I Norges lovgivning står beskyttelsen av barnets beste som en grunnleggende plikt for foreldre. I en grundig gjennomgang av barneloven, spesielt referert til i NOU 2008:9, understrekes dette prinsippet og viktigheten av å skjerme barn mot skadelig atferd. Ifølge rapporten er det en ufravikelig del av foreldreansvaret å sikre barnets trivsel og trygghet, selv om det innebærer å beskytte barnet mot mangelfull omsorg fra den andre forelderen. Dette krever at begge foreldre er i stand til å utøve omsorgsansvaret på en ansvarsfull og kontinuerlig måte, til det beste for barnet.
I en tankevekkende artikkel i Lov og Rett fra 1999, forfattet av Trude Haugli, diskuteres når det er juridisk akseptabelt å nekte samvær. Høyesterett har gjentatte ganger understreket at det skal svært alvorlige forhold til for å hindre samvær mellom foreldre og barn. Vanlige konflikter eller uenigheter mellom foreldrene er normalt ikke tilstrekkelig grunnlag for å frata den andre forelderen samværsretten. Tradisjonelt har mistanke om seksuelle overgrep eller frykt for kidnapping vært de hovedsakelige grunnene til samværsnekting.
Likevel er det viktig å merke seg at jo strengere praksis blir i å nekte samvær, desto større risiko er det for at noen foreldre vil sabotere samværet ulovlig. Ofte kan det være betydelig avstand mellom hva bostedsforeldrene mener er best for barnet, og hva domstolen har fastslått som det beste. Dette gapet kan føre til at noen foreldre velger å handle ut fra sin egen overbevisning om hva som er best for barnet, heller enn å følge rettens avgjørelse. Selv om denne reaksjonen kan være forståelig, er det ikke nødvendigvis akseptabelt i henhold til loven.
Det er derfor av stor betydning å finne en balanse mellom foreldrenes ønsker og barnets rettigheter i saker som angår samvær. Rettssystemet må sikre at barnet beskyttes mot potensiell skade, samtidig som det respekterer foreldrenes rettigheter og plikter. Denne balansen er avgjørende for å fremme barnets beste og skape et trygt og stabilt miljø for deres oppvekst.
