Når foreldre blir stående i langvarige konflikter, skjer det gradvise endringer i familiens daglige rytme, kommunikasjon og omsorgsevne. Konflikten blir ikke bare et juridisk eller praktisk anliggende, men en vedvarende psykologisk tilstand som setter sitt preg på alle relasjoner i hjemmet. Det emosjonelle klimaet forandres, og barnets opplevelse av forutsigbarhet og trygghet reduseres. Over tid kan dette føre til en tilstand av emosjonell omsorgssvikt, der barnet ikke får den nødvendige støtten for å utvikle en stabil følelsesmessig tilknytning.
Forskning viser at høyt konfliktnivå mellom foreldre ofte fører til redusert evne til å oppfatte og møte barnets emosjonelle behov. Dette skjer ikke nødvendigvis som følge av manglende vilje, men fordi foreldrene blir opptatt av egen posisjon, egne bekymringer og forsvar av egne handlinger. Den mentale kapasiteten som tidligere ble brukt på omsorg og relasjonsbygging, brukes i stedet på å håndtere eller opprettholde konflikten. I enkelte tilfeller ser man også at foreldre med stabile personlighetstrekk i utgangspunktet, får redusert mentaliseringsevne i perioder med intens konflikt. De blir mindre i stand til å reflektere over hvordan barna oppfatter situasjonen, og mindre mottakelige for signaler som krever justering av egen atferd.
Langvarig eksponering for foreldrekonflikter påvirker barn på flere nivåer. Nevropsykologiske studier har dokumentert at kontinuerlig stress i oppveksten kan føre til endringer i hjernens struktur, særlig i områder som regulerer følelser, impulskontroll og sosial forståelse. Dette kan få konsekvenser som varer langt inn i voksenlivet. Barn som vokser opp i et konfliktpreget miljø, har økt risiko for å utvikle angst, depresjon og lav selvfølelse. Skoleprestasjoner kan også bli negativt påvirket, både fordi konsentrasjon og motivasjon svekkes, og fordi fravær av emosjonell støtte kan gjøre læringssituasjonen mindre trygg.
Et sentralt funn i forskningen er at ikke all konflikt har samme virkning. Konflikter som håndteres rolig, der barna opplever at foreldrene evner å finne løsninger, ser ikke ut til å ha like skadelige effekter. Det er særlig den vedvarende, uforsonlige konflikten — ofte med gjensidige beskyldninger og liten vilje til kompromiss — som gir størst risiko for emosjonell skade. Når slike konflikter pågår over lang tid, kan barnet internalisere en oppfatning av at relasjoner er ustabile, preget av mistillit og uforutsigbarhet.
Noen barn viser en bemerkelsesverdig motstandskraft, men dette skjer sjelden uten ytre støttende faktorer. En stabil relasjon til minst én voksen, enten det er den ene forelderen, en besteforelder eller en annen trygg voksenperson, kan dempe de negative virkningene. Fagpersoner som arbeider med familier i konflikt, understreker ofte betydningen av at barn får en arena der de kan snakke om sine opplevelser, uten å føle lojalitetskonflikt eller frykt for å såre noen.
Foreldre som klarer å skjerme barna fra konfliktens mest intense faser, reduserer risikoen for emosjonell skade. Dette innebærer blant annet å unngå diskusjoner eller kritikk av den andre forelderen når barnet er til stede, og å gi barnet forsikringer om at det ikke bærer skyld for situasjonen. Selv i perioder med høy belastning kan slike tiltak ha en beskyttende effekt.
Forskningen peker samtidig på at hjelpetiltak må tilpasses situasjonen. Foreldre som er fanget i en konflikt, kan ha behov for profesjonell støtte for å gjenvinne evnen til å se barnets behov klart. Dette kan innebære mekling, veiledning i foreldresamarbeid eller terapeutiske tiltak som fokuserer på å gjenopprette emosjonell tilgjengelighet. Uten slike tiltak er risikoen stor for at konflikten fortsetter å påvirke familien negativt, også etter at den formelle tvisten er avsluttet.
Den samlede kunnskapen viser at høyt konfliktnivå i familien ikke bare er et mellommenneskelig problem, men en faktor med potensielt dype og langvarige konsekvenser for barns utvikling. Innsatsen for å redusere konfliktnivået og beskytte barn mot emosjonell omsorgssvikt må derfor ses som en investering i barnets fremtidige psykiske og sosiale helse.
Kilder:
- Cleaver, H., Unell, I., & Aldgate, J. (2011). Children’s Needs – Parenting Capacity. London: The Stationery Office.
- Røed, P. A. (2011). Konflikt og barns psykiske helse (doktoravhandling). Universitetet i Bergen. Tilgjengelig på: bora.uib.no
- Cummings, E. M., & Davies, P. T. (2010). Marital Conflict and Children: An Emotional Security Perspective. New York: Guilford Press.
- Harold, G. T., & Sellers, R. (2018). Annual Research Review: Interparental conflict and youth psychopathology: An evidence review and practice-focused update. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 59(4), 374–402.
- McCoy, D. C., et al. (2014). Longitudinal Associations Between Interparental Conflict, Parenting, and Children’s Academic Achievement. Journal of Family Psychology, 28(5), 675–685.
- Evans, G. W., & Kim, P. (2013). Childhood Poverty, Chronic Stress, Self-Regulation, and Coping. Child Development Perspectives, 7(1), 43–48.
- American Psychological Association (APA). (2019). Children and Divorce. Tilgjengelig på: apa.org
