Delt fast bosted eller hos den ene: Hva sier barneloven?

foreldreansvar, fast bosted, delt bosted, barneloven, samlivsbrudd, barnefordeling, juridisk rådgivning, barnets beste, foreldrekonflikt, barnets omsorg, barnets rettigheter, samværsordning, foreldreavtale, rettssak om barn, foreldreplikter, barnelovens bestemmelser, barnets ønsker, juridisk prosess, domstolsavgjørelse, barnets tilknytning, foreldreansvarsloven, advokat for barnefordeling, foreldrekonflikt løsning, foreldremyndighet, juridisk veiledning, barnets trivsel, foreldrekonflikt råd, familielov, delt omsorg, barnets omsorg, rettigheter ved samlivsbrudd

Barneloven, som regulerer spørsmål om foreldreansvar, fast bosted og samvær etter samlivsbrudd, gir foreldre betydelig frihet til å avtale hvordan barnets bo- og omsorgssituasjon skal være. Et sentralt spørsmål som ofte oppstår etter samlivsbrudd, er hvor barnet skal bo fast. Dette kan avtales mellom foreldrene eller avgjøres av domstolen hvis foreldrene er uenige. Etter barneloven er det to hovedalternativer: delt fast bosted eller at barnet bor fast hos den ene av foreldrene.

Likestilte alternativer

Ifølge barneloven § 36 første ledd er delt fast bosted og fast bosted hos den ene likestilte alternativer. Ingen av ordningene gir noen presumsjon for at den ene er bedre enn den andre. Avgjørelsen skal alltid baseres på hensynet til barnets beste.

Når må domstolen avgjøre?

I tilfeller der foreldrene ikke blir enige om hvor barnet skal bo fast, må domstolen avgjøre saken. Barneloven § 36 andre ledd første punktum fastslår at domstolen normalt må avgjøre at barnet skal bo fast hos en av foreldrene. Imidlertid kan det være situasjoner der det foreligger særlige grunner som gjør at domstolen likevel kan avgjøre at barnet skal bo fast hos begge foreldrene, som i en delt fast bosted-ordning.

Hva vektlegges ved avgjørelsen?

Avgjørelsen om hvor barnet skal bo fast, må alltid være basert på en konkret vurdering av hva som er best for det enkelte barnet. Domstolen vil ta hensyn til ulike momenter, inkludert:

  • Barnets tilknytning og kontakt med hver av foreldrene.
  • Barnets eget ønske, avhengig av alder og modenhet.
  • Muligheten for best mulig samlet foreldrekontakt.
  • Foreldrenes og barnets personlige egenskaper.
  • Tid til barnet (daglig omsorg).
  • Eventuell risiko ved miljøskifte eller andre forhold som kan påvirke barnets trivsel.

Delt fast bosted vs. utvidet samvær

Ved delt fast bosted forutsettes det i forarbeidene at barnet tilbringer betydelig tid hos begge foreldrene. Dette er imidlertid ikke et absolutt vilkår for at ordningen kan defineres som delt fast bosted. Det sentrale skillet mellom delt fast bosted og en utvidet samværsordning er hvordan avgjørelsesmyndigheten er fordelt mellom foreldrene. I tillegg til dette er en vesentlig forskjell at delt fast bosted forutsetter at barnet tilbringer betydelig tid sammen med begge foreldrene, mens det for en samværsløsning kan være større variasjoner i hvor mye tid barnet tilbringer med samværsforelderen.

Domstolens adgang til å avgjøre delt fast bosted

Muligheten for domstolen til å avgjøre at barnet skal bo fast hos begge foreldrene (delt fast bosted) dersom særlige grunner foreligger, ble inntatt i loven i 2010. Dette gir domstolen fleksibilitet til å tilpasse ordningen til den konkrete situasjonen når hensynet til barnets beste tilsier det.

