Hva er foreldres rettigheter når det gjelder avgjørelser om barnets dagligliv?

Hva er foreldres rettigheter når det gjelder avgjørelser om barnets dagligliv?

I dagens samfunn blir stadig flere foreldre separert, og dette kan ofte føre til uenigheter om hvem som skal ta avgjørelser når det kommer til barna. I Norge er det lovbestemmelser som regulerer foreldreskapet og avgjørelser knyttet til omsorg for barn, og en av disse bestemmelsene er barneloven § 37.

§ 37 regulerer hvilke avgjørelser som kan tas av den som barnet bor fast sammen med, når begge foreldrene har sams foreldreansvar. Dette betyr at selv om begge foreldrene har rettigheter og ansvar for barnet, vil den som barnet bor fast hos ha rett til å ta viktige beslutninger som angår barnets hverdag.

Hva er «vesentlige sider av omsorgen»? Ifølge § 37 betyr dette at den som barnet bor fast hos, kan ta beslutninger som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet. Dette inkluderer spørsmål om barnehageplass, hvor i landet barnet skal bo, og andre større avgjørelser som påvirker barnets daglige liv.

Hva skjer når begge foreldre har sams foreldreansvar? Selv om begge foreldrene har sams foreldreansvar, vil den ene forelderen fortsatt ha rett til å ta disse avgjørelsene dersom barnet bor fast hos vedkommende. Den andre forelderen kan ikke sette seg mot disse beslutningene, med mindre det kan dokumenteres at beslutningene vil være skadelige for barnet.

To versjoner, en sannhet? Foreldrekonflikter og barnerett i Norge

Vi har alle hørt ordtaket, «Det er to sider av hver sak». Dette blir særlig tydelig når to foreldre, som er parter i en sak etter barnevernsloven i Norge, fremstiller svært forskjellige versjoner av samme hendelse. Det er naturlig å stille spørsmålet: Er en av partene i ferd med å lyve? Eller er det rett og slett forskjellige oppfatninger, formet av individuelle perspektiver og erfaringer?

Påstand: Det er løgn En side av argumentet er at når to foreldre presenterer helt forskjellige historier, må en av dem nødvendigvis lyve. Hvis det er en objektiv sannhet, kan kun en versjon av hendelsen være korrekt. Det kan være at en av partene overdriver, fordreier eller til og med oppdikter hendelser for å styrke sin egen sak. Dessverre er det ikke uvanlig i rettssaker, spesielt når det er høye innsatser, som det ofte er i barnevernssaker.

Motargument: Det er subjektive oppfatninger På den annen side kan det være at begge parter er oppriktige i sin fremstilling, men at deres oppfatning av hendelsene er farget av deres egne opplevelser, følelser og perspektiver. Det er kjent at mennesker har en tendens til å huske og fortolke hendelser på en måte som bekrefter deres egne fordommer og overbevisninger. Dette kalles bekreftelsesbias, og det kan føre til at to personer har helt forskjellige oppfatninger av samme hendelse, uten at noen av dem nødvendigvis lyver.

Veien fremover Uavhengig av hvorvidt det er løgn eller subjektive oppfatninger, er det essensielt at rettssystemet håndterer slike konflikter på en rettferdig og omtenksom måte. Det er viktig at begge parters versjoner blir hørt og undersøkt nøye. Vitner og bevis skal vurderes nøye, og saksbehandlere og dommere må være åpne for muligheten av at sannheten kan ligge et sted i mellom de to versjonene.

Det er også verdt å påpeke at løgn eller ikke, det er barnet som ofte betaler den høyeste prisen i slike konflikter. Derfor er det av største viktighet at fokuset forblir på barnets beste, og at eventuelle konflikter mellom foreldrene håndteres på en måte som minimerer skaden for barnet.

Saker etter barneloven og lov om barneverntjenester: Praktiske og juridiske spørsmål ved samtidig behandling

Saker etter barneloven og lov om barneverntjenester: Praktiske og juridiske spørsmål ved samtidig behandling

Retten kan få inn saker etter barneloven hvor det samtidig er reist sak om inngrep etter lov om barneverntjenester. Dette kan skape kompliserte og viktige spørsmål, og det er derfor viktig å klargjøre situasjonen tidlig i prosessen. I dette blogginnlegget vil vi se nærmere på hva som skjer når det reises saker etter både barneloven og lov om barneverntjenester.

Hva skjer når det reises saker etter begge lovene?

Når det reises saker etter både barneloven og lov om barneverntjenester, kan dette skape kompliserte og viktige spørsmål som må avklares tidlig i prosessen. Det er derfor viktig å ha en god plan og en effektiv prosess for å unngå unødige prosesser.

Grensen mellom de to sakstypene reiser kompliserte spørsmål, og det kan ha stor betydning for en hensiktsmessig, effektiv og prosessøkonomisk behandling at det investeres tid i slik avklaring. Dette kan også hjelpe med samordning og fornuftig rekkefølge, slik at unødige prosesser kan unngås.

Kan sakene forenes til felles behandling?

Nei, sakene kan ikke forenes til felles behandling, jf. tvisteloven § 36-1 (1). Dette betyr at det må behandles som separate saker, selv om det kan være overlapping mellom sakene.

Hvordan påvirker dette foreldrenes rettigheter?

Dersom barnet allerede er tatt under barneverntjenestens omsorg, vil avgjørelsen etter barneloven først og fremst ha betydning for hvem av foreldrene som er i posisjon til å kreve tvangsvedtaket etter barnevernloven opphevet. Foreldre har rettslig interesse i spørsmål etter barneloven selv om det er fattet et tvangsvedtak etter barnevernloven.

Dersom barnets «faste bosted» etter barneloven flyttes fra en forelder til en annen etter at tvangsvedtak i barnevernssak er fattet, må behandlingen av krav om opphevelse av omsorg/tilbakeføring til den andre forelderen etter barnevernloven starte i fylkesnemnda som første instans, se blant annet Rt. 2004 side 875.

Hvordan kan retten håndtere midlertidige hastevedtak?

