Bipolar lidelse, også kjent som manisk-depressiv lidelse, er en psykisk lidelse som kjennetegnes av perioder med mani og depresjon. En person med bipolar lidelse kan oppleve perioder med høyt stemningsleie, hyperaktivitet, rastløshet, økt energi og tankeflukt, som kan vare fra noen dager til flere uker. På den andre siden kan personen også oppleve perioder med lavt stemningsleie, tristhet, håpløshet, mangel på energi og interesse for ting som vanligvis er viktig.
Mens bipolar lidelse kan påvirke alle aspekter av en persons liv, kan det spesielt påvirke evnen til å ta vare på barn. Foreldre med bipolar lidelse kan være utsatt for risikoer som kan påvirke omsorgsevnen deres, inkludert ustabile humørsvingninger, impulsive beslutninger, overdreven irritabilitet, paranoide tanker og risikotaking. Disse risikoene kan gjøre det vanskelig for foreldre med bipolar lidelse å gi sine barn en trygg og stabil oppvekst, og kan påvirke deres evne til å opprettholde rutiner og struktur i hjemmet.
Men det betyr ikke nødvendigvis at alle foreldre med bipolar lidelse har problemer med å ta vare på sine barn. Med riktig behandling og støtte kan foreldre med bipolar lidelse lære å håndtere sine symptomer og ta ansvar for omsorgen for sine barn. Terapi, medisiner og støttetjenester kan hjelpe foreldre med bipolar lidelse å stabilisere humøret og håndtere symptomene, og dermed redusere risikoen for problemer med omsorgsevne. Mange foreldre med bipolar lidelse er i stand til å gi sine barn en kjærlig og støttende oppvekst når de får riktig behandling og støtte.
Det er viktig å merke seg at det ikke er noen «en størrelse passer alle» -løsning for foreldre med bipolar lidelse. Hver persons opplevelse av lidelsen er forskjellig, og behandlingsbehovene vil variere. Noen mennesker med bipolar lidelse vil ha behov for mer intensiv behandling og støtte enn andre, og det kan være nødvendig med nøye overvåkning av deres omsorgsevne.
Det er også viktig å huske at foreldre med bipolar lidelse har rettigheter og beskyttelse i henhold til barnevernloven. Barnevernet skal alltid vurdere hva som er best for barnet i en situasjon, inkludert om det er nødvendig med tiltak for å sikre barnets sikkerhet og velferd. Barnevernet skal også sørge for at foreldrene får den støtten og behandlingen de trenger for å kunne ta vare på sine barn på en trygg og god måte.
I konklusjonen kan en si at bipolar lidelse kan påvirke omsorgsevnen til en forelder på forskjellige måter, og det er viktig å være klar over risikoene som kan følge med sykdommen. Men det er også viktig å huske at det finnes muligheter for å håndtere symptomene og få den støtten som trengs for å kunne ta vare på barna på en trygg og god måte. Det er viktig å oppsøke profesjonell hjelp og å være åpen om ens sykdom og behov for støtte når man er forelder med bipolar lidelse.
Referanser:
«Bipolar Disorder and Parenting: What You Need to Know» av Janice Rodden, PsyD, Verywell Mind, 6. mai 2021.
«Parenting and Bipolar Disorder» av National Alliance on Mental Illness (NAMI).
«Bipolar disorder: effects on parental functioning and parenting» av R.L. George et al., Bipolar Disorders, vol. 7, no. 2, s. 89-103, 2005.
«Parenting and Bipolar Disorder: Challenges and Coping Strategies» av Haroon Rashid Chaudhry et al., Journal of Psychiatric Practice, vol. 23, no. 2, s. 109-119, 2017.
Når foreldre går fra hverandre, må de ta stilling til hvor barnet skal bo fast. Ifølge barneloven § 36 står foreldrene i utgangspunktet fritt til å avtale om barnet skal bo fast hos en av dem eller hos begge (delt bosted). Uansett hvilken bostedsløsning som velges, skal det være til barnets beste, og den forelderen barnet bor fast hos, vil ha større avgjørelsesmyndighet over barnets dagligliv.