I avslutning vil vi fremheve at beslutningen om hvor barnet skal bo fast er en betydningsfull avgjørelse som må tas med omtanke og barnets beste for øye. Hver familie er unik, og det finnes ingen “one-size-fits-all” løsning. Det er derfor viktig å søke juridisk rådgivning og vurdere hva som er til det beste for barnet i den konkrete situasjonen.

Når fast bosted endres på grunn av samværssabotasje

samværssabotasje, norske rettsavgjørelser, foreldreansvar, barneloven, omsorgsendring, lagmannsrett, samværsrett, foreldrekonflikt, rettspraksis, barneomsorg, domstol, barns rettigheter, foreldres rettigheter, samværsavtale, omsorgsrett, juridisk veiledning, barnefordeling, rettslig avgjørelse, omsorgstvist, foreldretvist, rettslig konflikt, foreldrekonflikt løsning, juridisk rådgivning, barnevern, samværsordning, høyesterett, samvær med barn, familierett, foreldresamarbeid, rett til samvær

I Norge er samværssabotasje når avtalt samvær ikke skjer til avtalt tid uten en rimelig grunn. Dette kan inkludere tilfeller der den forelder som har daglig omsorg for barnet ikke leverer barnet til samvær til avtalt tid på grunn av personkonflikter, eller når den forelder som skal ha barnet til samvær ikke møter opp i henhold til ordningen.

Dersom samværssabotasje foreligger, kan den forelder som har samværsretten søke om en ny avgjørelse vedrørende hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo sammen med. I noen tilfeller kan manglende gjennomføring av samvær føre til at omsorgen flyttes til den forelder som er best skikket til å sørge for best samlet foreldrekontakt, forutsatt at omsorgsevnen ellers er god og partene ellers er likeverdige.

Det er et kjent tilfelle fra Høyesterett i 1982, hvor det ble bestemt at foreldreansvaret og den daglige omsorgen burde tilkjennes mor, selv om det innebar et miljøskifte for barnet, ettersom far hadde hindret mors samværsrett. Dette var fordi hans holdning antydet at utøvelsen av samværsretten ville by på store problemer i fremtiden (Rt. 1982 s. 116).

I et annet tilfelle fra Høyesterett i 1991 ble det påpekt at samværssabotasje kan i alvorlige tilfeller medføre at daglig omsorg gis til den forelder som kan sørge for best samlet foreldrekontakt, dersom samværet som blir hindret er bra for barnet og best mulig samlet foreldrekontakt er til barnets beste (Rt. 1991 s. 1148).

I et tredje tilfelle fra 1997, ble det imidlertid konkludert med at selv om samværet ikke ble gjennomført godt nok og det forelå svikt, skulle omsorgen ikke overføres. I dette tilfellet hadde både herredsretten og lagmannsretten konkludert med at den forelder som hadde omsorgen for barna hadde sviktet i sitt ansvar med hensyn til samvær, men bestemte at hensynet til barnas samlede foreldrekontakt tilsa at de for fremtiden måtte bo hos sin far (Rt. 1997 s. 797 (s. 805)).

Hva er hensikten med bruk av sakkyndige?

barns rettigheter, omsorgsunndragelse, Straffeloven § 261, barnets beste, juridisk beskyttelse, foreldreansvar, internasjonal barnebortføring, Norsk lov, barnets velferd, rettsavgjørelse, bot, fengsel, ulovlig unndragelse, barnets interesser, psykisk velvære, fysisk velvære, barn i utlandet, rettmessig omsorgsperson, straff for omsorgsunndragelse, grov omsorgsunndragelse, barnets ønsker, isolasjon av barn, vold mot barn, mishandling, trygt miljø, støttende miljø, juridiske aktører, barnets beskyttelse, Norge, barnets behov.

