Som det fremgår av barneloven § 35, har foreldre som ikke er gift, foreldreansvaret sammen for felles barn. Dette innebærer at begge foreldrene har likeverdige rettigheter og plikter når det gjelder å ta viktige beslutninger for barnets liv og helse, som for eksempel skolevalg, helsebeslutninger og religiøs oppdragelse. Dette gjelder også når foreldrene ikke bor sammen eller har vært gift.
Imidlertid gir loven også foreldrene muligheten til å motsette seg felles foreldreansvar. Hvis mor ønsker å ha foreldreansvaret alene, kan hun gi melding til folkeregistermyndigheten innen ett år fra farskapen ble fastsatt. Tilsvarende kan far også motsette seg sams foreldreansvar. Hvis en av foreldrene gir slik melding, vil den andre forelderen miste foreldreansvaret.
Det er viktig å merke seg at dette kun gjelder for barn født etter 1. januar 2020. For eldre barn vil det være andre regler som gjelder.
Når foreldrene ikke bor sammen, gjelder reglene i § 34 andre leddet tilsvarande. Dette betyr at mor ikke kan melde fra til folkeregisteret og få foreldreansvaret alene, med mindre det foreligger særlige grunner som tilsier det. I disse tilfellene vil det være opp til retten å avgjøre spørsmålet om foreldreansvar.
Det er viktig å huske på at foreldreansvaret er en plikt og ikke bare en rettighet. Det er foreldrenes ansvar å sørge for barnets beste og trivsel, og dette vil være hovedfokuset når beslutninger tas som angår barnet. Foreldreansvaret er en viktig del av foreldrerollen, uavhengig av om foreldrene er gift eller bor sammen.
Endringer i barneloven § 82 var nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996. Haagkonvensjonen 1996 fastsetter at avgjørelser etter konvensjonen skal treffes der barnet har vanlig bosted. Dette innebærer at jurisdiksjonsgrunnlagene i § 82 tidligere første ledd bokstavene a (saksøkte er bosatt) og c (spørsmål om foreldreansvar, bosted og samvær er tidligere avgjort i Norge) må utgå for saker etter konvensjonen, og at saksøktes opphold må utgå tilsvarende som jurisdiksjonsgrunnlag i annet ledd. For å styrke barneperspektivet i lovgivningen og for å forenkle reglene om jurisdiksjon, er endringen gjort gjeldende også for saker utenfor konvensjonen.
Barneloven § 82 regulerer norske myndigheters jurisdiksjon til å avgjøre foreldretvister med tilknytning til andre land. Overskriften er endret for å tydeliggjøre dette. Begrepet «doms- eller styresmakt» i overskriften tas ut, idet dette refererer til de organer som har kompetanse til å behandle foreldretvister. Endringen i overskriften innebærer at overskriften blir mer dekkende for bestemmelsens innhold, ved at også flytting med barnet ut av landet og fast bosted medtas.
Hovedregelen om jurisdiksjon følger av første ledd der vilkåret er at barnet «har vanleg bustad». Det vises til merknader til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 8. Første ledd må ses i sammenheng med tredje ledd som gjelder konvensjoner som Norge er bundet av på dette området. Se for øvrig merknader til barneloven § 42 a om varsel ved flytting ut av landet.
Det er bare domstolen som har kompetanse til å avgjøre foreldretvister om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, fast bosted eller samvær, og dette tydeliggjøres gjennom endringen i første ledd første punktum. Fylkesmannens kompetanse er begrenset til tilfeller etter barneloven § 55, og krever enighet mellom foreldre, og reguleres i første ledd annet punktum. Fylkesmannen har jurisdiksjon til å behandle saker med tilknytning til andre stater – på linje med domstolen – men bare dersom vilkår i barneloven § 55 er oppfylt.
Adgang til å treffe midlertidige avgjørelser i Norge reguleres i annet ledd. Det kan fattes midlertidig avgjørelse når barnet har opphold i Norge. Saksøktes opphold er tatt ut av bestemmelsen, og er ikke lenger et jurisdiksjonsgrunnlag. Annet ledd må ses i sammenheng med tredje ledd som gjelder konvensjoner som Norge er bundet av på dette området.
I tredje ledd fastsettes at første og annet ledd ikke gjelder dersom annet følger av «overeinskomst med annan stat». Dette gjelder konvensjoner som Norge er bundet av, når det gjelder jurisdiksjon i saker om foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold, flytting med barnet ut av landet, fast bosted eller samvær, og som utfyller og eventuelt går foran bestemmelsene i barneloven § 82 første og annet ledd. Bestemmelsen i tredje ledd rommer også eventuelle fremtidige konvensjoner på dette området. Aktuelle konvensjoner er Nordisk familierettslig konvensjon og Haagkonvensjonen 1996.
