Lovpålagt forliksvilje

mockups (816)Både dommere og advokater som har saker etter barneloven er pålagt å ha forliksvilje og informere partene / klientene om forliksmuligheter. Det følger av barneloven § 59, 2. ledd at dommeren på et hvert trinn av saken skal vurdere muligheten for at partene kan bli enige og i tillegg legge til rette for det. Slik jeg oppfatter tilretteleggingsbestemmelsen så er dette valg av fremgangsmåte og sted for saken. I mange saker som kunne vært forlikt opplever jeg at både unge uerfarne dommere, men også svært erfarne dommere synder mot dette lovpålegget. Til eksempel mener jeg at man bør unngå innledningsforedrag i saksforberedende møter for ikke å polarisere saken. Man bør videre søke å benytte møterom i stedet for rettssal. Det bør også utvises forsiktighet med å tillatte utspørring av den andre parten. Videre er min erfaring at separate meklinger oftest fører frem til enighet.

 

§ 59.Sakshandsaminga

Dommaren skal påskunde saka så mykje som mogeleg.

Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.

Domstolloven og tvisteloven gjeld for retten si handsaming av saker etter kapitlet her, så langt ikkje anna følgjer av reglane her.

§ 49.Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.

Endelig enighet i en barnefordelingssak – Hvor lenge «varer» et forlik?

Forlik kan inngås både i retten (rettsforlik) og utenfor retten (utenomrettslig forlik.) Hvis en ser bort fra spørsmålet om rettskraft og tvangskraft er det en del som spør hvor lenge et forlik varer eller hvor lenge det bør vare. Et forlik kan inneha bestemmelser om varighet. Man kan inngå en såkalt midlertidig avtale eller man kan inngå det man tar sikte på å kalle en endelig avtale.

Barneretten er spesiell siden det konflikten ofte står om er noe som endrer seg over tid. Når det styrende i barneretten er «barnets beste» vil det ikke sjeldent forekomme at barnets beste har endret seg fra når konflikten var tilspisset sist og det ble inngått forlik. Det er mange eksempler på at et forlik som var antatt endelig ikke er eller bør være det. Et eksempel er et forlik når barnet er 3 år gammelt ikke nødvendigvis er i tråd med barnets eget ønske når barnet er 10 år. Et annet eksempel er at en av partene flytter og et forlik praktisk ikke er gjennomførbart eller at gjennomføringen vil bli belastende for barnet grunnet reiseavstanden.

Dersom forliket er inngått i retten vil man da måtte anlegge endringssøksmål etter § 64 i barneloven dersom man ønsker å få et nytt resultat. Dette rettsgrunnlaget skal anvendes selv om rettsforliket er gammelt. Dersom forliket er utenomrettslig skal søksmål anlegges på vanlig måte og avvisningsgrunnene er betydelig redusert. Felles for begge fremgangsmåtene er at meklingsattest som ikke er eldre enn 6 mnd må foreligge.