganger. Det bør opprettes flere barnehus og barnehusene bør få en rolle i sivilprosessen.

Art 9. 1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part, som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig, et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for vedkommende person eller personer.

Barnets beste

16/05/2014 av Advokat Christian Wulff Hansen

Barnets beste er det bærende prinsippet i den norske barneretten og i de fleste lands barnerett. Begrepet er hentet fra FNs barnekonvensjon artikkel 3 som lyder slik:

3. TIL BARNETS BESTE Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

I Norge har vi inkorporert bestemmelsen i barneloven § 48 og da har den fått denne ordlyden:

§ 48.Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

Hva som er barnets beste varierer fra sak til sak. Det er ikke slik at dette gir noen annen veiledning i praksis enn at man skal søke å finne ut hva som vil være best for barnet i hvert enkelt tilfelle. Det man kanskje kan merke seg særksilt er at «handsaminga», altså håndteringen, av slike saker også skal være til barnets beste. Det vil si at prosessen også skal ha som ledesnor at man tenker på barnet. Dette kan f.eks. være at man søker å ta brodden av en konflikt og få det inn på et meglingsspor med den visshet at det gjør det lettere for foreldrene å være sammen om barnet i fremtiden.