I saker om reisekostnader ved samvær mellom barn og foreldre spiller juridiske bestemmelser og regler en viktig rolle. En av de viktige bestemmelsene som regulerer dette området, finner vi i barneloven § 44 andre ledd femte punktum. Denne bestemmelsen fastslår at et vedtak fra NAV om fordeling av reisekostnader er et tvangsgrunnlag for utlegg. Men hva betyr egentlig dette, og hvordan påvirker det foreldrene?
Tvangsfullbyrdelse av NAVs vedtak
Når NAV har behandlet en sak om fordeling av reisekostnader, kan vedtaket som blir fattet, bli tvangsfullbyrdet. Dette betyr at dersom den ene forelderen ikke oppfyller kravet som er fastsatt i NAVs vedtak, kan det inndrives som et alminnelig pengekrav etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Dette gir en praktisk mekanisme for å sikre at foreldrene oppfyller sine forpliktelser når det gjelder å dekke reisekostnader knyttet til samvær med barnet.
Bakgrunnen for tvangsgrunnlaget
I Ot.prp.nr.69 (2007–2008) side 19 uttaler departementet at fylkesmannen (nå statsforvalteren) er en offentlig faginstans med kompetanse på feltet. Dette tilsier at vedtakene som fattes om deling av reisekostnader bør kunne tvangsfullbyrdes. Å gi fylkesmannens vedtak tvangskraft har flere fordeler, inkludert å unngå behovet for å ta saken opp i retten. Dette sparer både tid og penger for alle parter, og det kan også føre til at flere foreldre velger å løse saken ved å henvende seg til fylkesmannen, noe som avlaster rettssystemet.
Det er imidlertid viktig å merke seg at tvangsgrunnlaget kun gjelder vedtak fra fylkesmannen som fastslår at det ikke foreligger særlige grunner som gjør en annen fordeling av reisekostnadene rimelig. Vedtakene tar ikke stilling til reiseutgiftenes størrelse eller hvordan utgiftene skal fordeles mellom foreldrene. Derfor kan ikke vedtak som kun fastslår at det ikke foreligger særlige grunner tvangsfullbyrdes.
Motregning og betaling av reisekostnader
Ved fastsettelse av reisekostnader hos NAV er det viktig å merke seg at det ikke er anledning til å gjøre opp bidragsgjeld ved motregning. Reisekostnader og bidrag til barnet er separate økonomiske forpliktelser, og det er barnets rettighet å motta bidrag, jf. barneloven § 67 tredje ledd. Reisekostnader mellom foreldrene skal derfor behandles som et eget pengekrav, og det er viktig at foreldrene klarer å finne en løsning for hvordan betalingen skal skje mellom dem.
For noen foreldre kan det være hensiktsmessig at den ene forelderen legger ut for reisekostnadene og senere får pengene tilbake, mens for andre kan det være mer praktisk å dele kostnadene på annen måte. I tilfeller der foreldrene ikke klarer å enes om betalingsordningen, bør betalingen normalt skje etter at utgiftene er påløpt. Dette gir foreldrene muligheten til å følge opp betalingen i samsvar med faktiske kostnader.