Dersom foreldrene ikke blir enige om hvor barnet skal bo fast, vil domstolen beslutte at det skal være fast bosted hos en av dem, med mindre det er særlige tilfeller som tilsier delt bosted.
I saker der det er uenighet om bosted, vil den sakkyndige spille en viktig rolle. Den sakkyndige kan utrede foreldrenes evne til å dekke barnets omsorgsbehov, relasjonen barnet har til hver av sine foreldre, og barnets tilknytning til mennesker og miljø rundt foreldrene. Videre vil den sakkyndige også vurdere foreldrenes samarbeidsevne og evne til å tilrettelegge for foreldrekontakt, samt barnets mening om bosted.
Det er viktig å merke seg at den sakkyndige aldri skal vurdere hvor det er best for barnet å bo, da dette er opp til domstolen å avgjøre. Den sakkyndige kan imidlertid vurdere barnets behov når det gjelder tilknytning til barnehage, skole, venner, fritidsaktiviteter, kjæledyr, og hvordan eventuelle hyppige flyttinger mellom to hjem vil påvirke barnet.
Det er viktig å huske at det som har fungert tidligere, ikke nødvendigvis vil fungere i fremtiden. Derfor må den sakkyndige vurdere hvorvidt begge foreldrene er i stand til å gi barnet god nok omsorg og oppfølging her og nå, og ikke basere seg på tidligere forhold.
I konklusjonen kan det sies at når det gjelder fast eller delt bosted, vil barnets beste alltid være det viktigste hensynet. Det er derfor viktig at foreldrene samarbeider om å finne den beste løsningen for barnet og at den sakkyndige gir en grundig utredning slik at domstolen kan treffe en beslutning som ivaretar barnets interesser på best mulig måte.
I dagens samfunn blir stadig flere foreldre separert, og dette kan ofte føre til uenigheter om hvem som skal ta avgjørelser når det kommer til barna. I Norge er det lovbestemmelser som regulerer foreldreskapet og avgjørelser knyttet til omsorg for barn, og en av disse bestemmelsene er barneloven § 37.
§ 37 regulerer hvilke avgjørelser som kan tas av den som barnet bor fast sammen med, når begge foreldrene har sams foreldreansvar. Dette betyr at selv om begge foreldrene har rettigheter og ansvar for barnet, vil den som barnet bor fast hos ha rett til å ta viktige beslutninger som angår barnets hverdag.
Hva er «vesentlige sider av omsorgen»? Ifølge § 37 betyr dette at den som barnet bor fast hos, kan ta beslutninger som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet. Dette inkluderer spørsmål om barnehageplass, hvor i landet barnet skal bo, og andre større avgjørelser som påvirker barnets daglige liv.
Hva skjer når begge foreldre har sams foreldreansvar? Selv om begge foreldrene har sams foreldreansvar, vil den ene forelderen fortsatt ha rett til å ta disse avgjørelsene dersom barnet bor fast hos vedkommende. Den andre forelderen kan ikke sette seg mot disse beslutningene, med mindre det kan dokumenteres at beslutningene vil være skadelige for barnet.
Barneloven § 25 omhandler muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling, og det er et viktig aspekt av norsk familierett som kan påvirke mange menneskers liv. Denne paragrafen gir retten mulighet til å avsi dom basert på DNA-tester, uten at det er nødvendig med en hovedforhandling.
Farskapssaker kan være følelsesladde og utfordrende for alle involverte parter. I noen tilfeller er det ikke nødvendig med en hovedforhandling for å fastslå farskapet til et barn. Dette kan være tilfellet når DNA-testen enten viser at en mann er far til barnet, eller at det er klart at han ikke kan være far til barnet. Dersom partene er enige, kan også retten gi frifinnelsesdom for alle menn som er involvert i saken.