I tilfeller der barnet er tatt under omsorg ved et midlertidig hastevedtak etter barnevernloven, kan en rask midlertidig kjennelse etter barneloven § 60, hvor barnets faste bosted flyttes fra den forelder som tvangsinngrepet er rettet mot til den andre, føre til at hastevedtaket etter barnevernloven oppheves, og forslag om omsorgsovertakelse ikke fremmes eller trekkes. Der det ligger til rette for det, vil en rask behandling i tingretten kunne spare alle involverte for unødige prosesser.

Det er viktig å være oppmerksom på saker der fylkesnemnda har behandlet spørsmål om én forelder etter en omsorgsovertakelse fra den andre, kan være midlertidig fosterhjem for sitt eget barn, nettopp i påvente av en endring i posisjoner mellom foreldre etter barneloven. Fylkesnemndas slutning hva gjelder dette spørsmålet kan overprøves av domstolen.

I sum er det avgjørende å avklare om det allerede er en pågående sak etter barnevernloven som gjelder de samme barna, da dette vil ha stor betydning for hvordan saken skal behandles. Det er viktig å investere tid i slik avklaring for å sikre en hensiktsmessig, effektiv, skånsom og prosessøkonomisk behandling, slik at unødige prosesser kan unngås. 

Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

Barns rettigheter er et sentralt tema i samfunnet vårt, og med alderen kommer det også flere rettigheter og ansvar. Når et barn i Norge fyller 12 år, blir de betraktet som i stand til å forstå konsekvensene av sine egne handlinger og valg. Dette betyr også at de får flere rettigheter i henhold til lovgivningen.

En av de viktigste rettighetene barn har når de når denne alderen, er retten til å bli hørt og delta i beslutningsprosesser som angår dem selv. Dette inkluderer for eksempel retten til å uttale seg i saker om foreldreansvar, samvær og omsorg. Barnets mening skal også bli vektlagt i barnevernssaker og saker om adopsjon.

En annen viktig rettighet som barn har når de fyller 12 år, er retten til å samtykke til helsehjelp. Dette betyr at de selv kan bestemme om de vil gjennomføre en medisinsk undersøkelse eller behandling, så lenge de er i stand til å forstå konsekvensene av sine valg. Dersom barnet ikke er i stand til å ta beslutninger på egen hånd, vil foreldre eller andre foresatte ta disse avgjørelsene på vegne av barnet.

I tillegg har barn som fyller 12 år også rett til å bli informert om saker som gjelder dem selv. Dette kan være i form av informasjon om rettigheter og plikter, eller om saker som gjelder deres helse, utdanning eller personlige situasjon. Det er viktig at informasjonen er tilpasset barnets alder og forståelsesevne.

Barn har også rett til å ha privatliv og beskyttelse mot overvåking og inngrep i sitt personlige liv. Dette betyr at det er begrensninger på hva foreldre, skole eller andre kan gjøre når det gjelder å overvåke barna deres. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg fritt og til å ha egne meninger og oppfatninger.

Det er viktig å merke seg at lovgivningen rundt barns rettigheter er omfattende og kan variere avhengig av situasjonen og alderen til barnet. Det er derfor viktig å ha en god forståelse av barns rettigheter og plikter, og sørge for at disse blir ivaretatt på en god måte.

Til slutt vil jeg påpeke at selv om barn har flere rettigheter når de fyller 12 år, er det fortsatt viktig at voksne tar ansvar og gir veiledning og støtte til barna. Det er også viktig å skape en trygg og inkluderende atmosfære der barn kan uttrykke seg fritt og være seg selv. Ved å ivareta barns rettigheter og behov, kan vi bidra til å skape en bedre fremtid for kommende generasjoner. 

Om «vanlig samvær» i barneloven

Om "vanlig samvær" i barneloven

Barneloven i Norge gir foreldre anledning til å avtale samværsrett på bakgrunn av hva de mener er best for barnet. Dette kan gjøres i samarbeid med hverandre eller ved at domstolen fatter en avgjørelse. Når foreldrene avtaler samvær skal det legges vekt på flere faktorer, blant annet omsynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, tilknytning til nærmiljøet og reiseavstand mellom foreldrene. Dersom partene velger å avtale eller fastsette en «vanlig samværsrett» gir dette rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uka med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jul-, vinter- og påskeferie.

Det er viktig å påpeke at denne definisjonen av vanlig samvær kun er en definisjon, og at mange velger å avtale noe annet enn dette. Videre vil domstolene som regel skreddersy et samværsopplegg basert på barnets behov og foreldrenes situasjon, og vil derfor ikke alltid følge denne definisjonen.

Mens barneloven gir foreldre stor frihet til å avtale samvær, er det viktig å huske på at denne avtalen skal være til barnets beste. Foreldrene skal altså ikke avtale et samvær som går på bekostning av barnets behov og interesser. Dersom partene ikke klarer å avtale samvær på en tilfredsstillende måte, kan domstolen bistå med å fastsette et samværsopplegg som tar hensyn til barnets behov.

Barneloven fastsetter ingen minstesamvær eller garantert samvær. Dette betyr at det ikke finnes noen lovpålagt rett til samvær mellom foreldre og barn. Samvær skal avtales ut fra hva som er best for barnet, og det er ingen selvfølgelig rettighet for en forelder å få samvær. Dersom det er forhold som tilsier at samvær vil være skadelig for barnet, kan domstolen avslå en forelders krav om samvær.

Samvær er ofte en av de mest utfordrende delene av en barnefordelingssak. Foreldre kan ha ulike oppfatninger om hva som er best for barnet, og det kan være følelser knyttet til saken som gjør det vanskelig å komme til enighet. Det kan også være praktiske utfordringer, som for eksempel avstand mellom foreldrene, som påvirker samværsordningen. Dersom partene ikke klarer å komme til enighet om samvær, kan det derfor være lurt å søke hjelp fra en advokat eller mekler som kan bistå med å finne en løsning som tar hensyn til både foreldrenes og barnets behov.

