Loven om foreldres rettigheter og plikter slik vi kjenner den i dagens Norge har utviklet seg over flere århundrer og har blitt påvirket av ulike faktorer som samfunnsendringer og kulturelle endringer.
I middelalderen i Norge var familiestrukturen annerledes enn i dag. Familien ble sett på som en enhet og var en viktig del av samfunnet. Barn ble ofte sett på som en ressurs for familien og samfunnet, og de hadde begrenset rettigheter og ingen stemme.
Foreldres rettigheter i middelalderen var knyttet til deres rolle som familiens overhode og husholdningsleder. Faren hadde autoritet over familien og hadde rett til å bestemme over familiens eiendom og dens medlemmer, inkludert barna.
Det var også vanlig at foreldre arrangerte ekteskap for sine barn, og barna hadde liten eller ingen innvirkning på hvem de skulle gifte seg med. Barna var ofte en del av en større strategi for å styrke familien og dens posisjon i samfunnet.
Det var begrenset beskyttelse for barn mot overgrep og vold fra foreldrene sine i middelalderen. Barn ble ofte sett på som eiendom, og fysisk avstraffelse og mishandling var akseptert som en måte å disiplinere barn på.
Det var først i løpet av 1800-tallet at det begynte å komme endringer i lovene om foreldres rettigheter og barns rettigheter. I dag har vi lover som gir barn betydelig mer beskyttelse mot overgrep og mishandling, og foreldre har ansvar for å oppdra barna på en forsvarlig og omsorgsfull måte.