Saker om bruk av tvang etter barneloven § 65 anlegges for å «presse» den som ikke følger et rettsforlik eller en dom til å følge opp det som er avtalt eller bestemt. Virkemidlene i er i hovedsak tvangsbot eller tvangshenting avhengig av situasjonen.
Det er noen trender jeg har merket meg spesielt de siste to årene. Saker om bruk av tvang er ikke en del av sakene som behandles gjennom aktørportalen. De blir ofte derfor behandlet saktere enn de sakene som går gjennom portalen. Det er ofte utsendinger blir avglemt og at retten mandler gode rutiner for å påse at alle som skal ha dokumentene får dem. Noen domstoler bruker sikker oversendelse av dokumenter på nett (kryptert) mens andre bruker postgang som kan ta mange dager/uker. Jeg har opplevd ganske mange ganger at tvangssaker tar opp til 6 mnd å få avgjørelser i og at domstolene nesten skyr å ta tak i dem. Her er nok kompetansen forskjellig rundt om i landet og jeg skal ikke nevne hvilke tingretter dette gjelder.
Jeg tror det vil bli litt bedre den dagen slike saker kommer inn i aktørportalen og bare de blir behandlet like raskt og effektivt som vanlige saker etter barneloven så er det et skritt i riktig retning. Naturen til disse sakstypene tilsier ofte at de bør behandles betydelig raskere enn vanlige saker.
Et spørsmål som regelmessig kommer opp i saksforberedende møter når man skal gå over til hovedforhandling er om dommeren som har hatt de saksforberedende møtene er habil til å dømme i hovedforhandlingen og om sakkyndige som har hatt meklerrolle etter § 61, første ledd nr. 1 kan utrede saken etter nr. 3.
I noen tingretter er det så vanlig å holde separate møter mellom partene når det mekles og at det er sakkyndige som gjør den jobben at det skal svært mye til for at dommeren kan gjøre seg inhabil. Det er selvfølgelig mulig at dommeren har gått vel langt i å uttrykke sin mening i saken eller har adressert den ene parten på tomannshånd på en slik måte at dommeren ikke lengre er habil. Dommeren skal som hovedregel forholde seg til det som kommer frem under hovedforhandlingen og tar ikke notater til bruk senere i de saksforberedende møtene. Det skal derfor være uproblematisk å skifte dommer om forhandlingene strander. Noen tingretter virker å ha dette som hovedregel, mens andre synes å ha som hovedregel at samme dommer følger prosessen så lenge ingen motsetter seg det. Det er selvfølgelig et ressursspørsmål også da noen tingretter bare har 1-2 dommere.
Når det gjelder sakkyndige derimot er det min oppfatning at hovedregelen må være at den sakkyndige som har forsøkt å mekle mellom partene etter nr. 1 ikke kan utrede saken etter nr. 3. Det er svært forskjellige roller som inntas og det vil påvirke hvordan klientene forholder seg til den sakkyndige i mekling dersom de vet at det er mulig at vedkommende skal utrede saken senere. Videre vil det være nærliggende å tro at opplysninger som gis under andre forutsetninger i særmøter kan virke inn på utredningen.
Det som derimot synes å gå igjen er at sakkyndiges habilitet eller bruk av sakkyndige i ny rolle tas opp i åpent møte og at mange kvier seg for å gi uttrykk for mistillit eller ønske om å bytte når de blir spurt foran sakkyndige. Dette bør unngås. Det samme gjelder spørsmål om dommerens rolle videre. Her bør det gis frist til partene for å uttale seg noen dager senere.
Det er adgang for retten til å oppnevne en egen advokat til barnet i saker etter barneloven. Jeg oppfatter det slik at bestemmelsen svært sjeldent er i bruk og at den nesten ikke vurderes brukt av verken advokater eller dommer.
Jeg tror at hovedgrunnen til dette er at som regel så har begge foreldrene hver sine advokater. Det faller dem ikke naturlig å anmode om at barna skal ha en egen advokat og som naturlig da bør være en annen advokat enn de selv har. Ettersom barn ikke har samme innblikk i hvordan systemet fungerer vil det være opp til en av vergene ofte å påse at dette blir tematisert. Jeg vil tro at mange foreldre føler de har mer kontroll på prosessen dersom man ikke gir barnet en egen rådgiver.
Det er ingen aldersgrense for når barn kan få sin egen advokat. Bestemmelsen henviser til eksempler som fare for psykiske og fysiske helsen for barnet, men dette er ikke uttømmende. Adgangen for domstolen å oppnevne egen advokat til barnet er nok større enn praksis tilsier.
Så hvorfor benytter ikke domstolen seg av adgangen. Jeg tror hovedgrunnen er at det nesten alltid oppnevnes en sakkyndig og når barn er 7 år eller eldre så blir barna hørt. Dreier saken seg om psykisk eller fysisk vold pleier også sakkyndiges rolle å bli større og dermed har barnet en objektiv tredjeperson som på en måte ivaretar mange av de samme hensynene som en egen advokat ville.
Det kan diskuteres om det ikke etter barneloven burde vært slik som i barnevernloven at når barn har fylt 15 år så har de partsrettigheter og dermed også krav på oppnevnt advokat.
Barneloven § 61, første ledd, nr 5
Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
Denne, nåværende utgaven av bestemmelsen har vært gjeldende fra 01.01.2014. I årene fra 01.01.2006 og frem til 01.01.2014 var ordlyden slik:
Retten kan i særlege høve oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta.Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
Over en lengre periode har saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar blitt betegnet som barnefordelingsaker. Nytt er at man ønsker å kalle dette for foreldrekonfliktsaker.
Jeg har en viss forståelse for at fordeling av barn ikke er språklig den beste måten å beskrive sakstypen på. Jeg er ikke sikker på at foreldrekonflikt er siste stopp språklig. Foreldre i konflikt kan være mye mer enn bare saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Det er likevel en relativ god avgrensning da «foreldre» plasserer dette å handle om barna. Det er likevel slik at det er en tvist om barna. Å ta ordet barn ut av betegnelsen er like meningsløst som å ta barn ut av «barneloven.» foreldretvistloven? Foreldreloven? Jeg tror fortsatt at med en økende fokus på barnas rettigheter i barnerettsprosessene så bør sakstypen beskrives ved bruk av hovedpersonene. Barnerettskonflikt, barnelovkonflikt, barnetvister…
29. oktober 2015 er advokat Christian Wulff Hansen i sak etter barneloven i Rana tingrett.
I noen saker er det også begjært midlertidig avgjørelse slik at retten må bestemme hvordan bosted og samvær skal være frem til saken blir avgjort.
Hjemmel for å begjære midlertidig avgjørelse er barneloven § 60:
§ 60.Førebels avgjerd
Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det. Etter krav frå ein part skal retten i alle høve ta førebels avgjerd dersom det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.
Retten kan samstundes forby den andre av foreldra å kome til den eigedommen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom det ikkje trengst avgjerd straks, skal retten så langt råd er gje den andre høve til å uttale seg.
Når avgjerd er teken før sak er reist, skal retten setje ein frist for å reise søksmål. Fristen kan forlengjast ved avgjerd av dommaren. Er det ikkje teke ut søksmål innan fristen, fell tekne avgjerder bort.
Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.
Over en lengre periode har saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar blitt betegnet som barnefordelingsaker. Nytt er at man ønsker å kalle dette for foreldrekonfliktsaker.