Journalens innhold hos familievernkontoret

Journalens innhold hos familievernkontoret

I følge Forskrift om føring av klientjournal og meklingsprotokoll ved familievernkontorene § 4 er det kun relevante og nødvendige opplysninger som skal registreres i tilknytning til den enkelte sak. Dette er i tråd med personopplysningsloven med forskrifter og har som mål å beskytte personvernet til klienten(e). Journalen skal gi riktige og tilstrekkelige opplysninger om klienten eller klientenheten, forhold av betydning for den hjelp klienten/klientenheten trenger og den behandling som gis.

Hva skal journalen inneholde? Journalen skal inneholde en rekke opplysninger om klienten/klientenheten, inkludert navn på den som henvender seg til kontoret, navn på den/de som møter til samtale, fødselsdato, kjønn, sivilstand, barn, adresse/bostedskommune, telefon, ev. henvisende instans/anbefalt av, hva det søkes hjelp for og tidspunkt for samtale(r). Videre skal journalen inneholde opplysninger om andre personer som har deltatt i behandlingssamtaler, inkludert navn, kjønn, relasjon til klienten(e) og tidspunkt for samtale(r). Til slutt skal journalen inneholde opplysninger om behandlingen mv., inkludert beskrivelse av problemet, opplysninger om behandlingstiltak (type, varighet mv.), navn på eventuelle samarbeidsinstanser, eventuelle opplysninger gitt til andre instanser og opplysninger om sakens avslutning.

Opplysninger om personer som ikke har møtt til behandling, skal slettes senest etter 1 måned. Dette er for å beskytte personvernet til personer som ikke ønsker å delta i behandlingen eller har trukket seg fra behandlingen.

Det er viktig å understreke at journalen kun skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger. Det vil si at opplysninger som ikke er relevant for behandlingen, ikke skal registreres. Videre er det viktig å sørge for at journalen er oppdatert og at opplysningene som registreres er korrekte. Dette er avgjørende for å kunne gi god hjelp og behandling til klienten(e).

Regler for klientjournal på familievernkontoret

Regler for klientjournal på familievernkontoret

Forskrift om føring av klientjournal og meklingsprotokoll ved familievernkontorene er en forskrift som regulerer journalføring og protokollføring ved familievernkontorene. Denne forskriften er utarbeidet for å sikre at opplysninger om klienter blir behandlet på en forsvarlig måte og for å sikre klienters rettigheter.

Regler for klientjournal på familievernkontoret er regulert i §2 og §3.

§ 2 i forskriften pålegger ansvarlig behandler ved familievernkontoret å informere klienten(e) om at det blir ført journal og om at journalopplysninger kan bli nyttet til statistiske formål, jf. § 6. Dette er en viktig bestemmelse som sikrer at klienten(e) er klar over at det blir ført journal over deres behandling ved familievernkontoret. Det er viktig å understreke at dette gjelder både manuell og elektronisk journalføring.

§ 3 i forskriften regulerer føring og arkivering av journalen ved familievernkontoret. Det er en plikt å føre journal over hver klientenhet, som defineres som par, familier og enkeltklienter. Det skal opprettes ny journal for samme klientenhet når det tas ny kontakt med kontoret mer enn 6 måneder etter siste kontakt. Det skal også opprettes ny journal når det tas kontakt innen 6 måneder etter forrige kontakt og det i hovedsak er en ny problemstilling som presenteres for kontoret.

Det er viktig å understreke at helsepersonell som fører journal etter denne bestemmelsen, ikke plikter å føre journal for den enkelte klienten etter lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. § 39. Dette betyr at helsepersonell ikke trenger å føre journal på nytt for samme klient hvis de allerede har ført journal etter denne forskriften.

Journalen skal føres fortløpende, dokumentene skal nummereres og enhver innføring dateres. Det skal også gå klart frem hvem som fører journalen. Dette er for å sikre at journalen er lett å følge og at det ikke er noen tvil om hvem som har ført inn opplysningene.

Det er også viktig å påpeke at korrespondanse i forbindelse med klientsaker skal føres i postjournalen. Dette gjelder også elektronisk korrespondanse, og det er viktig å sikre at all korrespondanse er tilgjengelig for å sikre en god behandling av saken.

 

Les mer om temaet:

  1. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1999-11-22-1158 – Forskrift om føring av klientjournal og meklingsprotokoll ved familievernkontorene
  2. https://www.bufdir.no/familie/familievernkontorene/ – Informasjon om familievernkontorene og deres arbeid, inkludert journalføring.
  3. https://www.datatilsynet.no/regelverk-og-verktoy/lover-og-regler/personopplysningsloven/journalforing/ – Informasjon fra Datatilsynet om journalføring og personvern, inkludert relevant lovverk og veiledning.

Barnets beste

Barnets beste

Avgjørelser om samvær skal alltid rette seg etter hva som er til barnets beste. Dette prinsippet er nedfelt både i barneloven og i barnekonvensjonen. Grunnloven gir også barnet beskyttelse gjennom § 104 andre ledd. Samværsrett er en av de viktigste rettighetene barn har, og det er derfor avgjørende at den ivaretas på en måte som er til barnets beste.

Barneloven § 48 andre ledd påpeker at det skal tas hensyn til barnets fysiske og psykiske helse når det fastsettes samvær. Dette er en viktig bestemmelse som skal beskytte barnet mot skade eller fare. Det er derfor viktig at retten tar hensyn til dette når den fastsetter samværsretten.

Barneloven bygger på en presumpsjon om at det er til barnets beste å ha kontakt med begge foreldrene. Dette prinsippet er nedfelt i § 42. Dette betyr at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, med mindre det er til skade for barnet. Dette er også i tråd med barnekonvensjonen, som påpeker at barnet har rett til å opprettholde kontakt med begge foreldrene.

Selv om barnet ikke bor sammen med en av foreldrene, har denne likevel rett til samvær med barnet, jf. barneloven § 43 første ledd første punktum. Dette er viktig for å ivareta barnets rettigheter, og for å sikre at barnet har kontakt med begge foreldrene.

Retten har imidlertid mulighet til å unnlate å fastsette samvær dersom det ikke er til det beste for barnet, jf. § 43 første ledd tredje punktum jf. barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3. Dette betyr at dersom samvær med en av foreldrene vil være til skade for barnet, kan retten unnlate å fastsette samvær.

