Hvordan fastsettes særtilskudd for spesifikke utgifter?

barns rettigheter, rett til å bli hørt, barn i rettssystemet, midlertidige avgjørelser, barnekonvensjonen, barns deltakelse, juridiske prosesser, barns synspunkter, barn i rettssaker, barns beste, lagmannsrettens praksis, rettssystemets utfordringer, barneloven, barn og rettsvesen, barnekomiteens tolkning, barns stemmerett, barn i rettssaker, barn i norske domstoler, barns rettssikkerhet, barn og lagmannsretten, barns deltakelse i rettsprosesser, høring av barn, barn i norsk rett, barn som vitner, barn i rettssystemet, barn som parter, barn i familierettssaker, barn og koronapandemien, barns medvirkning, barn i juridiske prosesser, barns rettigheter i rettssystemet.

Når det gjelder den komplekse tematikken knyttet til forskrift om særtilskot § 2 første og andre ledd, utgjør dette en betydelig del av det juridiske landskapet for barnebidrag. Denne bestemmelsen har en avgjørende innvirkning på hvordan særtilskudd fastsettes, og det er essensielt å forstå dens detaljer og implikasjoner.

§ 2 første ledd i forskriften om særtilskot gir klare føringer for dokumentasjon av de faktiske utgiftene som legges til grunn for fastsettelsen av særtilskudd. Her fremheves viktigheten av spesifiserte regninger og fakturaer som dokumentasjon, og det understrekes at udokumenterte oppsett ikke er tilstrekkelig. Det er et krav at utgiftene må være minst like store som det månedlige bidragsforskuddet for at særtilskudd kan pålegges.

I tillegg til dette er § 2 andre ledd av betydning når det gjelder fordeling av utgiftene mellom foreldrene og selve utregningen av særtilskuddet. Her blir prinsippet om forholdsmessig fordeling fremhevet, basert på foreldrenes inntekter. Offentlige ytelser som dekker samme utgift skal trekkes fra før nettoutgiftene fordeles. Prinsippene fra kostnadsmodellen benyttes for å beregne den bidragspliktiges andel av utgiftene, men begrenset til maksimalt 5/6 av utgiftene.

Dersom barnet har egen inntekt over visse grenser, blir denne medregnet i utregningen av særtilskuddet. I tilfeller der barnet har inntekt som overstiger en viss terskel, kan det føre til at særtilskuddet ikke innvilges, med mindre det foreligger spesielle omstendigheter.

La oss illustrere dette med et eksempel: Hvis den bidragspliktiges inntektsgrunnlag er 980 000 kroner per år, bidragsmottakerens inntektsgrunnlag er 180 000 kroner per år, og det faktisk dokumenterte nettoutgiftene til tannregulering er 5000 kroner, kan den bidragspliktige bli pålagt å betale et særtilskudd på 4167 kroner, som er 5/6 av utgiftene.

Samvær har ingen innvirkning på særtilskuddet ifølge bestemmelsene.

Unntaksbestemmelsen: ‘særlege grunnar’ i reisekostnader ved samvær

Reisekostnader ved samvær, Barneloven § 44, Særlege grunnar, Foreldrenes inntekt, Forholdsmessig fordeling, NAV behandling, Domstolens rolle, Forliksråd mekling, Unntaksbestemmelse, Rimelighetsvurdering, Reiseutgifter, Inntektsbasert fordeling, Høye reisekostnader, Saksbehandling hos NAV, Saker om barnebidrag, Reisevei og reisemåte, Partsbegrep, Bidragsevnevurdering, Samværsordning, Barnets beste.

Det er kjent at reisekostnader ved samvær mellom barn og foreldre kan utgjøre en betydelig utfordring, spesielt når det er store inntektsforskjeller mellom foreldrene. Barneloven § 44 fastsetter hovedregelen om at reisekostnadene skal fordeles forholdsmessig etter foreldrenes inntekt. Men hva skjer når denne regelen fører til særlig urimelige resultater?

Unntaket: “Særlege grunnar”

Ifølge loven har vi et unntak som gir adgang til å fravike hovedregelen. Dette unntaket er formulert i barneloven § 44 andre ledd og refereres til som “særlege grunnar”. Vilkåret for at NAV eller domstolen skal kunne bestemme en annen fordeling av reisekostnadene enn forholdsmessig etter foreldrenes inntekt, er at det foreligger særlige grunner som gjør dette rimelig.

Særlige grunner – en høy terskel

Det er viktig å merke seg at denne unntaksbestemmelsen er ment å være en siste utvei og skal tolkes restriktivt. Det skal med andre ord mye til for at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse. I forarbeidene til loven er det presisert at unntaket skal brukes når en forholdsmessig fordeling av reisekostnadene vil føre til svært urimelige resultater. Med andre ord må det være ekstraordinære og vektige grunner som rettferdiggjør en annen fordeling.

Rimelighetsvurdering

Ved vurderingen av “særlege grunnar” skal det legges stor vekt på hva som er til barnets beste. Det skal foretas en helhetlig vurdering av hver av foreldrenes totale situasjon. I denne vurderingen kan flere faktorer komme inn, inkludert foreldrenes økonomi, reisevei og reisemåte. Det viktigste er å sikre barnets velferd og behov for underhold fra bostedsforelderen.

Flytting som en del av “særlege grunnar”

Forarbeidene til loven gir også retningslinjer for situasjoner der en av foreldrene flytter. Selv om flytting i seg selv ikke utgjør en “særlege grunn,” kan det være ett av flere momenter som til sammen utgjør en slik grunn. Andre momenter kan inkludere barnets spesielle behov, reisekostnadene og foreldrenes økonomiske situasjon.