For øvrig inneholder Haagkonvensjonen 1996 regler om og prosedyrer for overføring av jurisdiksjon. Se nærmere om dette i merknaden til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5.
Hva skjer hvis vi blir sammen igjen etter at saken er tatt inn for retten? Noen er rask med å bringe en sak om fast bosted eller samvær inn for retten etter et samlivsbrudd. kanskje er det følelser som ikke har lagt seg eller kanskje feiltolket man en bekymring. Uansett skjer det en gang i blant (ikke ofte) at en klient gir tilbakemelding om at de skal prøve forholdet igjen etter at stevning er sendt til tingretten.
Hva som skjer avhenger av partene og hvor langt saken har kommet. Dessuten skiller konsekvensene seg ikke nevneverdig fra andre grunner til å stoppe en sak.
Den som har anlagt saken kan alltid trekke en sak. Det vil si at det sendes et prosesskriv hvor saken trekkes. Om annet ikke er enighet om risikerer denne å få en saksomkostningsavgjørelse imot seg. Trekkes saken før tilsvar er inngitt kan det være at det ikke er opparbeidet kostnader på den andre siden. En annen sak er at det kanskje ikke er nøye hvordan kostnadene fordeles dersom man prøver forholdet på nytt og da kanskje har felles økonomi. En annen mulighet er å forlike saken ved at man innleverer et felles prosesskriv om at saken er forlikt og at den trekkes. Da vanligvis med at man dekker sine egne omkostninger. Det som uansett er felles er at dersom en sak er brakt inn for retten så må det en prosesshandling til for å føre saken ut av retten igjen.
på tross av at mange av dommerne rundt i landet har vært på kurs/seminar hvor den utarbeidede veilederen for behandling av saker etter barneloven kapittel 5-7 har vært tema, så er mange av kjørereglene man foreslår at domstolene skal følge for en mest mulig likeartet behandling for det rettssøkende publikum ikke implementert.
Dette gjelder flere av de saksbehandlingsregler som tematiseres og selv fra kursholders egen domstol har flere av kjørereglene ikke fått fotfeste.
Ett eksempel er planmøte-agendaen. I veilederen er det laget et forslag som hensyntar de spesielle problemstillinger som reises i saker etter barneloven. Fortsatt benytter mange domstoler, inkludert Oslo tingrett som den største, seg av den gamle og upassende malen som favner all sivilrett.
Planmøteagendaen som er utviklet til å passe slike saker i veilederen ser slik ut:
I planmøtet ønsker retten å få avklart blant annet:
1. Om det bør gjennomføres mekling i rettsmøte
2. Hvor mange timer som har vært meklet på familievernkontoret og om barna har vært hørt der
3. Om det skal holdes rettsmøter under saksforberedelsen
4. Om det er spesielle forhold ved saken som skal belyses, for eksempel ved innhenting av dokumentasjon fra barneverntjeneste, politi eller lignende. Høyt/langvarig konfliktnivå, ev. tidl. saker om samme tema, rus eller psykiatri, vold/overgrep, ulikt styrkeforhold, særlig behov hos barn, særlig behov pga. fremmed kultur, behov for tilsyn politianmeldelse, barnevernssak, utlendingssak eller annet
5. Om det er knytningspunkter til sak etter barnevernloven, straffesak, sak etter utlendingsloven som bør hensyntas/samordnes
6. Partenes syn på når og på hvilken måte barnet bør høres
7. Om det skal oppnevnes sakkyndig etter § 61 første ledd nummer 1 eller 3, om den sakkyndige bør ha særlig kompetanse på noe område, og om den sakkyndige og/eller dommer bør gjennomføre samtaler med partene og/eller barnet forut for rettsmøte
8. Om det er behov for tolk til rettsmøter
9. Om det kan ha noe for seg å vise partene tilbake til mekling med henvisning fra retten, barneloven § 61 nr. 2, oppnevne representant for barnet, barneloven § 61 nr. 5, innhente uttalelse fra barneverntjeneste/sosialtjeneste, barneloven § 61 nr. 6, innhente uttalelse/dokumentasjon fra andre, få fritak fra taushetsplikt
10. Hastesak, spørsmål om midlertidig avgjørelse
11. Andre forhold av betydning for saksforberedelsen
Den andre modellen som har rådet en stund og som mange fortsatt klamrer seg til er et direkte utdrag av tvisteloven § 9-4:
Tvisteloven § 9-4.Saksstyring. Plan for den videre behandling
(1) Retten skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling.