Ulik terskel og praksis mht separat mekling på familievernkontorene rundt om i Norge

Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen

 

I Norge er det en del av familievernkontorenes oppgaver å foreta mekling når det oppstår konflikter i familien. Mekling kan være en viktig del av konfliktløsning og kan bidra til å unngå en langvarig og kostbar konfliktprosess. En viktig del av meklingen er å finne løsninger som både parter kan godta og som er til det beste for eventuelle felles barn.

Det har imidlertid blitt rapportert om at familievernkontorene rundt om i Norge har ulik terskel for å innvilge separat mekling. Separat mekling betyr at partene møter med mekleren hver for seg, i stedet for å møtes sammen. Dette kan være aktuelt dersom det er en høy konfliktnivå eller risiko for vold eller trusler i forbindelse med møtet.

Denne ulikheten kan være uheldig fordi det kan føre til at noen par ikke får tilgang til den hjelpen de trenger. Dersom et familievernkontor har en høy terskel for å innvilge separat mekling, kan det bety at enkelte par ikke får tilgang til denne typen konfliktløsning i det hele tatt. Dette kan i verste fall føre til at konflikten eskalerer og blir enda mer fastlåst.

Det er derfor viktig at familievernkontorene har en felles praksis når det gjelder å innvilge separat mekling. Dette kan bidra til å sikre at alle par som trenger det, får tilgang til denne typen hjelp. Samtidig må det tas hensyn til den enkelte families situasjon og behov.

Familievernkontorene bør derfor samarbeide og utveksle erfaringer og kunnskap for å sikre at praksisen er lik over hele landet. På denne måten kan man sikre at alle som trenger det, får den hjelpen de trenger for å løse konflikter og skape et bedre liv for seg selv og eventuelle felles barn.

Bevisvurdering i retten

foreldrekonflikt, bevis, bevisvurdering, barneloven, tvisteloven, barnefordeling, rettssak, juridisk prosess, fri bevisvurdering, faktiske forhold, vitterlige kjensgjerninger, erfaringsgrunnlag, fagområde, usikker kunnskap, omtvistet kunnskap, barnets beste, sakkyndig rapport, barnepsykolog, bosted, samvær, foreldreansvar, vitner, dokumentasjon, barnevernstjenesten, konfliktløsning, juridisk rådgivning, advokatbistand, rettshjelp, rettslig prøving
Tvister kan oppstå i alle mulige sammenhenger, fra nabokrangler til store bedriftssaker. Uansett størrelse og omfang er det viktig å ha en klar forståelse av hvordan retten vurderer bevisene som legges frem i saken. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på innholdet i tvisteloven § 21-2, som omhandler bevisvurdering i rettssaker. (1) Fri bevisvurdering Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på. Dette betyr at retten har stor frihet til å vurdere bevisene som legges frem i saken, og at retten selv må vurdere hvilke bevis som er mest relevante og pålitelige. (2) Felles bevis for alle parter Bevisvurderingen baseres på det som framkommer om de faktiske forhold i det som skal utgjøre grunnlaget for avgjørelsen. De bevis som føres, er felles for alle parter i saken eller i saker forent til felles behandling. Dette betyr at alle parter i saken har tilgang til de samme bevisene, og at retten skal vurdere bevisene samlet for å komme frem til en avgjørelse. (3) Andre faktorer som kan påvirke bevisvurderingen I bevisvurderingen kan retten, uten at det er forhandlet om det, trekke inn faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har generelt og på vedkommende fagområde. Dette betyr at retten kan ta med andre faktorer i bevisvurderingen som ikke nødvendigvis er presentert som bevis av partene. Hvis slik kunnskap kan være usikker eller omtvistet, gjelder § 11-1 tredje ledd. Det vil si at det er spesielle regler som gjelder for bevisvurdering i saker etter barneloven.
Har du behov for hjelp fra advokat? kontakt advokat Christian Wulff Hansen:

Foreldreansvar når foreldrene ikke er gifte

christianwulffhansen.no

Som det fremgår av barneloven § 35, har foreldre som ikke er gift, foreldreansvaret sammen for felles barn. Dette innebærer at begge foreldrene har likeverdige rettigheter og plikter når det gjelder å ta viktige beslutninger for barnets liv og helse, som for eksempel skolevalg, helsebeslutninger og religiøs oppdragelse. Dette gjelder også når foreldrene ikke bor sammen eller har vært gift.

Imidlertid gir loven også foreldrene muligheten til å motsette seg felles foreldreansvar. Hvis mor ønsker å ha foreldreansvaret alene, kan hun gi melding til folkeregistermyndigheten innen ett år fra farskapen ble fastsatt. Tilsvarende kan far også motsette seg sams foreldreansvar. Hvis en av foreldrene gir slik melding, vil den andre forelderen miste foreldreansvaret.

Det er viktig å merke seg at dette kun gjelder for barn født etter 1. januar 2020. For eldre barn vil det være andre regler som gjelder.

Når foreldrene ikke bor sammen, gjelder reglene i § 34 andre leddet tilsvarande. Dette betyr at mor ikke kan melde fra til folkeregisteret og få foreldreansvaret alene, med mindre det foreligger særlige grunner som tilsier det. I disse tilfellene vil det være opp til retten å avgjøre spørsmålet om foreldreansvar.

Det er viktig å huske på at foreldreansvaret er en plikt og ikke bare en rettighet. Det er foreldrenes ansvar å sørge for barnets beste og trivsel, og dette vil være hovedfokuset når beslutninger tas som angår barnet. Foreldreansvaret er en viktig del av foreldrerollen, uavhengig av om foreldrene er gift eller bor sammen.