Hovedhensikten med § 25 i barneloven er å sikre at avgjørelser om farskap blir tatt på en rettferdig og pålitelig måte, og at partene i saken blir gitt anledning til å uttale seg om forholdene rundt farskapet. Det er også viktig å merke seg at beslutningen om å avsi dom uten hovedforhandling kun kan tas etter en grundig og tilstrekkelig gransking av blodprøver og forklaringer fra partene og vitner.
Det er også verdt å påpeke at denne bestemmelsen i barneloven ikke bryter med EMK artikkel 8, FNs Barnekonvensjon artikkel 3 eller Grunnloven §§ 102 og 104. Dette skyldes at det er en forutsetning at alle rettslige avgjørelser i farskapssaker må være i tråd med disse lovbestemmelsene.
Det er også verdt å merke seg at selv om farskap kan fastslås på grunnlag av pater est-regelen, betyr ikke dette at farskapet nødvendigvis må opprettholdes dersom det senere viser seg å være uriktig. Retten til å kjenne sin biologiske far er en grunnleggende rettighet, og det er derfor viktig at alle farskapssaker blir behandlet på en nøye og rettferdig måte, uansett hvilken metode som brukes for å fastslå farskapet.
Som det fremgår av barneloven § 35, har foreldre som ikke er gift, foreldreansvaret sammen for felles barn. Dette innebærer at begge foreldrene har likeverdige rettigheter og plikter når det gjelder å ta viktige beslutninger for barnets liv og helse, som for eksempel skolevalg, helsebeslutninger og religiøs oppdragelse. Dette gjelder også når foreldrene ikke bor sammen eller har vært gift.
Imidlertid gir loven også foreldrene muligheten til å motsette seg felles foreldreansvar. Hvis mor ønsker å ha foreldreansvaret alene, kan hun gi melding til folkeregistermyndigheten innen ett år fra farskapen ble fastsatt. Tilsvarende kan far også motsette seg sams foreldreansvar. Hvis en av foreldrene gir slik melding, vil den andre forelderen miste foreldreansvaret.
Det er viktig å merke seg at dette kun gjelder for barn født etter 1. januar 2020. For eldre barn vil det være andre regler som gjelder.
Når foreldrene ikke bor sammen, gjelder reglene i § 34 andre leddet tilsvarande. Dette betyr at mor ikke kan melde fra til folkeregisteret og få foreldreansvaret alene, med mindre det foreligger særlige grunner som tilsier det. I disse tilfellene vil det være opp til retten å avgjøre spørsmålet om foreldreansvar.
Det er viktig å huske på at foreldreansvaret er en plikt og ikke bare en rettighet. Det er foreldrenes ansvar å sørge for barnets beste og trivsel, og dette vil være hovedfokuset når beslutninger tas som angår barnet. Foreldreansvaret er en viktig del av foreldrerollen, uavhengig av om foreldrene er gift eller bor sammen.
Barneloven § 10 regulerer oppgavene til bidragsfogden når farskapet til et barn ikke er fastsatt. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på hva bidragsfogden gjør, hva som skjer hvis farskapet ikke blir erkjent, og hva mor og far trenger å vite om økonomiske rettigheter og plikter når det gjelder barnet.
Hva gjør tilskotsfuten?
Når bidragsfogden mottar en fødselsmelding der farskapet ikke er fastsatt, skal han melde fra til den oppgitte faren. Dersom faren ikke erkjenner farskapet i samsvar med § 4, skal bidragsfogden få ham til å si hva han mener om farskapsspørsmålet. Hvis faren erkjenner farskapet, skal bidragsfogden melde fra om dette til folkeregistermyndigheten. Hvis ikke, vil saken bli behandlet videre av arbeids- og velferdsetaten.
Hva skjer hvis farskapet ikke blir erkjent?
Hvis farskapet ikke blir erkjent, kan mor og barn ha krav på bidrag fra faren. Bidragsfogden vil da gi informasjon til både mor og den oppgitte faren om deres økonomiske rettigheter og plikter når det gjelder barnet. Det kan være lurt å være klar over at dersom faren nekter å betale bidrag, kan saken bli sendt til namsmannen.
