Denne bestemmelsen ble innført som en del av oppfølgingen av Ot.prp. nr. 29 (2002–2003) og barnefordelingsprosessutvalgets anbefalinger, med endringene trådende i kraft 1. april 2004. Departementets hovedsynspunkt i forarbeidene var å fremme fleksible saksbehandlingsregler. Disse skulle tillate dommeren å anvende virkemidler tilpasset hver enkelt sak, samt å legge til rette for at partene kan komme til enighet.
Med innføringen av disse endringene i 2004, ble det også introdusert en ny modell i håndteringen av slike tvister, ofte referert til som konflikt- og forsoningsmodellen. Denne modellen skiller seg ut ved at domstolene involverer seg mer aktivt i meklingsprosessen mellom partene, med mål om å oppnå forlik. Dette markerer et skille fra den tidligere praksisen hvor saksforberedende møter hadde en mindre sentral rolle.
Konflikt- og forsoningsmodellen er kjennetegnet ved sin fleksibilitet, som skiller seg fra andre sivile tvister. Domstolene har tilgang til en rekke ulike virkemidler for å bistå partene i konflikten. Det innebærer også muligheten til å engasjere sakkyndige på offentliges bekostning for å assistere i meklingsprosessen.
Foreldretvister har fått en høy prioritet i domstolenes etterutdanningsløp, noe som delvis skyldes domstolenes økte engasjement i forliksprosesser innen denne saken. Dette har også medført at slike tvister tar lengre tid å behandle sammenlignet med andre sivile saker, og de utgjør derfor en betydelig del av tingrettenes sivile saksportefølje.
Denne reformen av barneloven og den tilhørende saksbehandlingen i foreldretvister understreker viktigheten av en tilnærming som både er fleksibel og fokusert på konfliktløsning, til det beste for alle involverte parter, spesielt barna.
Både dommere og advokater som har saker etter barneloven er pålagt å ha forliksvilje og informere partene / klientene om forliksmuligheter. Det følger av barneloven § 59, 2. ledd at dommeren på et hvert trinn av saken skal vurdere muligheten for at partene kan bli enige og i tillegg legge til rette for det. Slik jeg oppfatter tilretteleggingsbestemmelsen så er dette valg av fremgangsmåte og sted for saken. I mange saker som kunne vært forlikt opplever jeg at både unge uerfarne dommere, men også svært erfarne dommere synder mot dette lovpålegget. Til eksempel mener jeg at man bør unngå innledningsforedrag i saksforberedende møter for ikke å polarisere saken. Man bør videre søke å benytte møterom i stedet for rettssal. Det bør også utvises forsiktighet med å tillatte utspørring av den andre parten. Videre er min erfaring at separate meklinger oftest fører frem til enighet.