Ønsker du kontakt? Fyll ut skjema under:

Sakkyndige i foreldretvistsaker: En veileder for oppnevning og bruk
Sakkyndige i foreldretvistsaker: En veileder for oppnevning og bruk
Domstolen har et viktig ansvar for å sikre at saker blir tilstrekkelig opplyst. I en foreldretvistsak...
Read More
Barneloven, farskap, foreldre, regler, kapittel 2, mor, far, medmor, endring, farskapssak, dom, rettskraftig, foreldreansvar, barnets faste bosted, samværsrett, myndighet, rettigheter, plikter, separasjon, avtale, avgjerd, domstolene, tildele, situasjon, NOU 2009:5, Farskap og annen morskap, juridisk far, departementet, forslag, Prop.105 L (2012-2013), krav, fremsatt, tilkjennes, adgang, søksmål, tvisteloven, EMK, rettigheter, eksisterer
Barneloven og farskapets betydning: Hva skjer når farskapet endres?
Høyesteretts dom HR-2022-847-A gir oss et godt innblikk i hvordan barneloven regulerer farskapets betydning....
Read More
FNs barnekonvensjon, internasjonal avtale, barns rettigheter, beskyttelse, FNs generalforsamling, ratifisert, Norge, 54 artikler, barns rett til liv, utvikling, beskyttelse, vold, misbruk, utnyttelse, artikkel 11, frihet fra ulovlig frihetsberøvelse, arrestasjon, fengsling, utvisning, utlevering, utskillelse fra foreldrene, rettferdig behandling, advokat, retten til å anke, umiddelbar og regelmessig kontakt med foreldrene, familien, medisinsk behandling, helse, utdanning, kultur, religion, fritid, diskriminering, urfolksbarn, flyktningbarn, asylsøkerbarn
FNs barnekonvensjon artikkel 11
I dette blogginnlegget vil vi fokusere på artikkel 11 i FNs barnekonvensjon, som omhandler beskyttelse...
Read More
Om oppnevning av egen advokat for barnet
Om oppnevning av egen advokat for barn i saker etter barneloven
I Norge er det ikke uvanlig at barn blir involvert i foreldrenes konflikter, spesielt i forbindelse med...
Read More
Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine
Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine
Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon omhandler barn som midlertidig eller permanent er fratatt sin familie...
Read More
Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen
Barnevernets avslutning av undersøkelser
  Barnevernet har en viktig oppgave med å ivareta barns rettigheter og behov. En av de sentrale...
Read More

christianwulffhansen.no åpner

christianwulffhansen.no

 

I dag har nettsiden christianwulffhansen.no åpnet forsiktig.

Siden er en samleside for advokat Christian Wulff Hansen. Den samler trådene på de arbeidsfeltene som jeg jobber med:

  • Foreldrekonflikt (fast bosted, samvær og foreldreansvar) og barnevernsaker – Disse omtales, utforskes og skrives om i Barnerettsbloggen.no
  • Bistandsadvokatarbeidet som det skrives om i Bistandsadvokaten.com
  • Forsvarerarbeidet som er fokus på nettsiden strafferettsbloggen.no
  • Advokatwulff.no er fellessiden for advokatfellesskapet mellom advokat Christian Wulff Hansen og advokat Marita Pedersen.

Christianwulffhansen.no er således hovedsiden som de andre sidene har sitt utspring fra.

Hvordan skal dommeren styre hovedforhandlingen?

Hvordan skal dommeren styre hovedforhandlingen? advokat barnevern, advokat barnefordeling

Dommerens rolle i en hovedforhandling er avgjørende for å sikre en effektiv og rettferdig behandling av saken. I henhold til tvisteloven §9-13, skal dommeren sørge for at forhandlingene foregår på en konsentrert og forsvarlig måte, uten unødig tidsspille for aktørene. Det er også dommerens ansvar å sørge for at forhandlinger om forhold som er uten betydning for saken, samt unødvendige gjentakelser og omfattende behandling, blir nektet. Dommeren har rett til å påse at avtalte eller fastsatte tidsrammer for innlegg eller bevisføring blir overholdt, og kan foreta nødvendige avskjæringer.

Ved åpningen av hovedforhandlingen må dommeren kontrollere at alt er lagt til rette for at forhandlingene kan foregå som fastsatt under saksforberedelsen. Dette kan omfatte en gjennomgang av rettens drøftinger med partene etter avsluttet saksforberedelse, og en sjekk av om planen blir fulgt. Dommeren må vurdere hvor detaljert denne kontrollen skal gjennomføres, men det er viktig å sørge for at saken behandles på en forsvarlig måte.

Det er også viktig å understreke at dommerens saksstyring under hele saksforberedelsen og den etterfølgende styringen forut for hovedforhandlingen bør bidra til at det oppstår en felles forståelse mellom retten og partene om hva som er de sentrale tvistepunktene, og hva forhandlingene bør konsentreres om. Dette vil redusere behovet for å bruke hjemlene i §9-13 annet ledd, og bidra til en effektiv og rettferdig behandling av saken.

Når det likevel oppstår behov for å bruke hjemlene i §9-13 annet ledd, er det viktig at dette skjer på en måte som skaper forståelse hos vedkommende part for rettens inngripen. Dommeren bør ha klare forestillinger om hva som er de sentrale tvistepunktene, og kommunisere dette tydelig til partene. Dommeren bør også sørge for å gi partene mulighet til å komme med innspill og argumenter før en beslutning tas.

I tillegg til å sørge for en effektiv og rettferdig behandling av saken, har dommeren også ansvar for å skape en trygg og respektfull atmosfære i rettssalen. Dommeren må sørge for at alle aktørene blir behandlet med respekt, og at det ikke forekommer noen form for diskriminering eller trakassering.

Anke over avgjørelser som treffes under saksforberedelsen av sak etter barneloven

Barnefordeling foreldrekonflikt samvær og fast bosted - advokat Christian Wulff Hansen i Mosjøen, på Helgeland, i Nordland

Barneloven § 62 regulerer anke over avgjørelser som treffes under saksforberedelsen. Hovedregelen er at avgjørelser som retten treffer etter § 61 første ledd ikke kan ankes. Dette gjelder avgjørelser som krever grundig kjennskap til partene og saken, og som er sterkt skjønnsmessige.

Det er likevel gjort to unntak fra hovedregelen. Det første unntaket gjelder spørsmålet om oppnevning av sakkyndig etter § 61 første ledd nr. 3. Da anken bare avslag på oppnevning ankes. Det samme gjelder avslag på innhenting av uttalelser som nevnt i nr. 6.

For øvrig gjelder de regler som har utviklet seg gjennom rettspraksis om anke vedrørende forhold som personvalg, habilitet, mandat mv.