Økonomiske rettigheter og plikter
Det er viktig å være klar over at både mor og far har økonomiske rettigheter og plikter når det gjelder barnet. Bidragsfogden skal gjøre både mor og den oppgitte faren kjent med hva slags økonomiske rettigheter og plikter de har. Det kan være alt fra bidrag til barnetrygd og foreldrepenger.
Hvem er bidragsfogden ?
Bidragsfogden er en person som er pekt ut av departementet. Det er bidragsfogden som har ansvaret for å håndtere farskapsspørsmål når det oppstår tvil eller uenighet.
Oppsummert
Barneloven § 10 regulerer oppgavene til bidragsfogden når farskapet ikke er fastsatt. Bidragsfogden har ansvar for å gi informasjon til både mor og den oppgitte faren om hva som skjer når farskapet ikke blir erkjent, og hva slags økonomiske rettigheter og plikter de har når det gjelder barnet.
Parental Alienation Syndrome (PAS) er et begrep som ble introdusert av den amerikanske psykiateren Richard A. Gardner på 1980-tallet. Det refererer til situasjoner der et barn har en irrasjonell og vedvarende avvisning av en forelder, uten gyldig grunn. Dette kan skje når den andre forelderen manipulerer eller påvirker barnet til å avvise den andre forelderen, ofte som et resultat av en konflikt i foreldrenes forhold.
PAS er en kontroversiell diagnose og har blitt møtt med kritikk og debatt i fagmiljøet. Noen hevder at det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig bevis for å støtte diagnosen, mens andre mener at det er et reelt fenomen som har negative konsekvenser for barnet og den avviste forelderen.
Forskning på området har vært begrenset, men det finnes en del studier som har undersøkt forekomsten og konsekvensene av PAS. En studie publisert i Journal of Child Custody fant at barn som hadde vært utsatt for PAS hadde større sannsynlighet for å oppleve depresjon, angst og traumer enn barn som ikke hadde vært utsatt for det. En annen studie, publisert i Journal of Divorce and Remarriage, fant at PAS hadde en negativ innvirkning på den avviste forelderens mentale helse og relasjoner med barnet.
Imidlertid har noen forskere argumentert for at diagnosen kan føre til feilaktig anklage om at en forelder manipulerer barnet, og at den kan brukes som et verktøy i foreldrekonflikter. Det er derfor viktig å være kritisk til bruken av PAS og sørge for at eventuelle påstander om manipulasjon av barnet er basert på solid bevis og grundige undersøkelser.
Selv om forskningen på området er begrenset, er det klart at PAS kan ha negative konsekvenser for barnet og den avviste forelderen. Det er derfor viktig at fagfolk som jobber med barn og familier er oppmerksomme på fenomenet og tar hensyn til det i sin praksis.
Referanser:
Clawar, S. S., & Rivlin, B. V. (2013). Children held hostage: Dealing with programmed and brainwashed children. American Bar Association.
Johnston, J. R. (2010). Parental alienation: A review of relevant literature. Journal of Child Custody, 7(1), 49-75.
Warshak, R. A. (2015). Ten parental alienation fallacies that compromise decisions in court and in therapy. Professional Psychology: Research and Practice, 46(4), 235-249.
Baker, A. J. L. (2010). Adult recall of parental alienation in a community sample: Prevalence and associations with psychological maltreatment. Journal of Divorce & Remarriage, 51(1), 16-35.
Hvis du ønsker bistand i din sak etter barneloven kan du ta kontakt her:
Det er for tiden mye snakk om «Ny barnelov.» Det er ikke foreslått noen ny barnelov men noen endringer i barneloven fra 1981.