(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3, skal retten legge opp en plan for den videre behandlingen etter drøfting med partene og herunder fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger. Dette omfatter
a)
om det bør gjennomføres rettsmekling eller mekling i rettsmøte,
b)
om saken bør behandles etter særlige regler,
c)
om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen, og om det kan være hensiktsmessig å avgjøre saken etter et slikt rettsmøte,
d)
om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget,
e)
om behandlingen av saken bør deles opp,
f)
gjennomgåelse av bevisføringen – herunder om det kreves befaring eller tilgang til eller framleggelse av bevis, om bevis skal sikres, og om det bør oppnevnes sakkyndig,
g)
om sluttinnlegg skal inngis,
h)
berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig kan settes til et tidspunkt senere enn seks måneder etter at stevning ble inngitt i saken,
i)
om det skal være fagkyndige eller alminnelige meddommere, og
j)
andre forhold av betydning for saksforberedelsen.
(3) Drøfting etter annet ledd skal skje i rettsmøte, som kan være et fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få den nødvendige avklaring på annen måte.
Problemet med tvistelovens modell er at den ikke tar hensyn til den spesielle behandlingen som barnefordelingssaker/foreldretvistsaker er har som utgangspunkt etter Barneloven § 61, første ledd, nr. 1. Altså dette med Konflikt og forsoning og de møter som følger denne modellen. KOF-modellen gjør at man kan svare ja på bokstav a) og c) alltid. Det vil aldri være ja på b), d) og e) – samt at f) alltid blir behandlet under eller etter KoF-møtet. Vi vet også at det alltid vil være en sakkyndig med fra starten og at det meste av planlegging rundt en hovedforhandling må utstå til man har forsøkt KoF-prosessen. Møter etter denne ikke-passende listen ender som regel opp med et spørsmål om når skal saksforberedende møte avholdes. En øvelse som ikke er nødvendig å ta i et formelt fjernmøte, men kunne lett vært gjort ved epostkorrespondanse.
Den nye modellen som fremgår av nasjonal veileder skulle vært påtvunget samtlige landets domstoler og dommere slik at man får en god, ensartet og forutsigbar planleggingsfase.
Bruk av advokat er for noen naturlig mens det for andre kan virke litt skremmende. I saker som omhandler egne barn (saker om samvær, bosted og foreldreansvar etter barneloven) er det ofte et spørsmål fra henvendelsene vi får i vårt gratisvurderingstilbud (Skjema her) når det er riktig eller fornuftig å engasjere en advokat i saken.
Det varierer stort hvor i prosessen folk er når de kontakter oss. Noen vurderer skilsmisse og ønsker å vite alt om sine rettigheter før de går ut av forholdet eller før partneren forlater. Andre tar kontakt rett før de skal på mekling hos familievernkontoret. Noen har vært skilt i mange år når de tar kontakt og har en løsning som ikke fungerer, mens andre igjen ønsker at vi skal ta over en sak etter at det ikke har gått slik som forventet i de første rettsmøtene.
Som hovedregel vil vi gjøre den beste jobben dersom vi kommer inn tidlig og får være med å rådgi fra starten. Mange trår feil tidlig og bruker hele saken til å forsøke å rette opp feilene som har blitt begått. Det kan være feil bruk av instanser som politi og barnevern (vår erfaring med barnevernsaker og straffesaker setter oss i god stand til å se helheten i din sak), det kan være meldinger på telefon eller internett som hjemsøker prosessen og det kan være måten man snakker til egne barn på. Uansett hva det er så har vi 13 års erfaring med å bistå klienter i slike situasjoner og vet i det vesentlige hva man bør og ikke bør gjøre i en prosess etter barneloven. Potensialet for en positiv prosess blir større når vi får være med å velge kurs tidlig.
Det er likevel slik for mange at økonomi er viktig og selv om man tjener så mye at man ikke har krav på fri rettshjelp (over 246.000 brutto – i 2016) så er det mange som må velge når de skal engasjere advokat ut fra økonomiske hensyn. Slik jeg ser det vil det da være når man har mottatt et brev fra motparten eller motpartens advokat, rett i forkant av første mekling på familievernkontoret eller når det har inntrådt en akuttsituasjon som man selv om ta tak i umiddelbart (bostedsforelder flytter) at man bør kontakte advokat.
Bruk av advokat er for noen naturlig mens det for andre kan virke litt skremmende. I saker som omhandler egne barn (saker om samvær, bosted og foreldreansvar etter