Barneloven er en viktig lov som regulerer rettsforholdet mellom foreldre og barn, og det er viktig at rettssikkerheten ivaretas i saker som involverer barn. Ankeadgangen er en viktig del av rettssikkerheten, og det er derfor positivt at det er gjort unntak fra hovedregelen når det gjelder nektelse av oppnevning av sakkyndig og innhenting av uttalelser. Dette sikrer en ekstra mulighet for partene til å påvirke sakens utfall og ivaretar rettssikkerheten på en god måte.


Lovbestemmelsen ser slik ut:

§ 62.Anke over avgjerder under saksførebuinga

Rettens val av tiltak etter § 61 første stykket kan ikkje ankast. Unntak gjeld for avgjerd om å nekte å oppnemne sakkunnig etter § 61 første stykket nr. 3 og avgjerd om å nekte å innhente fråsegner som nemnd i § 61 første stykket nr. 6

Barneloven § 82 – Jurisdiksjon i foreldretvister

Barneloven § 82 - Jurisdiksjon i foreldretvister

Endringer i barneloven § 82 var nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996. Haagkonvensjonen 1996 fastsetter at avgjørelser etter konvensjonen skal treffes der barnet har vanlig bosted. Dette innebærer at jurisdiksjonsgrunnlagene i § 82 tidligere første ledd bokstavene a (saksøkte er bosatt) og c (spørsmål om foreldreansvar, bosted og samvær er tidligere avgjort i Norge) må utgå for saker etter konvensjonen, og at saksøktes opphold må utgå tilsvarende som jurisdiksjonsgrunnlag i annet ledd. For å styrke barneperspektivet i lovgivningen og for å forenkle reglene om jurisdiksjon, er endringen gjort gjeldende også for saker utenfor konvensjonen.

Barneloven § 82 regulerer norske myndigheters jurisdiksjon til å avgjøre foreldretvister med tilknytning til andre land. Overskriften er endret for å tydeliggjøre dette. Begrepet «doms- eller styresmakt» i overskriften tas ut, idet dette refererer til de organer som har kompetanse til å behandle foreldretvister. Endringen i overskriften innebærer at overskriften blir mer dekkende for bestemmelsens innhold, ved at også flytting med barnet ut av landet og fast bosted medtas.

Hovedregelen om jurisdiksjon følger av første ledd der vilkåret er at barnet «har vanleg bustad». Det vises til merknader til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 8. Første ledd må ses i sammenheng med tredje ledd som gjelder konvensjoner som Norge er bundet av på dette området. Se for øvrig merknader til barneloven § 42 a om varsel ved flytting ut av landet.

Det er bare domstolen som har kompetanse til å avgjøre foreldretvister om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, fast bosted eller samvær, og dette tydeliggjøres gjennom endringen i første ledd første punktum. Fylkesmannens kompetanse er begrenset til tilfeller etter barneloven § 55, og krever enighet mellom foreldre, og reguleres i første ledd annet punktum. Fylkesmannen har jurisdiksjon til å behandle saker med tilknytning til andre stater – på linje med domstolen – men bare dersom vilkår i barneloven § 55 er oppfylt.

Adgang til å treffe midlertidige avgjørelser i Norge reguleres i annet ledd. Det kan fattes midlertidig avgjørelse når barnet har opphold i Norge. Saksøktes opphold er tatt ut av bestemmelsen, og er ikke lenger et jurisdiksjonsgrunnlag. Annet ledd må ses i sammenheng med tredje ledd som gjelder konvensjoner som Norge er bundet av på dette området.

tredje ledd fastsettes at første og annet ledd ikke gjelder dersom annet følger av «overeinskomst med annan stat». Dette gjelder konvensjoner som Norge er bundet av, når det gjelder jurisdiksjon i saker om foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold, flytting med barnet ut av landet, fast bosted eller samvær, og som utfyller og eventuelt går foran bestemmelsene i barneloven § 82 første og annet ledd. Bestemmelsen i tredje ledd rommer også eventuelle fremtidige konvensjoner på dette området. Aktuelle konvensjoner er Nordisk familierettslig konvensjon og Haagkonvensjonen 1996.

For øvrig inneholder Haagkonvensjonen 1996 regler om og prosedyrer for overføring av jurisdiksjon. Se nærmere om dette i merknaden til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5.

  1. https://www.domstol.no/no/Enkelt-domstol/-norges-hoyesterett/avgjorelser/hoyesterett/2022/april/hr-2022-847-a/ Dette er en link til Høyesteretts avgjørelse i HR-2022-847-A, som ble nevnt tidligere og som omhandler jurisdiksjonsspørsmålet i forhold til barneloven § 82 når barnets vanlige bosted flyttes til utlandet.
  2. Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om sivile aspekter av internasjonale barnebortføringer:

    https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/ud/haa/haag-konvensjonen_av_25.oktober_1980.pdf

Bostedsforbehold når du har fri sakførsel

Bostedsforbehold når du har fri sakførsel - foreldrekonflikt

Bostedsforbehold er et begrep som ofte brukes når det gjelder fri sakførsel. Dette begrepet refererer til begrensninger i hvor advokater kan praktisere og motta honorar for fri sakførsel.

Fri sakførsel, også kjent som fri rettshjelp, er en ordning som gir personer med lav inntekt rett til å få juridisk hjelp uten å betale for det. Ordningen er ment å sikre at alle har like muligheter til å forsvare sine rettigheter og interesser i rettsystemet, uavhengig av deres økonomiske situasjon.

Bostedsforbeholdet refererer til at en advokat kun kan motta honorar for fri sakførsel fra staten i det geografiske området der de er autorisert til å praktisere som advokat. Med andre ord kan en advokat ikke motta honorar for fri sakførsel i et område der de ikke er autorisert til å praktisere.

Bakgrunnen for bostedsforbeholdet er å sikre at advokater som mottar honorar for fri sakførsel har en viss lokal tilknytning og forståelse for de lokale forholdene som saken gjelder. Dette kan bidra til å sikre at personer som mottar fri sakførsel får tilgang til en advokat som har kunnskap om lokale lover og regler, samt tilgang til lokale ressurser og nettverk.