I hovedsak kan endringene oppsummeres slik (mine formuleringer og jeg tar ikke med de mindre vesentlige endringene. Disse kan leses selv i proposisjonen – link nederst)
Det skal bli vanskeligere å flytte uten enighet. Lengre varslingstid (3 mnd i stedet for 6 uker), varsel gjelder også ved flytting ut av landet og pålagt mekling for den som vil kreve flytting.
I Tvangsbestemmelsen § 65 er det nå presisert at «Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.» Det har vært slik tidligere også, men nå tydelig.
I ny 65 er det ikke så mye nytt, men mest presiseringer. At Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje er en formulering som nok vil skape mange vanskeligheter siden mange av nektelsessakene omhandler kraftig påvirkning av barnas mening eller påstand om det. At retten kan gjøre endringer (små) i de rettskraftige og tvangskraftige avtaler/dommene som skal tvangsfullbyrdes vil kunne avhjelpe noen situasjoner, men vil nok mest ikke treffe blink. De fleste nektelsessakene er ikke justeringssaker.
En ny bestemmelse u § 65 a gir mulighet for oppnevning av sakkyndig i 65-saker. Dessverre tror jeg dette vil føre til alt for lang saksbehandlingstid i saker som burde vært avgjort svært raskt.
I § 36 står delt bosted foran bosted alene som alternativ, men loven er ikke endrer. Det er fortsatt bosted hos den ene som vil være sitausjonen frem til noe annet er bestemt når foreldrene flytter fra hverandre. Alt som er gjort er at rekkefølgen på alternativene er listet opp i motsatt rekkefølge for å vise politisk at delt er et ønsket resultat i flere saker. Det vil fortsatt fremgå av bestemmelsen at det skal særlige grunner til for å komme til delt bosted.
Endringene som fremkommer av den nye lovproposisjonen (Regjeringens forslag til Stortinget) er
Forslag til ny bl. § 42 a
§ 42 a Varsel og mekling før flytting
Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga. Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.
Nåværende § 42 a
§ 42 a.Varsel ved flytting
Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.
Nytt første ledd i § 36: Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.
Nåværende første ledd i § 36: Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
Forslag til ny bl. § 35:
§ 35 skal lyde: § 35 Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret aleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret aleine. For sambuande foreldre som flyttar frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarande.
Nåværende bl. 35:
§ 35.Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte.
Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.
Foreldre som bur saman har foreldreansvaret saman for sams barn.
Foreldra som ikkje er gifte eller har foreldreansvaret saman etter andre ledd, kan likevel etter avtale gje melding til folkeregistermyndigheita om at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at faren skal ha foreldreansvaret åleine.
Har ugifte foreldre foreldreansvaret saman, men barnet bur fast berre saman med den eine, gjeld reglane i § 37.
Forslag til ny § 65
§ 65 Tvangsfullføring
For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminneleg verneting. Barnelova § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.
Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.
Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.
For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.
Skatteetaten ved Statens Innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.
Nåværende § 65
§ 65.Tvangsfullføring
Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.
Ny bestemmelse
§ 65 a Bruk av sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta i saker om tvangsfullføring
Før retten tek avgjerd om tvangsfullføring, kan den oppnemne ein sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta for å mekle eller ha samtalar med foreldra. Føremålet med meklinga eller samtalane er å få foreldra til å oppfylle pliktane sine frivillig. Retten kan fastsetje eit mandat for utføring av oppdraget. Retten skal setje ein frist for utføringa av oppdraget, normalt ikkje lenger enn to veker etter oppnemninga. Fristen kan forlengjast om retten meiner ei frivillig løysing mellom foreldra er mogeleg om meklinga eller samtalane held fram. Den som har fått oppdrag etter første leddet, skal innan fristen levere ei utgreiing med opplysningar om kva for tiltak som er setje i verk mv. Opplysningar om andre vesentlege omstende for saka skal gå fram av utgreiinga. I saker om tvangsfullføring gjeld § 61 første leddet nr. 3 tilsvarande.
Det er for tiden mye snakk om «Ny barnelov.» Det er ikke foreslått noen ny barnelov men noen endringer i barneloven fra 1981.