Advokater spiller en sentral og delikat rolle i barnefordelingssaker. I henhold til barneloven § 49, har advokaten et selvstendig ansvar for å vurdere muligheten for en avtaleløsning mellom partene. Denne bestemmelsen understreker viktigheten av at advokaten aktivt vurderer og eventuelt tar initiativ til forlik. Dette er viktig fordi en avtaleløsning ofte er til det beste for alle involverte parter, særlig barna.
Advokaten skal informere sin klient om fordelene ved en avtaleløsning og de tjenester som meklingsapparatet tilbyr. Et viktig aspekt ved denne prosessen er å forsøke å dempe motsetningene som har oppstått mellom foreldrene. Likevel må advokatens handlinger alltid være i samsvar med klientens ønsker. Hvis klienten er imot en avtaleløsning, må advokaten respektere dette. Det er også viktig å merke seg at enkelte saker ikke egner seg for avtaleløsninger på grunn av deres natur.
Barneloven § 48 er også sentral i denne sammenhengen. Denne paragrafen fastsetter at alle avgjørelser og saksbehandlinger i barnefordelingssaker først og fremst skal være til barnets beste. Dette innebærer at advokaten ikke kan ensidig fokusere på sin klients interesser, men må vektlegge barnets beste i alle aspekter av saken. Dette bidrar til å bevisstgjøre advokaten om sin unike rolle i slike saker.
I tilfeller hvor en advokat unødig strekker seg langt for å forfølge sin klients interesser på bekostning av barnets beste, gir §§ 48 og 49 dommere og motparter verktøy til å gripe inn. Det er også viktig at advokaten gir saken høy prioritet og handler raskt for å unngå unødig forsinkelse, ettersom tidsfaktoren er avgjørende for barnets velvære.
Til slutt er det verdt å merke seg at retten har myndighet til å velge passende tiltak etter § 61. Advokatens rolle blir da å råde retten i valg av tiltak og bidra til prosessen i tråd med § 49 og § 48.
Både dommere og advokater som har saker etter barneloven er pålagt å ha forliksvilje og informere partene / klientene om forliksmuligheter. Det følger av barneloven § 59, 2. ledd at dommeren på et hvert trinn av saken skal vurdere muligheten for at partene kan bli enige og i tillegg legge til rette for det. Slik jeg oppfatter tilretteleggingsbestemmelsen så er dette valg av fremgangsmåte og sted for saken. I mange saker som kunne vært forlikt opplever jeg at både unge uerfarne dommere, men også svært erfarne dommere synder mot dette lovpålegget. Til eksempel mener jeg at man bør unngå innledningsforedrag i saksforberedende møter for ikke å polarisere saken. Man bør videre søke å benytte møterom i stedet for rettssal. Det bør også utvises forsiktighet med å tillatte utspørring av den andre parten. Videre er min erfaring at separate meklinger oftest fører frem til enighet.