Bostedsforbeholdet gjelder imidlertid ikke for alle typer saker. For eksempel gjelder det ikke for straffesaker, hvor en advokat kan representere en klient uavhengig av hvor saken foregår.

Det er også viktig å merke seg at bostedsforbeholdet kan ha noen ulemper. Det kan begrense tilgangen til kvalifiserte advokater i områder der det er få advokater som er autorisert til å praktisere, og det kan begrense valgmulighetene for personer som mottar fri sakførsel.

Samtidig er det også viktig å forstå at fri sakførsel er en viktig ordning for å sikre likhet for loven og tilgang til rettferdighet for alle, uavhengig av deres økonomiske situasjon. Bostedsforbeholdet er ment å sikre at denne ordningen fungerer på en rettferdig og effektiv måte, og kan bidra til å sikre at personer som mottar fri sakførsel får tilgang til kvalifisert juridisk hjelp der de bor.

Fire vanlige misforståelser om barnerettigheter

Fire vanlige misforståelser om barnerettigheter

Barnerettigheter er viktige for å beskytte og fremme barns velferd og utvikling. Dessverre er det mange vanlige misforståelser om barnerettigheter som kan føre til at barn ikke får den beskyttelsen og støtten de trenger. I dette innlegget vil vi gå gjennom fem vanlige misforståelser om barnerettigheter og forklare hva som faktisk er sant.

Misforståelse #1: Foreldre har ubegrenset autoritet over barna sine Mange tror at foreldre har ubegrenset autoritet over barna sine, men dette er ikke sant. Barnerettigheter inkluderer retten til å bli beskyttet mot vold og overgrep, samt retten til å bli hørt og respektert. Foreldre har ansvar for å ivareta barnas behov og rettigheter, men dette betyr ikke at de kan gjøre hva de vil med barna sine.

Misforståelse #2: Barn har ingen rettigheter før de når en viss alder Noen tror at barn ikke har noen rettigheter før de når en viss alder, men dette er heller ikke sant. Barnerettigheter gjelder for alle barn, uavhengig av alder eller kjønn. Selv små barn har rettigheter som må respekteres, inkludert retten til å bli beskyttet mot vold og overgrep, samt retten til å ha tilgang til grunnleggende behov som mat, vann og helsehjelp.

Misforståelse #3: Barnerettigheter går på bekostning av foreldreansvar Noen tror at barnerettigheter går på bekostning av foreldreansvar, men dette er en falsk motsetning. Foreldreansvar inkluderer å ivareta barnas behov og rettigheter, og barnerettigheter er en viktig del av dette. Ved å respektere barnas rettigheter og gi dem støtte og beskyttelse, kan foreldre oppfylle sitt ansvar på en god måte.

Misforståelse #4: Barnerettigheter er bare en formell rettighet Noen tror at barnerettigheter bare er en formell rettighet som ikke har noen reell betydning i praksis, men dette er ikke sant. Barnerettigheter er en viktig del av internasjonale konvensjoner og nasjonale lover, og de har en reell betydning for barns velferd og utvikling. Ved å respektere barnerettigheter, kan samfunnet og foreldre gi barna den støtten de trenger for å vokse opp til sunne og lykkelige individer.


Hvis du har behov for en advokat som jobber med barnerett kan du kontakte meg her:

Parental Alienation Syndrome (PAS): Når konflikter mellom foreldre skader barnas mentale helse

Parental Alienation Syndrome (PAS): Når konflikter mellom foreldre skader barnas mentale helse

Parental Alienation Syndrome (PAS) er et begrep som ble introdusert av den amerikanske psykiateren Richard A. Gardner på 1980-tallet. Det refererer til situasjoner der et barn har en irrasjonell og vedvarende avvisning av en forelder, uten gyldig grunn. Dette kan skje når den andre forelderen manipulerer eller påvirker barnet til å avvise den andre forelderen, ofte som et resultat av en konflikt i foreldrenes forhold.

PAS er en kontroversiell diagnose og har blitt møtt med kritikk og debatt i fagmiljøet. Noen hevder at det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig bevis for å støtte diagnosen, mens andre mener at det er et reelt fenomen som har negative konsekvenser for barnet og den avviste forelderen.

Forskning på området har vært begrenset, men det finnes en del studier som har undersøkt forekomsten og konsekvensene av PAS. En studie publisert i Journal of Child Custody fant at barn som hadde vært utsatt for PAS hadde større sannsynlighet for å oppleve depresjon, angst og traumer enn barn som ikke hadde vært utsatt for det. En annen studie, publisert i Journal of Divorce and Remarriage, fant at PAS hadde en negativ innvirkning på den avviste forelderens mentale helse og relasjoner med barnet.

Imidlertid har noen forskere argumentert for at diagnosen kan føre til feilaktig anklage om at en forelder manipulerer barnet, og at den kan brukes som et verktøy i foreldrekonflikter. Det er derfor viktig å være kritisk til bruken av PAS og sørge for at eventuelle påstander om manipulasjon av barnet er basert på solid bevis og grundige undersøkelser.

Selv om forskningen på området er begrenset, er det klart at PAS kan ha negative konsekvenser for barnet og den avviste forelderen. Det er derfor viktig at fagfolk som jobber med barn og familier er oppmerksomme på fenomenet og tar hensyn til det i sin praksis.

Referanser:

  1. Clawar, S. S., & Rivlin, B. V. (2013). Children held hostage: Dealing with programmed and brainwashed children. American Bar Association.
  2. Johnston, J. R. (2010). Parental alienation: A review of relevant literature. Journal of Child Custody, 7(1), 49-75.
  3. Warshak, R. A. (2015). Ten parental alienation fallacies that compromise decisions in court and in therapy. Professional Psychology: Research and Practice, 46(4), 235-249.
  4. Baker, A. J. L. (2010). Adult recall of parental alienation in a community sample: Prevalence and associations with psychological maltreatment. Journal of Divorce & Remarriage, 51(1), 16-35.