Når det kommer til rettssaker som omhandler foreldreansvar, fast bosted og samvær, har bruken av sakkyndige fått en økende betydning i henhold til barneloven § 61. Dette har ført til at sakkyndige har fått flere roller og dermed flere muligheter til å utøve sitt arbeid. Men hva er egentlig hensikten med å involvere sakkyndige i slike saker?

Formålet med bruk av sakkyndige går langt utover rettssakens overflate. Den primære oppgaven til den sakkyndige er å bistå dommeren med sin faglige ekspertise for å finne optimale løsninger som gagner det enkelte barnet. Dette innebærer også å arbeide for å holde konfliktnivået mellom partene så lavt som mulig, med fokus på det beste for barnet.

Noen ganger kan foreldrekonflikter være dypt rotfestet i bruddet mellom voksne som er uenige om foreldreansvar, bosted eller samvær. I slike tilfeller er den sakkyndiges faglige kompetanse (jf. § 61 første ledd nr.1) avgjørende for å kaste lys over saken ved å stille spørsmål som veileder partene mot en mer forsonlig holdning. Den sakkyndige skal også hjelpe partene med å få en realistisk oppfatning av situasjonen og utforske ulike løsningsalternativer ved å tilby generell informasjon innen barne- og psykologfaglig område. I tillegg til dette, eller som en egen oppgave, kan den sakkyndige også ha samtaler med barnet. Målet er å løse eller dempe konflikten, og at partene kan komme til enighet om bærekraftige løsninger som kan testes under faglig veiledning (jf. § 61 første ledd nr. 7). I noen tilfeller kan det være aktuelt at den sakkyndige gjennomfører samtaler eller observasjoner for å belyse saken før saksforberedende møter (jf. § 61 første ledd nr. 1, tredje punktum).

Når minst én av partene ønsker en domsavgjørelse, når konflikten involverer forhold som barn bør beskyttes mot, eller når en part ikke viser innsikt i barnets behov og sin egen rolle i konflikten, blir den sakkyndiges rolle enda mer avgjørende. I slike tilfeller vil den sakkyndige utføre en grundig utredning av problemstillingen for retten (jf. § 61 første ledd nr. 3). Målet er ikke bare å løse konflikten mellom partene, men å vurdere barnets behov for beskyttelse mot uheldige forhold. Den sakkyndiges rolle i slike saker vil hovedsakelig være å utføre tradisjonelt sakkyndighetsarbeid basert på et mandat fra retten (jf. bl.a. pkt. 2.3.4).

Det kan også være situasjoner der den sakkyndige må bytte mellom ulike roller. For eksempel når det ikke er mulig å oppnå en meklings- eller forhandlingsbasert løsning, eller når saken krever ytterligere utredning. I slike tilfeller må den sakkyndige ha en fagetisk refleksjon, gi kontinuerlig informasjon til partene og vurdere sin egen rolle nøye. Det kan også være aktuelt å oppnevne en ny sakkyndig dersom en eller begge partene ønsker det. Den sakkyndige må også være oppmerksom på sin egen habilitet.

Det er viktig å merke seg at selv om fokus ofte er på enighet og fremtidige løsninger, må hensynet til barnets beskyttelse ikke komme i bakgrunnen. Dette gjelder spesielt i saker der det er vold, rus eller overgrep involvert, samt saker der partene ikke er likestilte eller deres atferd preges av personlighetsforstyrrelser eller annen psykopatologi. I slike saker er den sakkyndiges oppgave å realitetsorientere partene om konsekvensene slike forhold kan ha for barnet. Mens noen av disse sakene kan løses gjennom forlik med reell innsikt, vil de fleste kreve en ordinær rettsbehandling og grundig sakkyndighetsarbeid. Den sakkyndige bør i disse tilfellene gi råd til retten om hva som er mest hensiktsmessig.

Formålet med bruk av sakkyndige er derfor ikke bare å løse en foreldrekonflikt, men også å sikre at barnets beste blir ivaretatt på best mulig måte gjennom en grundig og faglig basert prosess.