Hvis du ønsker bistand i din sak etter barneloven kan du ta kontakt her:

Familievernets støtte til foreldre i fosterhjemsituasjoner»

Familievernets støtte til foreldre i fosterhjemsituasjoner"

I skyggen av fortvilelsen, når familiekjærligheten opplever en grusom separasjon, når barna forsvinner i systemets dype labyrint, er det hjelp å få – og det er gratis. Kristi J. Solheim, som vandrer mellom disse skyggene som en bauta av støtte og hjelp, bygger broer for disse foreldrene gjennom hennes yrke som familieterapeut ved familievernet i Sør-Rogaland.

I den juridiske landsbyen står advokatene på utkikk, som oppmerksomme falker, med klientenes skjebner i sine hender. Deres tillit er ofte en enestående kraft som kan omfordele viktig informasjon, noe som kan være livgivende for både foreldre og barn i disse utfordrende tider.

Det er i denne arenaen at familievernets rolle blir uvurderlig. Det er et offer av hjelp, en frivillig støtte til foreldre hvis barn er i barnevernets varetekt. Dette er et tilbud som ennå er lite kjent blant dem som trenger det mest.

Kaoset av omsorgsovertakelse, hvor foreldre nekter å gi opp, fører til juridiske maraton. Årene renner bort i rettssalens kjølige luft, belastningen på de involverte, er uendelig. I slike tider av håpløshet og fortvilelse, er det et økende behov for å styrke foreldre-barn-relasjonen, et behov som har fått sin rettmessige anerkjennelse i den kommende revisjonen av barnevernloven.

Men det er en stigende tidevann av misforståelser og konspirasjonsteorier på sosiale medier, som ofte skygger foreldrenes vei mot gjenforening. Deres intensjoner blir vridd i retning av økt konflikt og radikalisering, noe som forvandler deres reise til et mørkt labyrint.

Men på denne veien er det en stråle av håp, et alternativ – Familievernet. Tidlig tilgang til denne informasjonen kan være en guidepost som fører foreldrene til en tryggere vei mot gjenforening med deres kjære.

Omsorgsovertakelse er en traumatisk opplevelse, mer som et arr som forblir med foreldre, uavhengig av deres sosiale og økonomiske status. I tillegg til den personlige smerten, er det samfunnsmessige kostnader, idet mange faller på kanten av samfunnet, kjemper med helse og økonomiske problemer.

Dette er ikke bare en kamp på et juridisk nivå, det er en følelsesmessig krig. Familievernet tilbyr et standardisert samtaleforløp for å håndtere denne tredelte utfordringen: juridisk, emosjonell, og støtte for en konstruktiv foreldrerolle.

Åpningen skjer i avklaringstimen, hvor familievernets rolle er nøye beskrevet, deres konfidensialitet trygg, og muligheten for samarbeid med barneverntjenesten blir diskutert. Deretter blir det skapt et rom for foreldrene til å uttrykke sin historie, deres smerte. Dette etterfølges av avklaring av hjelpebehov, hvor terapeuten og foreldrene utformer et mål for prosessen, om det er fokus på foreldrestøtte, livsmestring, nettverksarbeid eller likepersonsarbeid.

Avslutningssamtalen, en tid for refleksjon, fremhever de endringer som har skjedd og feirer de små seirene mot gjenforening, mot håp.

Familievernet, selv om det tar små skritt, etterlater store fotavtrykk. Foreldrene som har mottatt denne hjelpen, uttrykker en dyp tilfredshet, en forbedring av samvær med barna, en styrking av samarbeidet med barnevernet og fosterforeldrene.

I noen tilfeller fører dette til gjenforening, for noen en utvidelse av samvær, og for noen, en aksept av den nye normalen. Selv de som ikke kunne følge opp tilbudet, gir positive tilbakemeldinger. Det er ikke en enkel vei, men det er en vei mindre ensom, en vei fylt med støtte og forståelse.

Tilknytningspsykologi for ettåringer

Tilknytningspsykologi for ettåringer

Tilknytning mellom en omsorgsperson og et barn kan ha en stor innvirkning på barnets utvikling og velvære. I følge tilknytningspsykologi er det spesielt viktig å bygge en trygg tilknytning i løpet av de første årene av et barns liv. Her vil vi se på hva som er mest vesentlig i tilknytningspsykologi for barn som er ca 1 år.

  1. Trygg base

En trygg base er en av de mest vesentlige faktorene for ettåringer i tilknytningspsykologi. En trygg base gir barnet en følelse av sikkerhet og tillit, og gjør det lettere for barnet å utforske og lære om verden rundt seg.

  1. Regelmessighet

Regelmessighet i omsorgspersonens rutiner og reaksjoner på barnets behov er også viktig for å bygge en trygg tilknytning. Dette inkluderer å respondere på barnets gråt, å være til stede når barnet trenger trøst, og å etablere faste rutiner for måltider og søvn.

  1. Respekt for barnets behov

Å respektere barnets behov er en annen viktig faktor i tilknytningspsykologi. Dette inkluderer å la barnet utforske og oppdage på egen hånd, å gi barnet tid og rom til å lære og utvikle seg, og å tilby støtte og trøst når barnet trenger det.

  1. Kommunikasjon

Kommunikasjon er også en viktig faktor i tilknytningspsykologi for ettåringer. Å prate med barnet, å gi øyekontakt og kroppsspråk som viser interesse og kjærlighet, og å svare på barnets kommunikasjonsforsøk er alle viktige måter å bygge en trygg tilknytning på.

  1. Responsivitet

Endelig er responsivitet en annen vesentlig faktor i tilknytningspsykologi for ettåringer. Å være responsiv betyr å respondere på barnets behov og signaler på en positiv og oppmuntrende måte, og å være til stede når barnet trenger trøst eller støtte.

Oppsummering

Tilknytning mellom en omsorgsperson og et barn kan ha en stor innvirkning på barnets utvikling og velvære. For ettåringer er en trygg base, regelmessighet, respekt for barnets behov, kommunikasjon og responsivitet alle vesentlige faktorer i tilknytningspsykologi. Å bygge en trygg tilknytning kan hjelpe barnet å utvikle selvtillit, selvfølelse og relasjonelle ferdigheter som vil være viktige gjennom hele livet.